Det nigerianske kvinneopprøret i 1929 minnes på Astrup Fearnley-museets utstilling av afrikansk samtidskunst i Oslo. Bildet er laget av kunstfotografen Omar Victor Diop. (Gjengitt etter avtale med museet.)

Det kostet blod, men de seiret til slutt – over koloniherrene

AFRIKA I HISTORIENS LYS: Sterke bilder på en kunstutstilling i Oslo forteller den fascinerende historien om nigerianske kvinners kamp mot kolonistyrets utbytting og urettferdighet. Det kostet blod, men til slutt vant de fram. Britene og deres samarbeidsmenn måtte gå med på reformer, skriver Afrika-historiker og forfatter Tore Linné Eriksen.

Av Tore Linné Eriksen Sist oppdatert: 21.08.2020

Etter en «koronapause» har Astrup Fearnley-museet igjen åpnet dørene for sin storslåtte utstilling av afrikansk samtidskunst, som varer fram til 6. september.

En av kunstnerne som har vakt størst oppmerksomhet er Omar Victor Diop fra Senegal, som i fotografiserien «Frihet» iscenesetter seg selv i bilder som dokumenterer viktige begivenheter i afrikansk historie og i historien til slavehandelens etterkommere. Det er ikke lett å velge ut ett av dem, men jeg har gjort et forsøk.

Et av Diops verker på utstillinga viser til desember 1929, da tusenvis av kvinner samlet seg utenfor kontoret til britenes distriktsadministrasjon i Opopo i det sørøstlige Nigeria. Protester mot økt skatt i krisetider, europeisk-dominerte domstoler og inngrep i kvinners dagligliv smeltet sammen i en mer omfattende motstandskamp. Deltakerne kom både fra byen og fra landsbygda, og illustrerer hvordan misnøyen med kolonistyret favnet over en rekke lokalsamfunn og etniske grupper, selv om de fleste talte språkene igbo eller ibibio.

 

Opptøyer eller rettferdig motstandskamp?

Før de store sammenstøtene hadde det i nesten tre uker vært demonstrasjoner og kollektive aksjoner i denne delen av Nigeria, og denne gang ble det satt inn tropper som forsøkte å stenge atkomstveiene til administrasjonen.

Kvinnene fikk tilbud om samtaler, men de visste av dyrekjøpt erfaring hvor lite koloniherrenes ord var verdt. I den spente situasjonen begynte de militære å skyte mot demonstrantene. 

31 kvinner og én mann ble drept umiddelbart eller de druknet under flukt i elva rett ved. Minst like mange ble såret, flere av dem alvorlig, og alle var i sjokk.

Bare noen dager tidligere demonstrerte mange mennesker i en større by, Aba. Også her drepte de militære mange demonstranter.

Britene omtalte demonstrasjonene som opptøyer («Aba riots»). Ordbruken avspeilte at britene ikke forestilte seg afrikanere – og da særlig kvinner – som annet enn spontane, emosjonelle og irrasjonelle individer, det vil si uten evne til planlegging og samordning. Men i virkeligheten var det tale om kulminasjonen av en misnøye som hadde bygd seg opp gjennom flere år, og et tilløp til målrettet anti-kolonialistisk motstand.

På det lokale språket igbo er det i dag vanlig å tale om opprøret som Ogu Omunwaanyi, kvinnekrigen.

 

Nye kilder, ny forståelse

Etter selvstendigheten i 1960 har en rekke nigerianske historikere forsøkt å gå inn i kvinnenes handlinger og tankeverden, og har brakt fram mange nye kilder gjennom muntlige beretninger og studier av skriftlige dokumenter fra koloniadministrasjonen. Mange av disse historiske dokumentene gjengis i ei kildesamling på 600 sider, som nå finnes som bok. Vi historikere er derfor på langt tryggere grunn enn før når historien om kvinneopprøret i 1929 skal fortelles.

Et arnested for opprøret finner vi i landsbyen Oloko 23. november dette året. Det gikk rykter om at kolonimyndighetene skulle pålegge kvinner den samme kontantskatten som menn allerede betalte, og mange reagerte kraftig da det ble gjennomført en grundig folketelling og registrering av jord og husdyr.

I dette samfunnet, som i så mange andre tilsvarende steder, hadde britene utpekt en afrikansk samarbeidsmann til å utføre en del av arbeidsoppgavene, slik at de både sparte penger til europeiske lønninger og fikk andre til å fronte upopulære beslutninger.

I andre deler av landet var det fra før av et tydeligere styringssjikt, ofte kalt høvdinger, som nå sto på kolonimaktens lønningsliste. Men i det østlige Nigeria var det mer utbredt med uformelle landsbyråd eller valg av lokale ledere, slik at det var gode muligheter til utskifting  og folkelig innflytelse. Her måtte britene ofte ty til utnevning av personer som manglet forankring i befolkningen, og som var upopulære talspersoner for et autoritært og patriarkalsk styre. 

 

Skatt og globale krisetider

Skattlegging var en bærebjelke i selve kolonistyret, ikke minst fordi det var et sted på veien mot lønnsarbeid og et salgsjordbruk innrettet på eksport. Skattene kom også istedenfor det som var tvangstiltakene i første fase av erobringen, der afrikanere ble tvangsutskrevet til å bygge jernbaner, veier og annen infrastruktur.

Når kvinnene i området reagerte så kraftig mot å betale direkte skatter, er det fordi de mente – med rette – at de allerede var med på å betale en slik skatt. De som selv tjente penger gjennom handelsvirksomhet eller produksjon av palmeolje, som sprang ut av en viss økonomisk selvstendighet, bidro jo til å betale ektefellens eller sine sønners skatt.

Misnøyen med skattesystemet kom midt oppe i en periode med dårligere levekår og tider med innstramming. Både den første verdenskrigen og den påfølgende influensaepidemien hadde gjort stor skade, og i 1929 fikk mange husholdninger føle ringvirkningene av krakket i den globale kapitalistiske økonomien. Under «depresjonen» sank prisene på landbruksvarer, samtidig som handelsselskapene gikk sammen om å betale enda mindre enn det som var prisene på verdensmarkedet.

Med et tilnærmet handelsmonopol sørget de britiske storselskapene, med United Africa Company i spissen, samtidig for at importvarer var like dyre som før. Det rammet særlig hardt i Aba, som var et regionalt knutepunkt for handel, jernbanetransport og omsetning av palmeolje.

 

Hadde mistet innflytelse

Selvsagt handlet det om langt mer enn økonomi. Helt fra guvernøren på toppen til representanter i den minste landsbyen ble kolonistyret nå styrt av menn, slik at kvinners innflytelse var lavere enn i førkoloniale samfunn.

Ikke minst hadde de vært med i landsbyråd, som nå ble skjøvet til side, samtidig som både tradisjonelle og «moderne» domstoler reduserte deres status ytterligere. Oppmåling og registrering av jord diskvalifiserte kvinner, selv om de mange steder hadde lik bruksrett og en sentral plass i jordbruket.

Det spilte også inn at kristne misjonskirker forsterket de patriarkalske holdningene og marginaliserte kvinner som tidligere hadde spilt inn viktig rolle som åndelige og medisinske veiledere.  

I Olopo ble den lokale representanten først møtt med velkjente aksjonsformer: dans, sang og trusler om å «sette seg på menn» eller «å vise rumpa». Begge deler var kjente lokale uttrykk for å vise forakt.

 

Slik viste de forakt

Han ble seinere fratatt jobben etter at kvinnene kritiserte ham for å ha handlet på egenhånd. Kvinnekampen fortsatte deretter med krav om økt deltakelse i utnevning av landsbyråd og ledere, samt reformer innenfor rettssystemet som tok mer hensyn til kvinners opparbeidete rettigheter.

I mellomtida spredte aksjonene seg fra sted til sted. Virkemidlene ble utvidet til boikott av britiske varer, angrep på banker, varehus, rettslokaler og andre offentlige bygninger.

Det er naturlig å se dette som tegn på at det ikke bare var protester mot enkeltpersoners maktmisbruk eller korrupsjon, men om å ramme de fremste symbolene på kolonimakt og økonomisk utbytting. Flere steder var det mulig å bygge på mer uformelle kvinnenettverk blant hustruer, døtre og «aldersgrupper», der det siste sprang ut av respekten for erfaringer og visdom som de hadde opparbeidet seg gjennom livet.

Fra britisk side var det interesse for å finne ut mer om bakgrunnen for en slik utfordring mot kolonistyret. Håpet var å unngå noe liknende i framtida. Derfor satte de ned ei arbeidsgruppe som samlet informasjon og avhørte alle parter, i tillegg til at de sendte inn en «koloniantropolog».

 

Britene måtte gi seg: ingen skatt

Det foreløpige resultatet ble at britene oppga direkte skattlegging av kvinner, men under det økonomiske oppsvinget etter 1945 tok de sitt igjen med økte avgifter og dyrere lisenser for markedskvinner. Innbyggerne i mindre lokalsamfunn fikk også et ord med i laget når britene utnevnte sine samarbeidsmenn og rekrutterte til tradisjonelle domstoler. Heller ikke kolonistyret kunne gjøre som de ville, i alle fall ikke om motstanden var sterk nok.

Det kostet også å slå ned opprør og få stadig større deler av befolkningen mot seg. Men som alltid, var det tale om både gulrot og pisk. Sammen med enkelte reformer i tråd med noen av kravene, ble oppsetsige landsbyer idømt kollektiv straff i form av bøter eller inndriving av matvarer og husdyr, der håpet var at dette skulle få opprørske kvinner til å tenke seg om flere ganger.

I tillegg regnet britene med at afrikanske menn ville utøve strengere kontroll med sine ektefeller for å unngå at de selv eller hele landsbyen ble rammet.

Drapene i Opopo og Aba regnes gjerne som avslutning på Ogu Omunwaanyi («Kvinnekrigen»), men ble også starten på en ny og sterkere organisering. En av forgrunnsfigurene etter den andre verdenskrigen var kvinneaktivisten og læreren Funmilayo Ransone-Kuti, som ledet en storstreik blant markedskvinner i 1947-48. Det ga støtet til en kvinnebevegelse som bidro til en ny kamp - den som hadde frigjøring fra kolonistyret som mål, en kamp på tvers av religion, etnisitet, region og kjønn. Men det er en annen historie, eller rettere sagt: en del av den samme historien.

 

Les mer om "kvinnekrigen" her:

  • Marc Matell, m.fl.: The women’s war of 1929. Gender and colonialism in Nigeria. London: Palgrave Macmillan, 2011.
  • Toyin Falola og Adam Paddox (red.): The women’s war of 1929. A history of anti-colonial resistance in Eastern Nigeria. Durham, NC: Carolina Academic Press, 2011.

Afrika i historiens lys

I artikkelserien ­«Afrika i historiens lys» vil historiker og forfatter Tore Linné Eriksen fortelle våre lesere om viktige sider av Afrikas historie. Historiene vil ofte ta utgangspunkt i aktuelle hendelser og begivenheter. 

Tore Linné Eriksen er historiker, faglitterær forfatter og tidligere professor i utviklingsstudier ved OsloMet – Storbyuniversitetet. Hans nyeste bok er den kritikerroste «Afrika. Fra de første mennesker til i dag». Den ble utgitt på Cappelen Damm i 2019. Foto: Christian Breidlid

Aksjonene spredte seg fra sted til sted. Virkemidlene ble utvidet til boikott av britiske varer, samt angrep på banker, varehus og rettslokaler.

Kvinnekrigen i Nigeria

Kvinnekrigen brukes som en betegnelse på en periode med uroligheter i det daværende britisk Nigeria i 1929-1930. Britiske offisielle kilder brukte navnet aba-kvinnenes opprør.

Dette regnes som den første omfattende mobiliseringen blant kvinner mot europeisk kolonistyre i Vest-Afrika.

Bakgrunnen for urolighetene var begrensninger i kvinners deltagelse i styre, omfattende korrupsjon og økt skattlegging. Kvinner fra flere ulike etniske grupper i det sørøstlige Nigeria deltok i protestene, som ble møtt med militærmakt.

Nigeria var en britisk koloni fra andre halvdel av 1800-tallet til 1960.

(Kilde: Wikipedia)

Publisert: 21.08.2020 15.33.07 Sist oppdatert: 21.08.2020 15.33.07