Skal det skapes utvikling i Tanzania må det satses mer på investeringer og handel, mener næringslivslederen Sven Erik Moa. Han oppfordrer til en kursendring for moderne bistandsarbeid. Foto: Bistandsaktuelt

Skråblikk på norsk bistand – etter mange år i Tanzania

Noe av pengebruken som finner sted i bistandssystemet – og som vi får innsikt i – er så hodeløs at vi for lenge siden har sluttet å la oss sjokkere, skriver den erfarne næringslivslederen Sven Erik Moa – med mange års fartstid fra Tanzania.

Av Sven Erik Moa Sist oppdatert: 19.08.2020

Jeg kom til Afrika første gang i 1980 som elev ved ISM i Tanzania. Faren min jobbet på et Norad-prosjekt, først der og så senere i Botswana.  Jeg har senere hatt eget firma i 30 år hvor jeg har solgt anleggsmaskiner til Afrika (blant annet).

De siste to årene har jeg jobbet som Country Manager i Tanzania for et firma som er forhandler av anleggs- og gruvemaskiner i Øst-Afrika. Vi omsetter for 50 millioner dollar i året - et beløp tilsvarende Norges årlige bistand til landet. De neste tre årene forventer vi oss å doble dette - om ikke covid eller lignende vil det annerledes.

 

Vi kommer tett på

Ved å holde på med det jeg gjør så kommer jeg tett på lokalt næringsliv, politikere, diverse finansielle aktører og diplomatiet. Vi har et kontaktnett som når like høyt som noen ambassade. Vi er godt informert om politisk utvikling, investeringsklima samt sikkerhetsmessige vurderinger i regionen som påvirker våre kunders prioriteringer og dermed våre valg.

Vi ser også hvordan representanter for UD, Norad, Norfund og tilsvarende fra andre nasjoner er på plass for å avhjelpe disse landene; enten ved å skape arbeidsplasser gjennom investeringer eller ved å bruke penger på helse-, miljø- og infrastruktursatsinger. Det er våre kunder som leverer varer og tjenester til disse organisasjonene, og de politiske beslutningene blir tatt av de samme folkene som vi er involvert med når det gjelder vår aktivitet.

Noe av pengebruken som finner sted i dette bistandssystemet – og som vi får innsikt i – er så hodeløs at vi for lenge siden har sluttet å la oss sjokkere. Etter hvert blir de bare til enda en god historie over en øl på Yachtklubben i Dar.

 

Noen innsigelser

Jeg sier ikke at Norad/UD/Norfund er noe verre enn tilsvarende fra andre land, men jeg har noen innsigelser til hvordan ting gjøres i dag. Noen av dem er prinsipielle og noen operative.

Her er mine viktigste innsigelser:

1. Det finnes ingen bransje i verden med mer kompetansemessig innavl enn bistands-, diplomati- og FN-systemene. Jeg har møtt ambassadeansatte med Norad-bakgrunn som har jobbet med helse i ett land, for så å jobbe med miljø i det neste. Når du så møter samme person som Norges ekspert innenfor energi i det tredje landet, så blir det jo interessant å høre hva slags utdanning denne personen har. Det kan være alt fra agronomstudier fra Ås eller to-årig samfunnsfag fra høyskolen i Agder, men én ting er sikkert; det er ikke faglig dekning for å ha denne personen i den jobben. Det eneste sikre er at om du får deg jobb i enten Norad eller UD, så har du jobb. Så blir du plassert der de kan bruke deg, uten en eneste vurdering av hvordan du kan utføre denne jobben med din (mangel på) kompetanse.

2. For å gjøre kompetanseproblemet komplett så har vi rulleringen til Norad/UD. Du er på ett sted i to til maks tre år. Det tar tid å bli «varm i trøya», bli kjent med folk og finne ut hvem som gjør hva og hvem som tar beslutninger. I tillegg til at mange har manglende kompetanse i utgangspunktet så rekker man knapt å komme inn i jobben før det er på tide å komme seg til et annet land. Har man rett person på rett plass, så la dem få fortsette i jobben!

 

Nei til forretningsmessig profil

3. Har du et næringslivsprosjekt og søker Norad om penger, så mottar du et standard svar som du kan se frem til å lese: «Prosjektet er ikke lokalt forankret». Det kan være et landbruksprosjekt som kan skape hundrevis av jobber i lokalsamfunnet, med lokal ledelse og lokalt eierskap. Har det imidlertid en norsk investor på toppen, så er det ikke interessant. Neste avsnitt er «Prosjektet har en altfor forretningsmessig profil». Med andre ord, har du ikke tenkt å gi bort pengene dine, så får du ikke noe støtte av Norad.

Så er det jo riktig av Norad å ikke være med på en konkurransedreining eller fordeling til fordel for norske firmaer. Det finnes imidlertid gode norsk-initierte prosjekter der ute med høyt kvalifiserte folk. Med litt hjelp av Norad kunne de fått levedyktige og viktige prosjekter i gang. De kunne hatt stor lokal og nasjonal betydning for aktivitet og sysselsetting, og det ville vært nyskapende og innovativt. Mange av disse ville heller ikke være i konkurranse med andre da det ikke eksisterer noen andre. Men å få en saksbehandler i Oslo til å se dette er utopi.

 

Hvor mye er norske bedrifter?

4. Norfund. Det statlige investeringsfondet for næringsvirksomhet i utviklingsland.

Cirka to tredjedeler av dette fondets tilførte midler er indirekte investeringer, som går via andre fond, investeringsselskaper og banker. Av fondets indirekte- og direkte investeringer er det påfallende mange selskap med hovedsete på Mauritius og Cayman Island. Det er mange grunner til at selskaper ser det som nødvendig å ha forretningsadresse der, men det blir noe uangripelig ved det og jeg ville mye heller sett at man hadde flere selskaper i porteføljen med forretningsadresse i Norge.

Her har vi et instrument som vi enten av gammel vane eller politisk korrekthet ikke løfter en finger for å tilrettelegge for norske bedriftssatsinger. Hvor mye av porteføljen på 24,9 milliarder kroner er norske selskaper del av?  Jeg forstår at jeg har passert forbi noen linjer om hva som er Norfunds statutter her, men vi må kunne ha en debatt om disse også.

Det er ingen stedlig representant for Norfund i Tanzania. Den norske stat investerer her for 1,4 milliarder kroner (en god del av det er skattebetalernes penger), men fondet ser seg ikke råd til å ha én person i landet til å se hva som skjer.

Jeg er oppmerksom på at både telefon og epost er oppfunnet, men det er noe helt annet å være på bakken og se hva som fysisk foregår der hvor investeringene er gjort. Enhver legmann kan se om en traktor eller bygning er verdt 40.000 kroner eller 400.000 amerikanske dollar. Jeg har vært på noen av objektene og sett hva det er investert i og som tidligere takstmann er det uvirkelig hvordan en evaluering av noen av de prosjektene ender med tommel opp.

Norfund ble tidligere i år svindlet for 100 millioner kroner. Svindelen ble sikkert dyktig utført og jeg tror oppriktig at ingen har noen direkte skyld i dette. Om man ser bort fra pengene, så forteller dette dog en god del om dagens systemer.

Er det ingen form for kontakt mellom de som sender og tar imot disse pengene? Ingen hyggelig passiar over telefonen om pengene som skal overføres. Det tar 6 uker før dem finner ut at dem er svindlet. Det utelukker jo enhver form for kontakt partene imellom, og det skremmer meg mer enn summen av pengene som er vekk.

 

Klima- og skogpenger uten effekt

5. I privat næringsliv blir vi konstant målt på resultater. Lykkes vi ikke, så får det sine konsekvenser. For et par år siden gjorde Riksrevisjonen en evaluering av Klima- og Miljødepartementets regnskogssatsing. Som konklusjon kom de til at her var det brukt mye penger, men de kunne ikke se noen dokumentasjon på at pengene (cirka 23 mrd. på den tiden) hadde reddet et eneste tre. Dette er Riksrevisjonens konklusjon, ikke min.

Hvordan kan vi da et par år etter - og uten noen endringer til det bedre (heller verre) - fortsette å øse ut penger? Er det fordi den hypotetiske CO2-en som vi har reddet atmosfæren fra ender opp på plussiden i vårt CO2-regnskap? Kan det være sånn at vi egentlig ikke bryr oss så veldig om de trærne, men at vi er mer opptatt av å se bra ut på papiret? At biodieselen kommer fra palmeolje er det vel ikke nødvendig å snakke så høyt om? Og dette gjør vi til tross for Riksrevisjonens konklusjoner. 

 

The holy grail!

6. United Nations, The holy grail.

Har du kommet deg inn døren her (eller til Verdensbanken), så er resten av livet ditt ordnet. Egen Landcruiser, hus på stranda, sjåfør, høy sigarføring og champagne mot tørsten. Rundt 30 prosent av våre bistandsmidler går til denne organisasjonen, men den har med årene blitt stor og uregjerlig. Selv de som jobber der sliter med å kunne navnet på alle søsterorganisasjoner til organisasjonen hvor de selv jobber. Det er en organisasjon så fragmentert at den ene hånden ikke vet hva den andre gjør. Det eneste som er sikkert er at om det kommer noe godt ut, så har det kostet plenty med penger.

Norge er en av de største bidragsyterne til FN i forhold til folketall. Har vi noen gang satt ned foten og sagt at nok er nok?  At reformer er nødvendig har det vært snakket om så lenge jeg kan huske. Jeg venter i spenning fortsatt, men det er jo ingen som har karret seg inn i FN-systemet som har noe ønske om å sage av den greinen de sitter på. Om det finnes ett eksempel i verden på at reformer må komme utenfra, så er det i FN.

 

Tusener av NGOs, et komplett kaos

7. De ikke-statlige organisasjoner, NGOs!

Huff, her er det mye rart. Jeg skal ikke ta livsgleden fra alle som på ideelt grunnlag starter skoler, økologiske grønnsakhager, barnehjem og fødestuer, men sett i et større perspektiv er alle disse velmente gjerninger med på å gjøre det vanskeligere å identifisere behov for de myndighetene i landet det gjelder. Det blir også helt umulig å få til en helhetlig politikk innen de ulike feltene.

I Tanzania er det nærmere 1000 forskjellige organisasjoner som har satt opp diverse skoler. Den offentlige skolen er jo ikke spesielt god når 40 prosent av 8.-klassinger stryker på 2.-klasseeksamen, så det mangler ikke på behov, det må imidlertid settes i system.

Enkelte av disse organisasjonene er Norad med og finansierer. Ikke massivt mye penger, men mye av denne velmentheten er godt innenfor hva Norad kan være med å gi skattebetalernes penger til. Det skjer selv om det ikke er målbart om den totalt sett gjør noen nytte.

 

Nødhjelpere med penger på bok

8. Noen ord om nødhjelpsarbeidet i regi av Røde Kors, Folkehjelpa, Flyktninghjelpen, Kirkens Nødhjelp, osv.

Det er få mennesker som imponerer meg mer enn de som sitter månedsvis i en flyktningleir og gjør en kjempeinnsats i å forhindre alt fra epidemier, sult og elendighet. Jeg er imidlertid mindre imponert over systemene som de jobber under. Dette er organisasjoner med milliarder i banken. Det er imidlertid ikke så interessant å forskuttere noe ved en krise. Kommer det ikke lovnader om tilføring av midler, så står flyet med nødhjelp på bakken. Da kan man jo spørre seg hva som er vitsen med at Røde Kors skal ha milliarder på bok. Er det ikke nettopp for å kunne reagere umiddelbart når noe skjer i verden?

 

Hva gjør de der?

9. Som en kuriositet vil jeg også nevne Innovasjon Norge.

Jeg har ennå til gode å treffe noen som vet hva denne norske statlige aktøren skal med kontorer i Sør-Afrika og Kenya. Den forvalter småpenger i den store sammenheng, men om noen ønsker å fortelle meg hva de gjør i Afrika så vil jeg lytte. Burde ikke dere strengt tatt holde dere i Norge og finansiere melkeroboter og mikrobryggerier?

10. Jeg får anfall hver gang noen innen bistand skryter av hvor fantastisk bra de gjorde det i forhold til milleniumsmålene. 95 prosent av det som ble oppnådd sto da vitterlig kineserne for innenfor sine egne landegrenser? Og hvor mye bistand fikk de? Bistand kan gjøre mye godt, men vil aldri kunne redde verden.

 

Vi må skape jobber, tjene penger

Det er ikke folk jeg vil til livs med dette innlegget, jeg forstår at om man er i et av disse systemene så nytter det ikke å stå på barrikadene. Det er masser av høyt kompetente mennesker i alle ovennevnte organisasjoner. Mitt poeng er at opplegget gjør at folks kompetanse ikke blir nyttiggjort, samtidig som at folk gjerne blir «fanget» av den fine jobben, utenlandstillegg og hyggelig skatteprosent.

Jeg mener all norsk bistand må ta en pust i bakken og finne seg selv igjen. Verden er mye mer dynamisk enn hva bistandssektoren er, så det som var relevant for 5 eller 10 år siden er totalt irrelevant i dag. 

Mer enn én bistandsminister har uttalt at når bistand lykkes blir den overflødig. Jeg mener det er på tide at vi tar tak selv for å gjøre den overflødig. Vi kan fortsette å bruke de bistandspengene vi bruker og gjerne mer, men vi må bruke dem på en annen måte enn i dag: Vi må investere, skape jobber, tjene penger og være en reell handelspartner. Vi må slutte med all denne politisk korrekte «avlatsøvelsen» som bistanden nå er, for det skaper ingen vinnere, bare tapere.

Bistandssektoren er som finanssektoren, men med motsatt fortegn. Her skal det ikke tjenes penger, men her skal alt bort som ved et opphørssalg. Det er litt som i gamle dager da vi i militæret lå de to siste dagene på rekruttskolen og skjøt opp all ammunisjon så de skulle få like stort budsjett til neste kontingent.

Så med det håper jeg norsk bistand kan reformere seg og komme tilbake vitalisert og relevant i forhold til den faktiske virkelighet.  Jeg ser frem til å se masser av norske selskaper etablere seg i Afrika, både for at de ser hvilke fantastiske muligheter som finnes, men gjerne også med UD og Norad med på laget som samarbeidspartner i mye større grad enn i dag.

Mening

Det finnes ingen bransje i verden med mer kompetansemessig innavl enn bistandsystemet.

Publisert: 19.08.2020 16.51.56 Sist oppdatert: 19.08.2020 16.51.56