Hvordan kan norsk bistand innrettes slik at man styrker samarbeidslandenes motstandskraft mot den autoritære vending? Dette er kanskje et spørsmål som like mye angår Norad og Utenriksdepartementet. Hva tenker de? spør artikkelforfatterne.

Foto: UN Photo/Evan Schneider

Svar til Amnesty: Tvisyn og menneskerettigheter

MENINGER: Tale Hungnes fra Amnesty Norge kommer i Bistandsaktuelt den 20. januar med en betimelig påminnelse til norske bistandsorganisasjoner. Budskapet er: Glem ikke kampen for de sivile og politiske menneskerettighetene. (Se Amnestys replikk under.)

Av Andrew P. Kroglund og Morten Eriksen Sist oppdatert: 27.01.2020

Bakgrunnene er et oppslag i Bistandsaktuelt den 10. januar, hvor en del organisasjoner viser til egne hjertesaker som det viktigste virkemiddel Norge kan gjøre nå for å oppnå bærekraftsmålene.

Vi synes ikke det er veldig overraskende at organisasjonene svarer slik på den typen direkte spørsmål. Det ligger litt i sakens natur. Men kan man derfra utlede at de samme organisasjonene ikke bryr seg om sivile og politiske rettigheter? Selvsagt ikke. Burde ikke de samme organisasjonene rope ut høyere mot den autoritære vending en del land nå tar? Kanskje. Men det er jo ikke slik at organisasjonsfloraen er tause på saksfeltet heller.

Norske organisasjoner, gjennom egne nettverk, er i bunn og grunn rettighetsorganisasjoner. Redd Barna med sitt fokus på barn, Regnskogfondet med fokus på skogsbeboeres territorielle og kulturelle rettigheter, flere kvinne- og kjønnsorienterte organisasjoner med fokus på likestillings- og reproduksjonsrettigheter, Atlas-alliansen med fokus på mennesker med nedsatt funksjonsevne sine rettigheter. Til grunn for dette ligger sivile og politiske rettigheter. I bunn og grunn en operasjonalisering av de opprinnelige menneskerettighetene fra 1948.

 

Konvensjonens kamp

Bak dagens mange utviklingsprogram og tiltak ligger årtier med politisk arbeid og kamp, på hjemme og bortebane, og ikke minst i FN-systemet. Her har innsatsen blitt lønnet gjennom Barnekonvensjonen og Konvensjonen for Mennesker med Nedsatte Funksjonsevner. Det er konvensjoner på bruk av miner og kjemiske våpen, kjempet frem av Norsk Folkehjelp og andre. Og hva med alt arbeidet gjort på kvinners sivile og politiske rettigheter? Hva med ulike organisasjoner med utspring i kirken som har kjempet for retten til fri religionsutøvelse?

Mange av organisasjonene som har stått i denne rettighetskampen har egne nettverk, slik som FoRUM for Utvikling og Miljø, med over 50 medlemmer. Her deles det ut delegasjonsplasser, når viktige FN-avtaler og konvensjoner har sine partsmøter, i New York, Geneve eller i Nairobi. Likeledes deltar norske sivilsamfunnsaktører på de årlige klimatoppmøtene. Mange av deltagerne «kler seg» i rettighetskappen når de er ute. Det er viktig; når drap på miljøforkjempere løftes opp på agendaen.

 

Mange veier til målet

Autoritære ledere undergraver bærekraftsmålene, skriver Hungnes. Ja, men selvsagt ikke alle 17 mål, det ville være en grov forenkling å hevde. Kina har selvsagt gjort en uvurderlig innsats på utviklingsfronten for sine innbyggere, samtidig som de er en grov undertrykker av sivile og politiske rettigheter. Og det er vel nettopp derfor vi står i en global verdikamp. Det er flere veier til bærekraftsmålene, og vi må bidra til at de fleste vil kunne ta den veien som oppfyller flest rettigheter samtidig. Og hvordan skal den kampen føres er et spennende og viktig tema, som vi gjerne er med og debatteres.

Hungnes skriver at «rettighetsbasert bistand må innebære å bygge staten som den viktigste utviklingsaktøren». Det er en viktig og riktig påstand. Men den veien er lang å gå i gjennomkorrupte samfunn, med autoritære tradisjoner. Vi må i alle fall være med å styrke en del sider av staters utøvende poltikk, og de deler av statsapparatet som beskytter og promoterer menneskerettigheter og rettssikkerhet. Vi, og Norge, prøver stadig, for eksempel når det gjelder homofiles rettigheter. Og vi vet at det er vanskelig. Hvordan kan norsk bistand innrettes slik at man styrker samarbeidslandenes motstandskraft mot den autoritære vending? Dette er kanskje et spørsmål som like mye angår Norad og Utenriksdepartementet. Hva tenker de?

 

Alle bærekraftsmål er viktige

Et rettferdig skattesystem er en forutsetning for å sikre velferdsrettigheter for alle, skriver Hungnes. Vi er enige. Og vi bør satse mer norsk bistand inn i program som «Skatt for utvikling». Men når Hungnes skriver at Norge i sin bistands- og utviklingspolitikk bør gi prioritet til bærekraftsmål 16, (om fred og rettferdighet, inkludert rettsvern og medbestemmelse), havner hun vel i noe av den samme siloen som hun anklager organisasjonene for å være i?

Ulike organisasjoner har ulike mandat, men det dreier seg ofte om å formidle det våre partnere står midt oppe i. Da må de ulike nasjonale og lokale kontekster trekkes inn. Da er det ikke alltid lurest å skyte fra hofta, mot toppen, mot en Bolsonaro eller en eller annen afrikansk despot.

Det finnes ikke en «silver bullet» når det gjelder utvikling og solidaritet. Det er mange veier til målet. Men vi liker å bli utfordret. Vi kommer gjerne bort til Amnesty for å høre hva de mener vi må bli bedre til. Eller enda bedre: kan ikke Amnesty invitere til et større, åpent seminar, hvor dagsorden er: Hvordan norske bistandsorganisasjoner (og Norge) kan bli bedre menneskerettighetsforkjempere.

Mening

Replikk av Tale Hungnes

 

Atlas-alliansen svarer i Bistandsaktuelt (22.1.) på mitt innlegg om betydningen av politiske og sivile rettigheter og rettssikkerhet for bærekraftsmålene. Innlegget har gode poenger og vektlegger, som jeg også understreket, at mange bistandsorganisjoner gjør svært verdifullt menneskerettighetsarbeid.

Som menneskerettighetsorgansiasjon anerkjenner Amnesty selvsagt menneskerettighetenes udelelighet, eller at «alt henger sammen med alt», som Atlas-alliansen kaller det. Vårt poeng er imidlertid at sivile og politiske rettigheter er rettigheter som bygger statenes kapasitet til selv å håndtere sine menneskerettighetsforpliktelser på lang sikt. I tillegg er de grunnlaget for at borgerne i ethvert land skal være beskyttet når de sier sin mening, jobber for sine rettigheter og kjemper for mer rettferdige og bærekraftige samfunn for alle. De er sånn sett rettigheter som garanterer mot en elitestyrt utvikling. Det viktige her er jo ikke hva som er norske organisasjoners hjertesaker, eller presidentenes, eller SDGenes for den saks skyld, men hva som er lokalbefolkningens hjertesaker. For at disse skal fremmes, høres og få gjennomslag – for at aktørskap skal ligge der det hører hjemme – hos folk – er politiske og sivile rettigheter avgjørende.

I dette bildet stusser vi når Atlasalliansen snakker om «mange veier til mål» og – hvis man drar det langt – forsvarer den kinesiske utviklingsmodellen. Selv om Kina har fått en større middelklasse og mange er løftet ut av fattigdom, er denne utviklingsmodellen langt fra hva vi kan støtte. Det er en modell for brød og sirkus, ikke for frihet, likhet, rettferdighet og deltakelse. Kinas rolle som drivkraft i den globale autoritære vending må ikke undervurderes. De ønsker å relativisere menneskerettighetene og fremmer aktivt et mer fragmentert, globalt verdisett. Dette er selvsagt en utvikling for å beskytte de mektige få, ikke for å sikre enkeltmennesker og grupper verdige liv. Vi trenger bistandsorganisasjonenes tydelige stemme i denne globale verdikampen.

Takk for utfordringen til å arrangere seminar. Den skal vi gripe! Velkommen skal dere være.

Publisert: 22.01.2020 14.09.16 Sist oppdatert: 27.01.2020 08.00.05