Rights to be cleared for artworks not in public domain. No model release.  DINNER, PRINT, PATIENTS, VICTORIAN, ILLUSTRATIVE TECHNIQUE, SOUTH AFRICA, ENGRAVING, ENGRAVED, HOSPITALS, RETRO STYLED, CAPE, FUGITIVE, CAPE TOWN, SKETCH, 19TH CENTURY ENGRAVING, CONVALESCENT, SMALL, FARM, RENZSKIE'S, 19TH CENTURY STYLE, ETCHING, TEMPORARY, BRINGING, FARM HOUSE, RETRO, VINTAGE, EPIDEMIC, TINY, VICTORIAN ERA, HISTORIA UNIVERSAL, ARKHEIA, CULTURE, RUNAWAY, ARTS, NINETEENTH CENTURY ENGRAVING, AMBULANCE, CITY, SOUTH OF AFRICA, 1883, HOSPITAL, POX, ENGRAVED IMAGE, ENGRAVINGS, SUPPER, ENGRAVEMENT, HISTORIC ART, HISTORY

I Afrika gikk spanskesyken hardest utover Sierra Leone, Ghana, Tanganyika, Kenya, Malawi og Sør-Afrika, skriver Tore Linné Eriksen. De tre skissene er laget av ukjent kunstner ved det provisoriske hospitalet Renzkie's farm i Cape Town. Foto: Album / Quintlox / NTB

Da Afrika ble rammet av kvegpest og spanskesyken

AFRIKA I HISTORIENS LYS: Mellom 1890 og 1920 ble Afrika rammet av kolonisering, ekstremvær, kvegpest og til slutt krig og spanskesyken. Lærdommen fra denne epoken må være at vi må anlegge et mye breiere samfunnsperspektiv for å forstå virkningene av epidemier, skriver Tore Linné Eriksen.

Av Tore Linné Eriksen Sist oppdatert: 16.10.2020

Foreløpig ser Afrika ut til å ha begrenset sin spredning av Covid-19 bedre enn fryktet. For eksempel hadde India, med omtrent samme folketall, seks ganger flere registrerte tilfeller midt i oktober. Men også i Afrika er dette selvsagt langt mer enn et spørsmål om enkeltmenneskers helse, og de økonomiske og sosiale skadevirkningene er dramatiske. En rekke rapporter melder om økt fattigdom, arbeidsløshet og sult, og det skal lite til av omprioriteringer i helsevesenet før hundretusener flere dør av hiv/aids eller malaria.

 

En pest og en plage

Ser vi historisk på det, er det kanskje den opprivende perioden mellom 1890 og 1920 som tydeligst forteller oss sammenhengen mellom sykdom og samfunnsforhold. Det er ikke minst fordi denne epoken rommer både væpnet kolonisering, ekstremvær og kvegpest, for så å bli avsluttet med verdenskrig og en lammende influensaepidemi.

Mens store deler av Afrika var velsignet med gunstige temperatur- og nedbørsforhold på 1800-tallet, fulgte en langvarig tørke mot slutten av århundret. Beitemarkene skrumpet inn i det brede savannebeltet rett sør for Saharaørkenen, mens vannstanden sank drastisk i de store sjøene i Øst-Afrika. Det gikk hardt ut over fiskere, bønder og kvegfolk som mistet både inntekter og tilgang på mat, og som hadde få eller ingen reserver å tære på. De var derfor på forhånd langt mindre motstandsdyktige overfor sykdommer.

Som om ikke dette var nok, spredte en kvegpest (rinderpest) seg med lynets hastighet nedover det østlige, sentrale og sørlige Afrika. Smitten kom trolig fra trekkdyr som fulgte med italienske okkupasjonsstyrker i Eritrea i 1887. I løpet av et tiår lammet pesten østkysten og innlandet helt ned til det sørafrikanske Kappområdet. I forkant var denne delen av Afrika allerede herjet av voldsomme grashoppsvermer, som forsynte seg grådig av vegetasjonen. Mange steder var kornlagrene blitt ødelagt under selve erobringen, og kolonimaktene brukte seinere «den brente jords taktikk» som metode når de slo ned opprør. Det betydde at tilgangen på melk, kjøtt og plantevekster sviktet på samme tid.

I flere områder bukket 80 til 95 prosent av buskapen under. Slik ble livsgrunnlaget fullstendig rasert for folkegrupper som bygde hele sin samfunnsform på kvegdrift, deriblant dinkaer i Sudan, hereroer i Namibia og masaier i Kenya og Tanzania. Men det ble også mindre kjøtt og melk for bønder som kombinerte åkerbruk og husdyrhold, i tillegg til at tilgangen sviktet på naturgjødsel og tørket kumøkk til brensel. De som tradisjonelt hadde supplert kosthold og inntekter med jakt, ble nå kriminalisert og definert som «krypskyttere» i områder som de nye myndighetene satte av som reservater for europeiske storviltjegere.

 

Nye og gamle sykdommer

Afrika ble i beskjeden grad rammet av utbruddet av byllepest i India og Kina midt på 1890-tallet, men den nådde enkelte havnebyer i det østlige og sørlige Afrika gjennom økt verdenshandel og dampskipstrafikk. Det ser vi klarest i Cape Town, der kolonimyndighetene skyldte på «skitne horder av kaffere og hottentotter» i havnekvarterene. Andre steder i Sør-Afrika var det derimot indiske «kulier» som ble gjort til syndebukker, og til sterke protester ble det indiske boligområdet svidd av.

Som alltid ble sykdommer brukt til å skille folkegrupper fra hverandre for å beskytte overklassen. Men det interessante er at pesten kom til Cape Town i forbindelse med den krigen som britene ved århundreskiftet førte mot de to uavhengige statene kjent som «boerrepublikker». Titusener av hester ble satt inn i kamphandlingene, og tonnevis av fôr ble importert fra ei pestinfisert havn i Argentina med rikelig med rotter og lopper i kornlagrene.

Kriger og tvangsflyttinger, sammen med arbeidsvandringer til gruver, plantasjer og jernbanebygging, gjorde at langt flere enn før ble hjemsøkt av kopper, gulfeber, kolera og kjønnssykdommer. Sult og epidemier kostet kanskje så mange som 750.000 tanzanianere livet i siste halvdel av 1890-tallet. Flere steder var det også nye utbrudd av kolera, som alltid var en lumsk fare som truet.

Når folk ble drevet vekk fra sine hjemsteder, ble det færre igjen til å rydde den buskvegetasjonen hvor tsetsefluer holdt til, slik at den dødelige sovesyken ble spredt både til mennesker og dyr. Flere områder i det østlige Afrika ble nærmest avfolket eller gjort ubeboelige, og bare ved den nordlige bredden av Viktoriasjøen krevde sykdommen 200.000 ofre i løpet av noen få år. Det var lite hjelp å få fra helsemyndighetene, som i starten av kolonitida var mest opptatt av å verne europeere mot tropiske sykdommer, samtidig som mangel på kunnskaper fort kunne føre til feildiagnostisering. Det var også vanlig å se på tradisjonell medisin med forakt.  

 

Imperienes krig

De katastrofale tiårene med erobringskriger, pest og sult så ut til å gå mot slutten rundt 1910, men kort etter fulgte en ny katastrofe: Den første verdenskrigen, som startet som en europeisk «stammekrig». Men ettersom de fleste krigførende stater var imperiemakter, tok det ikke lang tid før kamphandlingene spredte seg til flere afrikanske kolonier. En halv million afrikanere, hvorav de fleste ble rekruttert fra franske kolonier, gjorde også tjeneste på europeiske frontavsnitt. Mange meldte seg til tjeneste ut fra nød eller håp om å få sin belønning, men myndighetene brukte også tvang for å skaffe soldater. Alt i alt gjorde 2,5 millioner afrikanere tjeneste som stridende, bærere og hjelpemannskap i Europa eller på eget kontinent.

Mest langvarig og ødeleggende ble krigen i Midtøsten og land som lå strategisk til for handel og skipsfart rundt Indiahavet, der Britisk Øst-Afrika (Kenya) og Tysk Øst-Afrika (Tanganyika) befant seg på hver sin side. Begge parter kjempet i all hovedsak med lokalt rekrutterte soldater, og det ble derfor sagt at briter og tyskere sloss til siste afrikaner. I områder med direkte kamphandlinger var det få og dårlige veier, samtidig som tsetsefluer mange steder hindret bruk av trekkdyr. Rundt én million afrikanere ble satt til å bære mat, våpen og ammunisjon, mens andre bygde og reparerte jernbaner, sjauet på brygga i havnebyene, vasket klær og lagde mat. Utmattelse, underernæring og svekket motstandskraft ga høyere dødelighet hos bærere enn hos stridende soldater. Sammen med sult, konfiskering av matvarelagre og nedbrenning av landsbyer bidro dette til at kanskje 750.000 mistet livet. Tar vi med dem som ble drept i kamp, kommer tallet trolig opp i én million.

 

Den globale influensaepidemien

I det siste krigsåret ble alle deler av verden utsatt for den store influensaepidemien, som trolig spredte seg fra militærleirer i USA, men som er kjent som «spanskesyken». Ifølge nyere anslag gikk 50 millioner liv tapt i løpet av halvannet år, det er fem ganger mer enn de samlede tapstallene under selve krigen. Norge befant seg på det globale gjennomsnittet på én prosent, mens anslagene for Afrika sør for Sahara ligger på nær 2,5 prosent, eller 2,5 millioner mennesker. Med dagens folketall vil den samme andelen bety 25 millioner mennesker. Nord-Afrika slapp billigst unna, ettersom innbyggerne her ble truffet av den første – og klart mildeste – bølgen, og dermed var immune da den neste runden kom. Det samme gjaldt USA og mesteparten av Europa.

De høye tallene i Afrika har sammenheng med at soldater og hjelpemannskaper fra krigens dager førte med seg sykdommen etter hvert som de vendte tilbake til sine hjemsteder. Det er best dokumentert i Kenya og Tanzania, der smitten mellom august og desember 1918 kan følges fra kysten til innlandet langs veier, jernbaner og elver.

Det gikk hardest ut over Sierra Leone, Ghana, Tanganyika, Kenya, Malawi og Sør-Afrika, men også flere andre land mistet mer enn fem prosent av befolkningen. Den høyeste andelen var ellers 6,2 i India. Forbindelsene til verdenskrigen er særlig tydelig i Freetown, Cape Town og Mombasa, som var viktige havnebyer for transport av råvarer, tropper og militært materiell. En studie fra Freetown viser at et troppeskip gikk til havn for å ta om bord kull, men selv om store deler av mannskapet allerede var smittet, ble det ikke gjort noe for å verne bryggearbeidere mot den sikre død. I løpet av noen få dager var 70 prosent av byens innbyggere smittet. Et annet troppeskip var innom Freetown på vei til Cape Town, og brakte sykdommen med seg. På det meste døde 400 om dagen i den sørafrikanske byen, der den hvite befolkningen i villastrøkene utafor bykjernen slapp lettest unna.

 

Sykdommer rammer ikke likt

Migrantarbeidere i gruver og på plantasjer var også en farlig smittekilde, ettersom de bodde tett i brakkebyer før de reiste hjem til familien. At også epidemier rammer ulikt, ser vi også blant sørafrikanske gruvearbeidere, der dødeligheten trolig oversteg 20 prosent. Diamantbyen Kimberley slapp opp for kister og gravsteder, og kastet 25 døde av gangen sammen i umerkete massegraver.

Bak de uhyrlige tallene finner vi også en rekke andre menneskelige katastrofer. Kanskje måtte så mange som 12 millioner barn se foreldrene dø, mens de selv levde videre med traumer og en høyst usikker framtid. Mens vanlig influensa særlig rammer barn og eldre, gikk den hittil ukjente varianten – H1N1 – mest ut over aldersgruppa mellom 20 og 35 år, det vil si i deres mest produktive og reproduktive alder. I flere områder falt epidemien dessuten sammen med tida for å plante og så, samtidig som kyr gikk på beite uten at det var noen til å melke dem. Det er derfor ikke overraskende at året etter førte med seg reduserte avlinger, og dermed økt risiko for hungersnød og fattigdom. Det var umulig å vite om den dødelige epidemien noen gang ville gi seg, og forestillinger om verdens ende ble utbredt. Islam og kristendom fikk økt oppslutning i ei tid hvor mange opplevde at deres gamle guder sviktet dem, men det var også kristne som brøt ut av europeiske menigheter og så på epidemien som «de hvites sykdom».

Skal vi trekke en lærdom fra denne perioden i afrikansk historie, må det være at vi må anlegge et mye breiere samfunnsperspektiv for å forstå virkningene av sykdom og epidemier. Slik var det den gang, og slik er det nå.

 

Mer å lese:

John M. Barry (2005). The great influenza. The story of the deadliest pandemic in history. London: Penguin.

Tore Linné Eriksen (2019). Afrika. Fra de første mennesker til i dag. Oslo: Cappelen Damm.

Mark Honigsbaum (2020), The pandemic century. A history of global contagion from the Spanish flu to Covid-19. London: WH Allen/Penguin.

David Olusoga (2020). The world’s war. Forgotten soldiers of empire. London: Head of Zeus. (ny utg., opprinnelig 2014).

Howard Phillips (2012). Epidemics. The story of South Africa’s five most lethal human diseases. Athens: Ohio University Press.

Howard Phillips (2017). Influenza pandemic (Africa). International Encyclopedia of the First World War.

Mening

Afrika i historiens lys

I artikkelserien ­«Afrika i historiens lys» vil historiker og forfatter Tore Linné Eriksen fortelle våre lesere om viktige sider av Afrikas historie. Historiene vil ofte ta utgangspunkt i aktuelle hendelser og begivenheter. 

Tore Linné Eriksen er historiker, faglitterær forfatter og tidligere professor i utviklingsstudier ved OsloMet – Storbyuniversitetet. Hans nyeste bok er den kritikerroste «Afrika. Fra de første mennesker til i dag». Den ble utgitt på Cappelen Damm i 2019. Foto: Christian Breidlid

Bak de uhyrlige tallene finner vi også en rekke andre menneskelige katastrofer. Kanskje måtte så mange som 12 millioner barn se foreldrene dø, mens de selv levde videre med traumer og en høyst usikker framtid.

Tore Linné Eriksen

Da sykdom og verdenskrig herjet i Afrika

Plakat 6 x 9.jpg

Under første verdenskrig tjenestegjorde 2,5 millioner afrikanere enten som stridende, bærere og/eller som hjelpemannskap. Mange meldte seg til tjeneste ut fra nød eller håp om å få sin belønning, men myndighetene brukte også tvang for å skaffe soldater. Mest langvarig og ødeleggende ble krigen i Midtøsten og land som lå strategisk til for handel og skipsfart rundt Indiahavet (kilde: Tore Linné Eriksen).

Skip som fraktet afrikanske tropper og arbeidere til krigen i Europa var en viktig årsak til spredningen av spanskesyken (1918 - 1920). Det estimeres at pandemien tok livet av rundt 2,5 millioner mennesker i Afrika i løpet av de første seks månedene etter at sykdommen kom til kontinentet.

Ettersom det ikke fantes noen kur eller vaksine mot sykdommen, ble spanskesyken møtt med forsøk på å begrense smittespredningen, herunder sosial distansering og karantener (kilde: Africacenter.org).

(Foto: Universal History Archive / UIG / REX / NTB)

Publisert: 16.10.2020 08.48.36 Sist oppdatert: 16.10.2020 08.48.36