Lærdommene fra ebolakrisen må brukes under håndteringen av koronaviruset i utviklingsland, mener Kjersti Koffeld. Her vaksineres en person mot ebola av et helseteam utenfor Beni, Kongo. Foto: Hugh Kinsella Cunnigham /Redux / NTB scanpix

Korona-kampen: Lærdommer fra ebola-utbruddet må vise vei

MENINGER: Norge er stengt ned på ubestemt tid. Målet er å forhindre at helsesystemet kneler og folk dør. For bare få uker siden var dette et utenkelig scenario i Norge. Når dette kan skje i Norge, kan vi bare forestille oss hvordan dette går i land med langt svakere helsesystemer. 

Av Kjersti Koffeld Sist oppdatert: 20.03.2020

Da ebolaen herjet som verst i 2014 og 2015, i Liberia, Guinea og Sierra Leone, jobbet helsepersonell til de stupte. Mye på grunn av underbemanning, men også fordi de som sto i frontlinjen ikke hadde nødvendige smitteverntiltak.

Epidemien tok livet av de som var satt til å passe på de syke. Systemet de opererte i var ikke rustet til å stå imot en helsekrise av denne dimensjonen. Og dette var ikke de landene med de svakeste helsesystemene i regionen. Vi er dypt bekymret for konsekvensene av koronaviruset når den får fotfeste i land med nærmest ikke-eksisterende helsesystemer.

 

Svake systemer faller lettere sammen

Erfaringene fra ebolautbruddet i Vest-Afrika i 2014 og 2015 viser at befolkningen sluttet å bruke helsetjenestene i perioden utbruddet varte. I Liberia var det en voldsom reduksjon i antall kvinner som oppsøkte helsetjenester for å få svangerskapsoppfølging, og føde på sykehus og helseklinikker.

Helseklinikker ble forbundet med ebolasmitte, og helsetjenestene bukket under av belastningen ebolakrisen medførte. Rutinetjenester som vaksinering, prevensjonsveiledning, og rutinekontroller for barn stoppet helt opp. Når slike tjenester går i stå, kan de langsiktige konsekvensene for barns helse bli katastrofale.  

Et robust helsesystem består av mer enn moderne respiratorer og rene sykehussenger. Et helsesystem må ha kvalitet i alle ledd. Men et helsesystem er likevel ikke sterkere enn førstelinjen. Ryker førstelinjen, ramler huset sammen.

I mange av landene i Afrika er helsesystemene kronisk underfinansiert. Mens vi i Norge bruker nærmere 70 000 kroner per innbygger på helse i året, bruker Malawi og Mosambik bare rundt 83 og 100 kroner. Disse summene blir det ikke mange kvalifiserte sykepleiere og god smittevernberedskap av. I Norge har vi 4,6 leger pr 1000 innbyggere; i Mosambik må 1000 innbyggere dele på 0,1 leger.  

Helsebistanden økte kraftig utover 2000-tallet. Et positivt utslag av dette var at mødre- og barnedødeligheten sank i mange lav- og middelinntektsland. Mye av helsebistanden ble kanalisert gjennom multilaterale fond, som f.eks. vaksinealliansen GAVI og Det globale fondet for bekjempelse av aids, tuberkulose og malaria. 

Imponerende resultater til tross, så har dette også tidvis ført til fragmentering av helsetjenester og til en lite koordinert innsats gjennom nasjonale helseplaner.  

Ebola-utbruddet var en kraftig vekker som ledet til noe mer innsats for helsesystembygging i ettertid. Likevel, fokuset dreide raskt over på den globale helsesikkerheten, altså behovet for å beskytte oss selv. Dette bidro blant annet til et fokus på vaksineutvikling og pandemiberedskap i høyinntektsland. Behovet for utvikling av nye vaksiner er åpenbart, noe vi ser tydelig i disse dager, men helsesystembygging har gått litt i glemmeboka.  

 

Bistand må styrke helsesystemer

Det er oppløftende og høyst nødvendig at utviklingsminister Dag Inge Ulstein ber om en storstilt internasjonal dugnad for å avhjelpe de fattigste landene med de svakeste systemene. 

En av de aller viktigste lærdommene fra ebolautbruddet er at vi må respondere koordinert og tidlig nok. I første omgang er dette snakk om ekstra støtte til WHO for å koordinere og iverksette øyeblikkelige og forebyggende tiltak. Norge har også økt støtten til arbeidet med å utvikle en effektiv vaksine mot koronaviruset.  

Men etter disse hastetiltakene må utviklingsministeren se på norsk helsebistand med briller som også rommer sidesyn. Hvordan sikrer man at norsk helsebistand bidrar til å styrke helsesystemene? Hvordan bidrar bistanden til at flere helsearbeidere utdannes og får nødvendig støtte og ressurser i det livsviktige arbeidet sitt, samtidig som de også får en lønn de kan leve av? Hvordan unngå at landene kutter sine helsebudsjetter når bistanden øker? 

Dette er spørsmål Norge må bidra til å finne gode svar på og løse i fellesskap med det internasjonale samfunn.  

Vi har stor tro på at Norges robuste helsevesen skal takle krisen vi nå står i. Men vi må også bidra til en koordinert global dugnad og bruke kunnskapen og erfaringen vi har til å bidra til å bygge helsesystemer også i våre samarbeidsland.

Det er kjærlighet også i koronaens tid; barn fortsetter å komme til verden. Da bør de helst bli tatt imot av kvalifiserte helsearbeidere på en klinikk og ikke på et jordgulv utenfor allfarvei.

Mening

(...) Vi må (...) bidra til en koordinert global dugnad og bruke kunnskapen og erfaringen vi har til å bidra til å bygge helsesystemer også i våre samarbeidsland.

Kjersti Koffeld
Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 20.03.2020 12.02.54 Sist oppdatert: 20.03.2020 12.02.54