The Mega Agency  zselect, covid, zlast24, disease, ZUMA, zagency, 20200319_zaa_s197_132.jpg, 19, coronavirus, covid-19, health, pandemic, virus, zumapress.com, covid19, fumigation, zwire, outbreak, worker, corona, PDP_0801.JPG, train, Press

Korona er i ferd med å nå Afrika. Om noen uker vil antall syke antakelig skyte i været også i Afrika. Utfordringene for helsevesenet ved en korona-epidemi vil være de samme som her, bare mye større. Tilgang på helsepersonell, smittevernutstyr og sengeplasser vil også der være kritiske faktorer, skriver Ottar Mæstad som er direktør på CMI og spesialist på global helse. På bildet måles temperaturen på folk i Kenyas hovedstad Nairobi. Foto: Zuma/NTB scanpix

Foto: ZUMAPRESS.com / MEGA

Korona i Afrika – hva nå?

MENING: Antallet korona-syke i Afrika øker. Er det viktigste nå å redde liv? Eller er det enda viktigere å hindre at korona gir økonomisk tilbakegang og økt fattigdom?

Av Ottar Mæstad Sist oppdatert: 20.03.2020

Myndighetene i alle land står nå overfor brutale avveininger mellom å redde liv og trygge økonomi og velferd for innbyggerne. I Norge kan enda flere liv reddes hvis det innføres portforbud og grensekontrollen strammes ytterligere. Når det ikke blir gjort (i alle fall ikke ennå), er det fordi  konsekvensene for arbeid, inntekt og velferd vurderes som for dramatiske.

For mange afrikanske ledere ser denne avveiningen nokså annerledes ut enn for våre myndigheter.

Jeg håper de lytter til faglige råd som reflekterer den lokale konteksten. For det er ikke bare viruset som smitter; politikken er også smittsom. Det er lett å tenke at den politikken andre fører, er riktig for oss. Den holdningen ser vi også i Norge. Vi er flokkdyr. 

 

Enorm belastning på helsevesenet

Om noen uker vil antall syke antakelig skyte i været også i Afrika. Rask smittespredning må påregnes i byene, hvor folk er i hyppig og tett kontakt på markeder og i overfylte busser. På landsbygda, der befolkningstettheten er lav mange steder, kan vi håpe at spredningen skjer langsommere.

Utfordringene for helsevesenet ved en korona-epidemi vil være de samme som her, bare mye større. Tilgang på helsepersonell, smittevernutstyr og sengeplasser vil også der være kritiske faktorer.

Forskjellen er at de starter på minussiden.

For eksempel er det 180 sykepleiere for hver 10 000 innbygger i Norge, mens det er mellom fire og åtte i land som Etiopia, Tanzania og Uganda. Dette gjør helsesystemet enormt sårbart.

Ikke bare vil et stort antall koronasyke mangle nødvendig helsehjelp, men situasjonen vil svært raskt gå ut over tilbudet til andre pasienter. Å holde helsearbeidere friske og på jobb er derfor om mulig enda viktigere enn her.

Hvilket tilbud som skal gis til koronasyke er også et stort dilemma. Bare et fåtall vil kunne få respiratorhjelp. Er det da riktig å slippe de syke inn i sykehusene i det hele tatt, med den fare det fører for å lamme det øvrige helsevesenet? Kanskje det bør opprettes egne mottakssentre?

 

Drastiske tiltak

Flere afrikanske land har nå stengt skoler, forbudt folkemøter og oppmuntret til hjemmekontor. Slike halvtøffe tiltak vil trolig ha begrenset effekt. Det er ikke så mange som kan jobbe hjemmefra. Langt flere enn her er avhengige av fysisk interaksjon med andre i det daglige for å få endene til å møtes. To seter mellom hver passasjer på bussen går ikke.

I flere land vil myndighetene dessuten ha vanskelig for å nå gjennom med generelle råd om hygiene og folkehelse. Tilliten til myndighetene er ikke den beste, og det er mange konkurrerende fortellinger om hva som hjelper og ikke hjelper. Kumøkk og yoga i India, for eksempel. I Kenya måtte helseministeren rykke ut og avkrefte rykter om at korona ikke rammer svarte.   

Jeg tror derfor det eneste som kan hindre en relativt rask og kraftig smittetopp i mange afrikanske byer er drastiske tiltak, som et portforbud.

 

Store økonomiske og menneskelig kostnader

En slik politikk vil ha svære økonomiske og menneskelige konsekvenser. I skrivende stund er det de økonomiske effektene av korona som merkes mest på det afrikanske kontinentet.

Turismen stopper opp, hoteller stenges, utenlandske investeringer settes på vent, etterspørselen i verdensøkonomien svekkes, og eksportinntektene faller. Markedene innenlands er trolig mindre berørt så langt, men hvis mange mister jobbene i eksportvirksomhet og servicenæringene, vil konsekvensene merkes her også.

Hvis myndighetene innfører drastiske tiltak for å dempe smittespredning, kan de menneskelige kostnadene bli svært store for mange. Portforbud eller lignende vil kutte livlinen for mange som allerede har lite å gå på. Flere vil havne i ekstrem fattigdom.

 

Brutale avveininger

I avveining mellom å redde liv og beskytte innbyggernes inntekt og velferd ligger det altså mer i vektskålen i fattige land, på begge sider. En ukontrollert epidemi vil ramme helsesystemet hardere, og dødsraten må antas å bli høyere enn i rike land fordi behandlingstilbudet er mer begrenset. På den andre siden vil de menneskelige kostnadene ved drastiske smitteverntiltak også være høyere.

Ett av den globale ulikhetens brutale ansikter er at fattige land ikke har råd å bruke like mye ressurser som andre på å redde liv. Her hjemme oppleves koronaepidemien som en tsunami. I løpet av vel 50 dager har den (per 20. mars) tatt livet av omlag 9000 mennesker.

Selv om det er langt igjen til toppen, er det verd å tenke over at i samme periode har mellom en og to million mennesker mistet livet som følge av fattigdomsrelaterte sykdommer; luftveisplager, tuberkulose, malaria, hiv/aids diaré, med mer.

Mye av dette kunne vært unngått hvis mer ressurser ble satt inn. Å være fattig innebærer tøffe prioriteringer. Det vil også gjelde i valg av koronarespons.

 

Hva kan vi bidra med?

Jeg vil understreke betydningen av at våre partnerland settes i stand til å gjøre informerte, selvstendige beslutninger om sin koronarespons. Om noen har behov for faglig assistanse utenfra, må kunnskapen deles nå.

Helsearbeidere må beskyttes. Smittevernutstyr er mangelvare, og norske myndigheter snakker om å etablere en luftbro til Kina for å hente inn utstyr.

For hvert fly til Norge, send ett til våre partnerland (hvis de ber om det).

Så er det behov for penger. Mye penger. Dess flere som mister jobbene, jo større vil etterspørselssjokket være, og jo større er behovet for økonomiske stimuli for å hindre at flere havner i fattigdom. Myndighetene vil ha mindre mulighet til å bidra enn før, fordi skatteinntektene vil falle når internasjonal handel og formell sektor rammes.

Her kan det internasjonale samfunnet bidra, i første rekke gjennom IMF og Verdensbanken.

Kalle Moene og Sverre Munck har foreslått kontantoverføringer som et mottiltak i Norge. Det kan være et godt tiltak i flere utviklingsland også.

Jeg registrerer at utviklingsministeren har bevilget penger til utvikling av koronavaksine. Det er en prioritering jeg stiller meg spørrende til.

Er ikke etterspørselen etter vaksine nå så stor fra rike land at det er unødvendig å bruke bistandspenger på dette?

Eller ser vi nok en gang at egeninteressene har hånden på rattet i bistanden?

Mening

For eksempel er det 180 sykepleiere for hver 10 000 innbygger i Norge, mens det er mellom fire og åtte i land som Etiopia, Tanzania og Uganda. Dette gjør helsesystemet enormt sårbart.

Publisert: 20.03.2020 08.44.48 Sist oppdatert: 20.03.2020 08.44.48