Mexico er et av landene der kriminelle gjenger dreper mange. - Rundt 600 storbyer produserer rundt to tredeler av verdens brutto nasjonalprodukt, men mange av dem er kraftig satt tilbake på grunn av vold og drap, skriver Liv Tørres. Foto: NTB scanpix

Om byer, drap og pandemier 

KRONIKK: Litt av en tittel i krisetider, tenker du kanskje? Denne artikkelen handler vel om korona, tenker du kanskje også? Og hvis ikke folk blir drept av korona, blir de vel drept i krigsområder? Men nei. Rundt 600 000 ble drept på verdensbasis hvert år - før korona. Og nei, dette er ikke antall drepte i krigsområder.

Av Liv Tørres Sist oppdatert: 29.05.2020

Det store flertall av dem som blir drept hvert år, blir nemlig drept i gjengopprør, skutt på gata eller knivstukket under ran, i tilfeldig vold eller i oppgjør på hjemmebane. Det er kun rundt 15 prosent av de drepte som faller i krigsområder. Men når vi snakker om vold er verdens oppmerksomhet og ressurser nesten kun rettet mot krigs- og konfliktområdene. Sånn har det i hvert fall vært til nå.

Og det er lite som tyder på at bistands-Norge foreløpig snur seg mot områder utenfor konfliktsonene. Til tross for at det er flere drepte her. Til tross for at de har forpliktet seg til å jobbe for bærekraftsmålene. Til tross for at disse tallene trolig kommer til å bli langt verre etter covid-19. 

 

Trenger mer innsats i ikke-konfliktområder

Da verden i 2015 ble enige om bærekraftsmålene og satte tidsramme for måloppnåelsen fram til 2030, forpliktet alle verdens land seg til å bidra. Store bistandsland som Norge forpliktet seg til å legge målene til grunn for egen bistand. Alle de humanitære organisasjonene og utviklingsorganisasjonene har lagt bærekraftsmålene til grunn. Flere av generalsekretærene i de store bistandsorganisasjonene uttalte tidligere i år til Bistandsaktuelt at siden det er i krigs- og konfliktområdene at folk blir skadet og drept, er det først og fremst her bistandsorganisasjonene bør jobbe. Men faktum er altså at det ikke er der de fleste blir drept.

Faktum er også at hvis man ønsker å oppnå bærekraftsmålene om færre drap og mindre vold, må noen umiddelbart investere langt mer innsats og ressurser i ikke-konfliktområdene. Fordi det er her vi kan redde flest liv. Og det er heller ikke usannsynlig at verdens nye, store konflikter vil vokse ut av disse områdene.

 

De nye megatrendene

Mer enn 4 milliarder mennesker lever i dag i byer og storbyer. Rundt en tredel av verdens bybefolkning lever i slum og indre bykjerner globalt. Afrikas befolkning på over 1 milliard er forventet å fordobles innen 2050 og 80 prosent av veksten vil skje i slummen i storbyer. Urbaniseringen av fattigdom, ulikhet og sosial ekskludering er nøkkelfaktorer bak kriminalitet og vold i dette århundret. Men før vi kommer dit, la oss stoppe opp en bitte liten stund ved det David Kilcullen for syv år siden kalte de nye megatrendene i sin bok Out of the Mountains – the Coming of the Urban Guerilla. Kilcullen har fulgt verdens konfliktbilde i flere tiår som forsker og rådgiver for det amerikanske forsvaret og utenriksmyndighetene.

Kilcullen mener verdens konfliktbilde og mønstre har endret seg det siste tiåret. De store megatrendene for verdens utvikling, og derfor også for konfliktbildet, er teknologi og digital nettverksbygging; befolkningsvekst og urbanisering, samt littoralisering, som viser til en utvikling hvor stadig flere av oss trekker til kysten og bosetter oss i kystbyer.

Til sammen skaper dette nye sosiale mønstre og befolkningsendringer, men skaper også nye typer storbyer og metropoler, ofte ved kysten, der folk bor tettere sammen og hvor man må samhandle på nye måter, der jorda overutnyttes, infrastrukturen og økonomien må tilpasses og vi må kommunisere på helt nytt vis. Slike storbyer er sårbare, eller sårbare på nye måter: Der kyststripen utgjør den ene flanken av byen. Der varetransporten må stoppes opp på grunn av lossing fra skip til tog/biler. Der det samler seg mye penger. Der jorda presses til det ytterste for å gi mat, vann og plass til alle. Der forurensingen øker pga. tungtrafikk. Der infrastrukturen svikter eller presses. Der folk pakkes tettere sammen. Og der myndighetene ikke klarer å holde tritt med befolkningsveksten og deres nye overlevelsesmetoder.

For her dukker det også opp nye typer grupper i forlengelsen av manglende myndighetskontroll: Grupper av kriminelle, terrorgrupper og grupper av mobiliserende, protesterende anarkister og aktivister som alle konkurrerer om tilgang på, og kontroll over, penger, ressurser, narkotika, menneskesmugling m.m., og som kan kommunisere på nye måter ved hjelp av teknologiske nyvinninger og ofte med støtte fra utenlandske statsmakter.

 

Sårbare byer

FN anslår at rundt 75 prosent av verdens befolkning vil bo i slike storbyer, og mange av dem ved kysten, innen 2050. De fleste av oss bor allerede i storbyer. Tokyo er verdens største by med 37 millioner innbyggere. New Dehli har 29 millioner, Shanghai 26, og Mexico City og Sao Paulo rundt 22 millioner. Både Kairo, Mumbai, Dhaka og Beijing har mer enn 20 millioner innbyggere.

I Kina bodde under 15 prosent i byer i 1950, men nå gjør nesten halvparten av landet befolkning det. I Botswana bodde under 3 prosent i byer i 1950, nå gjør over 60 prosent det. Ifølge Kilcullen migrerte 1,4 millioner mennesker inn til byer hver uke allerede for syv år siden. Framtidsutsiktene ser ikke lysere ut. Men det er ikke bare størrelsen på byene som byr på utfordringer når det gjelder infrastruktur og sikkerhet. Utviklingsfarten gjør de også sårbare. Et nytt kart over sårbare afrikanske byer viser at over 500 byer har utviklet seg fra småbyer til byer med flere hundre tusen innbyggere på svært kort tid, uten at myndighetene har klart å utvikle infrastruktur og stabile rammevilkår i samme tempo.

Noen tenker at urbaniseringen er bra for miljø og klima: Vi bruker mindre bil og mer offentlig transport og vi legger relativt mindre beslag på veier og infrastruktur. Samtidig får vi stordriftsfordeler i nødtjenester, helsesektoren, kloakksystem osv. Men vi blir også mer sårbare for eksempel når det gjelder pandemier, annen type forurensing og ikke minst når det gjelder kamp om ressursene.

Med millioner av mennesker pakket sammen i overbefolkede storbyer med steinhard konkurranse om tilgang på ressurser, ofte uten hverken et tilstrekkelig tjenestetilbud eller kontroll fra myndighetene, vil vi se betydelige konsekvenser for verdens konfliktbilde. Det er anslått at nesten 500 000 mennesker blir drept hvert år (2018) utenfor konfliktområder. 25 millioner kvinner blir voldtatt og opp til en milliard barn er ofre for vold. Dette er ikke bare til stor påkjenning for dem det gjelder og deres nære pårørende, men koster også samfunnet mange trillioner av dollar. Mye av dette skjer i byer og storbyer. Rundt 600 storbyer produserer rundt to tredeler av verdens brutto nasjonalprodukt, men mange av dem er kraftig satt tilbake på grunn av vold og drap. De viktigste driverne bak storbyenes volds- og drapsbølger er ulikhet, fattigdom, befolkningsvekst og svake politi- og justismyndigheter. Ikke noe av dette blir bedre med covid-19.

 

Kriminelle har kontroll noen steder

Covid-19 bidrar allerede til sjokkerende økning i arbeidsledighet, fattigdom, ulikhet og desperasjon mange steder. Rettsvesenet skjelver også i sammenføyningene i noen land. Kombinasjonen av dette og at kriminelle grupper en del steder har tatt kontrollen over lockdowns og nå konsoliderer makt og reposisjonerer seg, lover ikke godt for en fredeligere utvikling eller for fredelige byer. Vi vet at volden på kort sikt mange steder har flyttet innomhus og bidratt til betydelig økning i vold i hjemmet. Men vi ser også at gjengvold har økt noen steder og politiske protester forventes å øke betydelig. Mange lands myndigheter er bekymret for utviklingen og spesielt i byer hvor de har begrenset kontroll og ressurser å stille opp med.

Det kreves tilrettelagt infrastruktur, justissystem, politivesen, utjevning og sosial profil for å håndtere utfordringene storbyene står oppi. Men mange av verdens storbyer har lite kunnskap, vilje eller ressurser å stille opp med for å håndtere utfordringene. Noen av byene opplever også konkurranse med landets myndigheter. Men det er ikke nødvendigvis slik at harde virkemidler, som mer politi og våpen er eneste eller beste løsningen for å redusere volden. Det er betydelige grep som kan gjøres på den «myke» siden og som trolig har langt større effekt når det gjelder å sikre innbyggerne.

Politiet må sette inn ressursene der problemene er størst og jobbe «på bakken» i tett kontakt med lokalmiljø og bydelskomiteer. Forskjeller mellom bydeler må utjevnes; presset på overbelastede bydeler reduseres; alternative tilbud skaffes til ungdom i faresonen, jobbskaping intensiveres m.m. Vi vet faktisk ganske mye om hva som funker. Men det må gjøres. Flere av verdens byer har gått sammen i globale nettverk for å utveksle erfaringer og stagge eller stoppe volden. «Global Parliament of Mayors» og «Peace in our Cities» er initiativ som gir nettopp slik erfaringsutveksling og styrker målrettet innsats. FN har laget retningslinjer for å bedre storbyutviklingen og UN Habitat jobber med byutvikling. Men volden må overvåkes og det må lages system for beredskap og varsler.

Sivilsamfunnsorganisasjoner må styrke innsatsen og bidra til å bygge lokal motstandskraft og alternative tilbud og kommunikasjonskanaler for lokalbefolkningen. Det må utveksles erfaringer, kunnskap og råd mellom byene. Byene må legge press på nasjonale myndigheter for å få tilgang på ressurser. Og organisasjoner og bistandsmyndigheter globalt må snu oppmerksomheten mot det som faktisk er de største tikkende bombene i vår tid: Vold i storbyene og ringvirkninger derfra til områder, regioner og land som er i ferd med å bli ukontrollerbare. 

Hvis trendene fra før koronaen fortsetter, vil vi ha:

  • tre nye konflikter innen 2030
  • ni flere land i betydelig risiko for konflikt
  • en betydelig økning i vold i ikke-konfliktområder.

Mye av dette vil vokse ut av storby-problemer. Massiv innsats er med andre ord nødvendig. Det er mulig å halvere volden innen 2030. Målet er ambisiøst, modig, og krevende, men definitivt mulig. Hva det krever? Politisk handling. Intet mer. Intet mindre. I hvert fall fra alle de som mener bærekraftsmålene, og mål om mindre vold og konflikt og mer fred, er viktige.

Mening

Hvis man ønsker å oppnå bærekraftsmålene om færre drap og mindre vold, må noen umiddelbart investere langt mer innsats og ressurser i ikke-konfliktområdene.

Liv Tørres
Publisert: 29.05.2020 08.33.08 Sist oppdatert: 29.05.2020 08.33.08