På samme måte som kolonimaktene utnyttet befolkningen i koloniene til å utvinne råmaterialer, utnytter dagens teknologigiganter oss til å sikre data, skriver Hege Skarrud. Her fra produksjonen av den lange fiberkabelen Google skulle bruke til å skape forbindelser mellom USA og Chile, der selskapet har sin største latinamerikanske database. Foto: Chang W. Lee / The New York Times / NTB scanpix

Norge bør støtte verdens fattigste i møte med teknologigigantene

UTSYN: Teknologigigantenes monopol fører til at land som står overfor store humanitære kriser mister muligheten til å utvikle samfunnskritisk infrastruktur, skriver Hege Skarrud. Dette går verst utover verdens fattigste. Hun mener Norge må endre kurs og bryte opp teknologigigantenes monopol.

Av Hege Skarrud Sist oppdatert: 03.09.2020

Det er en pågående global maktkamp. Vår hverdag og våre vaner står i sentrum av kampen. Norge må nå velge side. Slaget står om hvem som skal tjene på den digitale økonomien. Den utspiller seg blant annet i forhandlinger om handelsavtaler og i mangelen på lokal politikk.

Utviklingsland står på en side, hvor Norge og EU burde stått skulder til skulder, og teknologigigantene på den andre. I stedet for å stå i solidaritet med verdens fattigste, tørker Norge heller svetten av teknologigigantenes panne og heier dem fram. Slik kastes både fattige lands mulighet for demokratisk utvikling og vår egen på bålet.

 

Sterk vekst under covid-19

Under koronapandemien har den digitale utviklingen skutt fart. Vi lever alle aspekter av våre liv på digitale plattformer. Enda mer enn før. Mens land som Libanon, Peru og Brasil kjemper mot den globale pandemiens konsekvenser av sult, økt fattigdom og arbeidsledighet, vokser teknologigigantene seg større. Ved slutten av juli var Googles moderselskap Alphabet, Facebook, Amazon, Apple og Microsoft verdt mer enn fem billioner dollar.

For to uker siden, kun to år etter sin første billion, ble Apple gitt en markedsverdi på to billioner dollar. Mark Zuckerberg ble nærmest samtidig ønsket velkommen inn i «centi-milliardær-klubben». Hvor Jeff Bezos og Bill Gates ventet med åpne armer. Det er så svimlende summer at de virkelig setter talldysleksien på prøve, og gjør det uhorvelig vanskelig å forstå hvor mye penger det faktisk er snakk om.

Poenget er likevel ikke å måle opp og ned i mente selskapenes økonomiske verdi. Poenget jeg ønsker å få frem er hvordan deres maktkonsentrasjon ikke bare skaper ulikhetskrise, men også innsnevrer mulighetene land har til å bygge opp egen industri, politikk og infrastruktur.

For samtidig som land står overfor store humanitære kriser, legges de under teknologigigantenes monopol. Dermed mister land muligheten til å utvikle samfunnskritisk infrastruktur og komme seg ut av den eksiterende ulikhets- og miljøkrisen og kommende kriser. Gigantselskaper basert i Kina eller USA sitter med både definisjonsmakt og alle verktøyene. De som kommer aller verst ut av dette er nok en gang verdens fattigste.

 

Den digitale koloniseringen

Under den «klassiske» kolonitiden drev Europa rovdrift på lokalbefolkningen og naturressurser. De utøvde ekstraterritoriell politisk makt og skapte avhengighet gjennom å plyndre land for utviklingsmuligheter. Selskapenes rolle i dette var essensiell. Deres jakt på profitt og makt tillot også overtakelse av kritisk infrastruktur. Virker kjent?

Den dataen vi produserer når vi bruker digitale verktøy som Google Maps, Instagram og Facebook er selskapenes viktigste råvare. Slik urbefolkning ble utnyttet for å utvinne råmateriale i den klassiske kolonitiden, utnyttes vi for å sikre råmaterialet data.

Det er ingen tilfeldighet at de fleste appene og tjenestene vi bruker til daglig på nettet er gratis. Det er fordi det er «vi» som er produktet. Det er vi som gjennom all informasjonen vi gir fra oss gir disse appene en verdi. Det er du og jeg som produserer all data. Desto mer data selskapene samler inn, jo mer kan de tjene på å enten selge pakker med stordata videre, eller drive opplæring av egne programmer for å optimalisere dem. Teknologigigantene utvikler altså apper for å skaffe seg enda større overskudd og monopolmakt, ikke for å komme samfunnene som de henter stordataene fra til gode.

Så, hva skjer når vi fører en utviklingspolitikk som handler om å stappe iPader i hendene på skolebarn i Malawi, mens Oljefondet eier enorme mengder aksjer i Facebook og Alphabet, og vi forhandler om tilnærmet fri dataflyt i Verdens handelsorganisasjon?

 

Får sette premisser for offentlig sektor

Gjennom et uregulert og fritt marked er data gitt enorm makt. Slik blir også konsentrasjonen av data en maktkonsentrasjon. Folkets digitale suverenitet og lokale handlingsrom undergraves når man innfører et premiss om flyt av data for å sikre næringslivets interesser. Et slikt premiss vil ha enorme konsekvenser for samfunnskritiske tjenester og infrastruktur. Google og flere teknologigiganter fra USA og Kina er på vei inn i sektorer som helse, utdanning, strøm, vann, post og søppelkjøring, både i Norge og utviklingsland.

Selskapene får altså sette premissene innenfor deler av offentlig sektor. I tillegg er normene fra selskapenes hjemland også med på å forme selskapenes egne normer. Slik kunne Tik-Tok sensurere videoer som tok opp politiske temaer kinesiske myndigheter ikke likte. Eller Facebook fjerne antifascistiske grupper fra en av de viktigste plattformene som brukes i kampen mot høyreekstremismen, med et tastetrykk.

Dersom teknologigigantene får fortsette sin monopolvirksomhet, vil deres makt vokse, mens vår makt vil minke. Den digitale økonomiens politikk er født på den globale arenaen. Ikke som nasjonal politikk, hvilket er sedvane for all annen industri. Dersom myndigheter blir helt avhengige av teknologien og kunnskapen som kun få selskaper sitter på, vil vi ikke kunne regulere selskapenes rolle i samfunnet. Noe som skjer allerede, bare se på Trumps utbrudd rundt nasjonale krav om skattlegging av de amerikanske teknologigigantene.

Om ikke vi går ut med nasjonale krav og politikk til den digitale økonomien, ender vi opp som evige leilendinger til amerikanske og kinesiske megaselskaper. Slik blir vi avhengige av å være på godsiden med det landet som forsyner oss med mesteparten av de digitale tjenestene vi trenger. Med det er det skapt en digital Berlinmur. Hvor alle andre må velge side.

 

Må bidra til å temme teknologigigantene

Selskapene ønsker et større handlingsrom for å gjøre sitt verdensherredømme komplett. Det har de også mulighet til. Det er opp til Norge og andre land å ta fra dem denne muligheten. Å sige inn i alle verdens kriker og kroker er enkelt når ingen står ved vaktposten.

Politikere verden over virker å ha lite forståelse for hva handel med data egentlig innebærer. I stedet for å utvikle nasjonal politikk på datahandel, har en utbrytergruppe i WTO satt seg ned sammen med teknologigigantene for å legge premisser for en ny avtale som skal inn i WTO. Norge er representert i denne gruppa sammen med nærmere 80 andre land. Her forhandler Norge vekk både vårt eget og andre lands mulighet til å utvikle offentlig digital infrastruktur. Dette i en tid hvor digitale tjenester virkelig har vist seg å være samfunnskritiske.

Vi må avkle teknologigigantene sånn som vi strippet koloniherrene av sin makt. Eller, de har vel aldri blitt helt strippet av sin makt. Den makten har kun blitt relokert. Så, la oss gjøre en bedre jobb her og ta med resten i samme slengen. Norge kan bistå David å vinne slaget mot Goliat. For å sikre god utviklingspolitikk er Norge nødt til å endre retning og bidra til å temme teknologigigantene, i stedet for å gi dem mer makt. Derfor trenger vi en digital industripolitikk i Norge, samtidig som vi sikrer at andre land kan utvikle sin egen. På den måten sikres demokratiske prinsipper og befolkningens rettigheter.

Regjeringen er nødt til å slutte å forhandle vekk handlingsrommet vårt, og bruke sin plass i utbrytergruppa i WTO til å sikre alles handlingsrom, og bryte opp teknologigigantenes monopol og den digitale kolonitiden.

Mening

I stedet for å stå i solidaritet med verdens fattigste, tørker Norge heller svetten av teknologigigantenes panne og heier dem fram.

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 03.09.2020 14.35.13 Sist oppdatert: 03.09.2020 14.35.13