Koronaen har ført til omfattende nedstengninger, som også rammer kunst- og kulturfeltet. Den kulturelle infrastrukturen i markante afrikanske kulturnasjoner som Sør-Afrika, Kenya, Mosambik, Nigeria, Tanzania og Senegal står i fare for å bli svekket, fastslår artikkelforfatteren. Foto: Magnet Theatre

Et kraftig slag for kulturinstitusjoner i Afrika

De siste årene har afrikanske kunstnere bidratt til å gjøre europeiske kulturscener langt mer spennende. Men koronakrise og -restriksjoner kan bety et kraftig tilbakeslag både for afrikanske kulturarbeidere og for kontinentets kulturelle infrastruktur.

Av Mariken Lauvstad Sist oppdatert: 15.06.2020

Dette er først og fremst et tap for Afrika. Men det vil også være et tap for resten av verden.

 Da pandemien traff det afrikanske kontinentet, ble turnéer, konserter, utstillinger og festivaler umiddelbart avlyst. Fortsatt er mange land lukket ned, med kulturarbeidere som står på bar bakke. Mange kunstnere rammes dobbelt fordi de fleste som lever av sitt kunstneriske virke i afrikanske land, kan gjøre det fordi de også får internasjonale oppdrag.

Noen få konserter eller forestillinger i Europa i løpet av en sesong kan tilsvare en hel årsinntekt. Når denne muligheten uteblir, rammes ikke bare kunstneren, men som oftest også storfamilien. I land med manglende sosialt sikkerhetsnett bærer suksessrike kunstnere ofte hele familiens økonomi på egne skuldre. 

 

Vaklende struktur

Sikkerhetsnettet mangler dessuten ikke kun for den enkelte kunstner, men også langt på vei for kunstorganisasjonene. De siste årene har vi sett et økende tilfang av muséer og andre kunstinstitusjoner på det afrikanske kontinentet fordi interessen for afrikansk samtidskunst, scenekunst og design har eksplodert.

Det spektakulære museet for afrikansk kunst i Cape Town, Zeitz Mocaa, åpnet i 2017 og har siden den gang mottatt en rekke internasjonale priser og prisnominasjoner. I løpet av 2018 åpnet både Museum of African Contemporary Art i Marrakech og Museum of Black Civilizations i Dakar.

Disse institusjonene er avhengige av at økonomiske bevigninger opprettholdes og driftsinntekter vedvarer. Det som nå kan skje, er altså at den kulturelle infrastrukturen i markante afrikanske kulturnasjoner som Kenya, Mosambik, Nigeria, Tanzania og Senegal blir svekket.

Problemstillingene jeg har nevnt gjelder ikke minst det vitale kunstfeltet i Sør-Afrika.

Zeitz Mocca har vært stengt siden 19. mars. Etter 13 uker med nedstengning holder kunstutdanninger, gallerier, teatre og konsertlokaler fortsatt lukket. Ingen vet når kulturfeltet vil åpne igjen. For kunstnerne handler det ikke om å vente på at saksbehandlingen hos NAV skal bli ferdig slik at krisestøtten endelig kan komme inn på konto. Det finnes nemlig ikke noe system som tar en imot når man faller.

 

Et ikonisk teater i krise

I disse dager står er en av Sør-Afrikas mest legendariske teaterorganisasjoner gjennom tre tiår, Magnet Theatre i Cape Town, midt i en økonomisk krise. Det lille men levende og vitale teateret, som både produserer prisbelønte forestillinger og driver en ettertraktet skuespillerutdanning for unge ikke-privilegerte sørafrikanere, står i fare for å måtte lukke dørene.

I januar søkte hele 300 unge talenter fra township-områder på teatrets 21 studieplasser. Studentene som kom gjennom nåløyet etter to uker med auditions hadde nettopp rukket å begynne studiet, men så kom koronaviruset. Hele utdanningsløpet, som dekkes av Magnet Theatre gjennom stipender, står nå i fare.

 

Den livsviktige kunsten

Om infrastrukturen i Sør-Afrika er skjør, er kulturen heldigvis vital. Ikke bare har en rekke svært internasjonalt anerkjente kunstnere Sør-Afrika som sitt hjemland, men landet syder og bobler av innovative virksomheter. Sør-Afrika er et land med markant kreativ ekspressivitet. Kanskje er det traumet etter brutal kolonialisering og apartheid som har vært med på å utvikle en samfunnskultur med et markant behov for uttrykk og gestalt. Kan hende er det slik at et samfunn som har gjennomlevd et nasjonalt traume av systemisk vold og undertrykking, kan bruke kunstens språk for å kunne bearbeide det.

Dette synes å stemme for Sør-Afrika, der kunsten preges av kraftfullhet på tvers av ulike formater som tekst, bilde, bevegelse, lyd eller kropp. Men den preges også av en bearbeidelse av historisk såre smertepunkt. Som om kunsten er del av en slags nasjonal helbredelsesprosess. Faktisk brukes ordene “healing” (helbredelse) og “reconciliation” (forsoning) ofte i forbindelse med kunstproduksjon. For et land som Sør-Afrika, kan en sosial krise som Covid-19 rive opp sår som allerede har vondt for å gro. Et raknende kulturfelt virker kanskje ikke så viktig, men det er ikke bare menneskene som arbeider i industrien dette rammer. Det rammer også menneskers mulighet til å bearbeide det som skjerakkurat nå, og til å samle seg og mobilisere.

 

Økt interesse og eksport

De siste årene har interessen for ulike kunstuttrykk og kunstteknikker fra det afrikanske kontinentet eksplodert i Europa. Her i Norge har spesielt Dansens Hus bidratt til å sette sørafrikansk scenekunst på kartet. De siste årene har institusjonen blant annet co-produsert Dada Masilo’s Giselle og vist forestillingene Gregory Maqoma/Via Katlehongs Via Kanana og performancen And so You See av Robyn Orlin og Albert Slindokuhle Ibokwe Khoza - verker som har gått sin seiersgang på europeiske scener. Ellers har for eksempel de unge scenekunstnerne Billy Langa og Mahlatsi Mokgonyana gjestet Fortellerfestivalen 2019 med den kritikerroste forestillingen Tswalo.

For oss her på den nordlige halvkule har afrikansk samtidskunst blant annet gitt økt innsikt i kolonialismens sår. Kunsterfaringene har blant annet gitt oss mulighet til å trekke egne sammenhenger mellom imperialisme og rasistiske strukturer som dessverre forfølger oss også i dag. Den ansvarliggjør oss, utfordrer og setter til veggs. Men sørafrikansk kunst handler slett ikke bare om lidelse og lidelsesnarrativer. Tvert imot er fargepaletten sammensatt og sterk både i de lyse og de mørke valørene.

 

Utvidelse av perspektiv

Det at ulike kunstuttrykk fra afrikanske land i langt større utstrekning har vært å finne på norske scener, konsertlokaler og gallerier de siste årene, har ikke bare bidratt til en økt forståelse for kompleksiteten og kvaliteten i afrikansk kunst. Utvekslingen har også bidratt til en langt større bevissthet på hvordan eurosentrisme hittil har dominert vår historie- og kunstforståelse. Det har gjort oss bevisst på at vi lever i en verden med flere perspektiver på de samme fortellingene. Den har gitt oss innsikt i kolonialismens pris, satt i gang nye og viktige samtaler og bidratt til at norsk samfunnsdiskurs er i ferd med å endres. Et godt eksempel på dette er Astrup Fearnleys samtidskunstutstilling  Alpha Crucis, som i vår ble både svært godt besøkt og heftig debattert blant anmeldere og kunstfelt.

 

Ikke for oss

Afrikansk kunst er selvsagt ikke til for europeeres skyld. Tap av kulturell infrastruktur i ulike afrikanske land er først og fremst et tap for afrikanske samfunn, for kunstnerne som lever og virker der og for den afrikanske kunstindustrien.

Det er på tide å vise solidaritet, og støtte opp slik at veldrevne afrikanske kulturorganisasjoner som har eksistert i tiår, skal kunne fortsette å gjøre det. For oss her i Norge, er afrikansk kunst forankret i en verdensforståelse vi behøver for å utfordre vår egen. Det er de afrikanske fortellingene som best kan belyse og dissekere eurosentriske blindsoner og gamle kolonialistiske spøkelser. For at Europas forhold til Afrika skal kunne endre seg på sikt, må disse spøkelsene fram i lyset igjen og igjen.

I dag vitner multinasjonale selskapers utnytting av afrikanske ressurser om en  nykolonialisme vi bør frykte. Samtidskunsten fra det afrikanske kontinentet gjør det lettere for oss å se hvor spøkelsene fortsatt gjemmer seg.

Tverrkunstneriske samarbeid på tvers av landegrenser, turnéer på tvers av kontinenter, vitnesbyrd på tvers av kulturer - alt dette er motgift mot polarisering, fremmedfiendtlighet og kulturkonservatisme. Kunsten bringer oss nærmere hverandre.

Mening

Kunstnerisk samarbeid på tvers av landegrenser er motgift mot polarisering, fremmedfiendtlighet og kulturkonservatisme.

Publisert: 16.06.2020 10.00.00 Sist oppdatert: 15.06.2020 14.22.23