AFP or licensors  Horizontal, Islam, unrest, religion

Nord i Mosambik pågår en konflikt mellom islamistiske opprørere og regjeringshæren. Myndighetene legger skylda på utenlandske ekstremister.  Men opprører handler trolig også om en marginalisert befolknings misnøye med at eliten i lander raner til seg ressurser, skriver frilansjournalist Maren Sæbø. På bildet går en kvinne i byen Nanduadua forbi en moske som angivelig ble ødelagt av sikkerhetsstyrker fra Mosambiks hær etter et to dagers angrep fra islamister i 2018. Foto: Adrien Barbier /AFP / NTB scanpix 

 

 

Foto: ADRIEN BARBIER

Mosambik: Historien om et varslet opprør

UTSYN: Det er fristende å peke på en årsak til konflikt, men situasjonen i Mosambiks Cabo Delgado kan ikke reduseres til enkeltårsaker. Slik er den typisk for afrikanske opprør i ressursrike hjørner av kontinentet

Av Maren Sæbø Sist oppdatert: 27.08.2020

– Tem miedo, jeg er redd, sa hun. Overalt hvor de har funnet olje blir det krig, som i Nigeria.

Hun var sent i tenårene og passet småsøsken utenfor huset med tak av palmeblader i en av de søvnige fiskelandsbyene rundt provinshovedstaden Pemba i Cabo Delgado. I 2012 hadde olje- og gasselskapene inntatt området, stedets strandhoteller var blitt innkvartering, supply-skip lå og duppet over sårbare korallrev. Men med unntak av et par hotelleiere møtte man få som trodde lokalbefolkningen kom til å tjene på Mosambiks gasseventyr. I stedet uttrykte mange frykt.

– Jeg er redd for krig, sa den unge jenta.

 

Opptakten

I 2012, da jeg intervjuet lokalbefolkning rundt Pemba, var provinsen fortsatt relativt fredelig. Men under overflaten hadde misnøyen alt satt seg. Cabo Delgado er Mosambiks nordligste og minst utbygde provins. I et land kjent for dårlig veistandard, er dette området notorisk uframkommelig for reisende.

Her er man så langt fra hovedstaden Maputo som man kan komme både i bokstavelig, politisk og kulturell forstand. Og her hadde man i 2012 altså startet utbyggingen av framtidige ilandføringsbaser for gass, samtidig som det pågikk letevirksomhet etter både gass og olje ute i Rovumabassenget under det turkisblå Indiske hav.

Det kom rapporter om de første angrepene i 2015, ikke langt fra der man bygget ilandføringsterminalen, et godt stykke nord for Pemba. I 2017 ble enkelthendelser til opprør, da bevæpnede menn første gang inntok en litt større by, Mocimboa da Praia.

Siden har angrepene blitt mer vågale og hyppigere, på tross av at mosambikiske myndigheter har satt inn både egne tropper og leiesoldater fra blant annet Russland og Sør-Afrika.  Det har igjen forsterket en nedadgående voldspiral. Så langt har konflikten tatt livet av et tusentalls mennesker og drevet i overkant av 200.000 på flukt i følge FN. Og nå i august tok opprørerne nok en gang over Mocimboa da Praia og holdt byen i flere dager.  

 

Et kalifat i Cabo Delgado?

I Maputo heter det at opprøret er drevet av onde krefter fra utlandet, islamister fra et annet sted, som vil opprette et kalifat i Cabo Delgado. Selv kaller opprørerne seg for Ahlu Sunnah wa-Jamaa, og de har sverget troskap til ISIL i Midtøsten.

Det skal være kenyanere og tanzanianere blant dem, men det er så langt lite hold i at opprøret skal være drevet av noen andre enn områdets egen ungdom. I internasjonale medier er imidlertid veivingen med det svarte flagget nok til å stemple det hele som nok et islamistopprør i Afrika, og vise til Mali, Nigeria og Somalia.

Men analytikere godtar ikke denne forenklede framstillingen av det som skjer i Cabo Delgado. Joseph Hanlon, en kronikør av Mosambiks tidligere kriger, mener opprøret som har styrket seg gjennom hele 2020, er noe langt mer. Det er en marginalisert befolknings opprør mot den politiske elitens tilraning av statens, og nå også Cabo Delgados, ressurser, og må håndteres deretter.

Hanlon finner støtte blant andre analytikere, som Fransisco Almeida dos Santos ved Christian Michelsens Institutt, som tidligere i år ga ut rapporten War in Northern Mozambique – six cenarios  .

Både Hanlon og Dos Santos viser til hvordan den politiske og økonomiske eliten i Maputo, innbefattet regjeringspartiet Frelimo, har håndtert det siste tiårets framvekst av en olje- og gassektor i landet, nettopp i Cabo Delgado.

 

Ressursforbannelsen

Det er forsket mye på sammenhengene mellom olje- og gassressurser og konflikt. Olje har hatt en rolle i mange afrikanske konflikter, fra Nigeria til Sudan og Angola. Noen ganger er naturressursene en forutsetning for konflikt, krigførende parter kan selv sørge for å kontrollere en andel og dette gir inntekter.

Det er imidlertid mer vanlig med ressurser som trenger mindre kunnskap og utstyr å utvinne enn olje- og gass. Et eksempel er konfliktmineraler som diamanter, gull eller coltan. Mer vanlig er det at utbygging av olje- og gassinstallasjoner skaper indirekte forutsetninger, gjennom et plutselig innsig av penger i områder som tidligere hadde lite. Forventing om store rikdommer skaper også konflikt.

I Cabo Delgado har ankomsten til den internasjonale olje- og gassvirksomheten helt klart bidratt til økt spenning. Her er det ikke bare økt spenning mellom befolkningen i regionen og eliten i Maputo, men også interne spenninger mellom konkurrerende eliter i denne delen av Mosambik.

Men verken islamisme eller ressursforbannelse er årsaksforklaring god nok i seg selv for opprøret som nå finner sted i Cabo Delgado. Det finnes flere, og beslektede årsaker, som den historiske utviklingen langs denne delen av kysten, fattigdommen og marginaliseringen, en korrupt og svak stat styrt av et autoritært parti.

Den direkte årsaken til at konflikt bryter ut er ofte svært lokale. Men forutsetningene kjenner man igjen fra flere steder – en følelse av avmakt og marginalisering.

Dager etter at mosambikiske tropper gjeninntok Mocimboa da Praia i midten av august, overtok Mosambik ordførerklubba i SADC. Men selv om opprøret er i ferd med å bli et regionalt problem, har ikke Mosambik og nabolandene blitt enige om hva de skal gjøre med det.

Mye tyder på at det ikke holder å fortsette den militære runddansen med opprørerne, med hjelp av utenlandske leiesoldater. Dessverre ser det ut til at det er liten politisk vilje til å ta tak i flere av de bakenforliggende årsakene til konflikten i Cabo Delgado. Og det, det kan bety at innbyggerne der i Mosambiks nordligste provins må fortsette å leve i frykt, en god stund til.

 

Mening

Den direkte årsaken til at konflikt bryter ut er ofte svært lokale. Men forutsetningene kjenner man igjen fra flere steder – en følelse av avmakt og marginalisering.

UTSYN

UTSYN er Bistandsaktuelts kommentar- og meningsspalte. Her bidrar faste kommentatorer.

De faste kommentatorene:

OluTimehin Adegbeye, nigeriansk spaltist

Bernt Apeland, Røde Kors-sjef

Tor A. Benjaminsen, professor Norges miljø- og biovitenskapelige universitet

Kristian Berg Harpviken, forsker PRIO

Catharina Bu, rådgiver i Tankesmien Agenda

Benedicte Bull, professor Senter for utvikling og miljø, Universitetet i Oslo

Lemma Desta, prosjektleder for Flerkulturelt kirkelig nettverk

Camilla Houeland, forsker, Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo

Dagfinn Høybråten, generalsekretær i Kirkens Nødhjelp

Anne Håskoll-Haugen, frilansjournalist og debattleder

Hilde Frafjord Johnson, tidligere utviklingsminister og eks-FN-topp

Tomm Kristiansen, kommentator bosatt i Cape Town

Heidi Nordby Lunde, stortingsrepresentant for Høyre

Tor-Hugne Olsen, daglig leder for Sex og Politikk

Erik S. Reinertprofessor ved Tallinn University of Technology

Hege Skarrud, leder i Spire

Katerini Storeng, førsteamanuensis ved Senter for utvikling og miljø, Universitetet i Oslo

Maren Sæbø, frilansjournalist og kommentator

Beate Thoresen, seniorrådgiver Norsk Folkehjelp

Christian Tybring-Gjedde, stortingsrepresentant for Fremskrittspartiet

Terje Vigtel, seniorådgiver i Conow

Tore Westberg, kommentator bosatt i Nairobi

Publisert: 27.08.2020 16.06.33 Sist oppdatert: 27.08.2020 16.06.33