Kroglund og Eriksen beskriver bistand som et inngrep i sosiale prosesser, og påpeker at empiriske funn har ført til motstridende konklusjoner om effekten av bistand. Helsebistanden til Malawi er eksempel på bistand som virker. Her fra Chiwamba Health Centre, Malawi, der helseassistenten Benjamin Nyasulu vaksinerer barnet til Estime Grayshani. Foto: Ken Opprann

Clemets verden: Ny giv i bistandspolitikken?

Kristin Clemet skriver at så lenge KrF er en politisk maktfaktor, vil det bli svært vanskelig å bevilge mindre enn én prosent av bruttonasjonalinntekten til bistand. Dét er Andrew P. Kroglund og Morten Eriksen glade for. De mener at Clemet virker sår fordi Høyres forslag om omprioriteringer av bistandsbudsjettet ikke fikk støtte.

Av Andrew P. Kroglund og Morten Eriksen, Atlas-alliansen Sist oppdatert: 18.03.2020

«Så lenge KrF er en maktfaktor i norsk politikk, er det antagelig umulig for en hvilken som helst regjering å bevilge mindre enn én prosent av BNI (bruttonasjonalinntekten, red. anm.) til bistand», skrev Kristin Clemet i Bistandsaktuelt den 26. februar i år. Ja, og takk og pris for det, sier vi.

Vi ser ingen grunn til å bevilge mindre til utviklingspolitiske formål. Særlig i disse koronatider. Men denne én-prosenten kommer selvsagt med noen forutsetninger. Og vi opplever at det egentlig er det Clemet er opptatt av.

Det kan nesten virke uinteressant å holde liv i denne debatten nå som verden sliter med en stor helseutfordring som kan bli katastrofal, ikke minst for fattige land. Men verden vil komme inn på et bedre spor etter hvert. La oss derfor ta Clemets anliggende på alvor.

 

Sår, eller reelt interessert?

En første innskytelse ville være å si at Clemet virker sår, fordi Høyres programkomité ble møtt med det hun kaller en «en kald skulder», da de luftet en omprioritering av deler av bistandsbudsjettet til fornybar energi i utviklingsland.

Likeledes synes hun det er vanskelig å svelge at NHO «fikk så hatten passet» av generalsekretæren i Kirkens Nødhjelp, da NHO ønsket å omprioritere midler til næringsrettede tiltak.

At forslag om større omprioriteringer møtes med en «avvisning», er vel del av ordskiftet, «spillet» og sedvanen. Det er vanskelig å forvente seg omfavnelser når en kommer med radikale endringsforslag.

Clemet skriver at det nok blir lenge til NHO kommer med liknende innspill. Det høres jo veldig stakkarslig ut. Her er det vel bare for NHO å argumentere bedre gjennom empiri og sunn fornuft?

Dette gjelder altså for bistandsmiljøet. Men at ikke forslagene Clemet nevner blir møtt med større interesse hos folk flest, er jo også leit. Men vi kan vel ikke bytte ut folket?

 

Motstridende rapporter om bistandens effekt

Clemet har rett i påstanden om at «det kommer stadig rapporter og forskning som viser at bistanden ikke virker etter formålet». Like rett som de rapportene og den forskningen som viser at det virker. Det vet nok også Clemet.

Omtrent samtidig som Clemets innlegg ble publisert, trykket Bistandsaktuelt en artikkel om et lutfattig afrikansk land som i løpet av få år, med bistand, har klart å oppnå enorme resultater i å redusere barnedød.

Sannheten om bistandens fortreffeligheter ligger kanskje et sted midt imellom?

Clemet skriver også at «oppslutning(en) om bistand er høy, men kunnskap(en) om bistand er lav.» Ja, oppslutningen er høy. Det er vel bare bra? Det betyr at vi som nasjon har «hjartet på rette staden». Kunnskapen er muligens lav. Men finnes det empirisk belegg for at den noen gang har vært høyere?

La oss gjøre noe med kunnskapsnivået. En god start er de nye læreplanene, hvor blant annet bærekraftig utvikling skal sterkere inn i skoleverket. God historieundervisning er viktig for å vise hvorfor historiske forhold har gjort noen rike og andre fattige.

Så får FN-sambandet, og andre som er ute i det samme skoleverket, være enda flinkere til å nå ut med basiskunnskap om fattigdomsbekjempelse. Hva kan virke, hva virker ikke. Dette må da være noe som ligger Clemets hjerte nært?

 

Er TV-aksjonen fordummende?

Beslektet med det overnevnte er observasjonen om at dagens «informasjon er ofte overfladisk». Som et eksempel nevner Clemet TV-aksjonen. Tja. En del av aksjonens programmer fra felt før aksjonen har god folkeopplysende karakter, og foredragene og møtene i forkant av aksjonen har en verdi.

Men sementerer ikke slike aksjoner våre «bilder av de andre»? Kanskje. Men vårt inntrykk er at aksjonene har endret informasjonsfokus de senere årene, til å vektlegge lokalt arbeid, muligheter og dugnad.

Clemet skriver at organisasjonene «…ønsker et størst mulig bistandsbudsjett og mest mulig penger til egen organisasjon. Det er for lite kritisk debatt.»

Ja, alle ønsker mer penger. Og behovene for mer nødhjelp, mikrokreditt, regnskogbevaring, matsikkerhet for småbønder osv. er stort. Organisasjonenes egeninformasjon er derfor utformet som giverappeller.

Og selvsagt kommer organisasjonsrepresentanter hvert år ved budsjett-tider og forteller hvor urimelig det er at ikke deres hjertesaker har fått større midler.

Dagsnytt attens sendinger er da noen dager en arenakamp, både for bistandsbransjen og alle andre segment av samfunnet. Slik er det politiske systemet vårt bygd opp.

 

Er RORG en garantist for meningsdannelse?

Derfor har vi, heldigvis, gjennom støtte fra Venstre og Krf, hatt informasjonsstøtteordningen (RORG). Den har sikret midler til fri meningsdannelse rundt bærekrafts- og samstemtspørsmål, og er av betydning. Den går ikke til egenprofilering og innsamling.

Høyre og FrP har i perioder vært noe mindre begeistret for informasjonsstøtten. Gitt Clemets innlegg, må vi jo anta at hun vil være en beinhard støttespiller for ordningen?

Clemet mener ellers at bistands- og utviklingspolitikk er «venstrehåndsarbeid for våre politikere». Tja, vi kjenner ikke arbeidsbyrden, men gjennom deltagelse ved diverse stortingshøringer, møter med komitemedlemmer, kjennskap til komitereiser osv., vet vi at kunnskapsnivået blant en del av komiteenes medlemmer er bra.

Men så kommer et vektigere punkt fra Clemet, slik vi ser det. «Selv den som måtte tro at all bistand er god bistand, vil ha problemer med å bruke opp midlene på en fornuftig måte,» skriver hun.

Bistand er vanskelig. Bistand er å gripe inn i sosiale prosesser. Det er mange skjær i sjøen. Og mange interessenter som vil ha sin del av kaka. Det er akkurat som her hjemme, i sykehusetableringer, samferdselspolitikk og i renovasjonsvesenet.

Det er budsjettsprekk, ting som blir lovet som ikke skjer, noen stikker penger i egen lomme og andre utfordringer. Men der ute er utfordringene ofte bare enda mye større. Samfunnsutvikling er en kontinuerlig læringsprosess. Det er også risikosport.

 

To forslag til diskusjon

Vi vil derfor fremme to konkrete, men fortsatt ufullendte diskusjonspunkter. Det første punktet er nye prosjektoppfølgingsrutiner. Når organisasjoner ser at et prosjekt ikke har den nødvendige progresjonen, så kan det stoppes, revurderes og endres.

Dette bør kunne skje uten at organisasjonene må tilbakebetale administrasjonsprosenten de har. På den måten slipper de å strupe egen organisasjon.

Ubrukte prosjektmidler kunne eventuelt settes av på en egen utviklingskonto eller et eget fond viet utviklingsformål. Dårlige prosjekter vil lettere kunne forhindres.

Det andre punktet er følgeforskning. Ved å sette av en fast andel til følgeforskning, kan vi få dynamiske verktøy som gjør prosjektarbeidet bedre for alle parter. Vi vil lære underveis. Kobles dette opp mot en mulig ny dynamisk pengeforvaltning, vil kanskje en del prosjekt som ikke leverer, kunne komme inn på et bedre spor, eller bare stoppes?

Hovedanliggendet er at vi må være sikre på at vi gjør gode, langsiktige prioriteringer for en mer bærekraftig verden. God følgeforskning kan fungere bedre enn tradisjonelle sluttevalueringer.

 

Levende debatt er viktig

«Alle vet at KrF vil godt, men at man vil godt, betyr ikke automatisk at man gjør godt», skriver Clemet. Det er sant.

Mange vet at Høyre historisk har vært kritiske til bistand og en aktiv utviklingspolitikk.

Men kanskje Clement og Høyres kritiske ryggmargsrefleks kan hjelpe oss på veien til å tenke ut noen nye utviklingspolitiske grep? En levende bistandsdebatt er viktig. Bistandsprosenten i seg selv er ikke avgjørende. Men den hjelper sannsynligvis. Ikke minst i koronatider.

Clemet har rett i påstanden om at «det kommer stadig rapporter og forskning som viser at bistanden ikke virker etter formålet». Like rett som de rapportene og den forskningen som viser at det virker.

Andrew P. Kroglund og Morten Eriksen
Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 18.03.2020 09.24.44 Sist oppdatert: 18.03.2020 09.24.44