WWW.KOLONIHAVEN.no00479002525f

Det virker intuitivt riktig å ville hjelpe dem som er veldig fattige. Samtidig er informasjonen vi får om norsk bistand ofte overfladisk, mener Civitas leder Kristin Clemet. Foto: Civita

KrF bør ikke kunne hindre en god bistandsdebatt

Så lenge KrF er en maktfaktor i norsk politikk, er det antagelig umulig for en hvilken som helst regjering å bevilge mindre enn én prosent av BNI til bistand, skriver Kristin Clemet.

Sist oppdatert: 26.02.2020

I 2020 bruker Norge nesten 40 milliarder kroner på bistand til fattige land.

Det betyr at Norge er helt i verdenstoppen når det gjelder å bruke mye penger på bistand, og Kristelig Folkeparti skal ha mye av æren for det.

Så lenge KrF er en maktfaktor i norsk politikk, er det antagelig umulig for en hvilken som helst regjering å bevilge mindre enn én prosent av BNI til bistand. Vi ligger etter hvert godt over det som er FNs mål for bistand, og vi ligger selvsagt langt foran de aller fleste andre land – ja, kanskje foran alle andre land.

 

Intuitivt å hjelpe

Undersøkelser viser at oppslutningen om bistanden er høy, mens kunnskapen er lav. Og det er kanskje ikke så rart: Det virker intuitivt riktig å ville hjelpe dem som er veldig fattige. Samtidig er informasjonen vi får, ofte overfladisk, slik den for eksempel kan være i forbindelse med NRKs innsamlingsaksjoner. Og den politiske interessen er liten. Bistands- og utviklingspolitikk er på mange måter venstrehåndsarbeid for våre politikere, enda budsjettet er enormt.

Selv den som måtte tro at all bistand er god bistand, vil ha problemer med å bruke opp midlene på en fornuftig måte.

Jeg vet ikke om noe annet område der det brukes så mye penger over offentlige budsjetter, hvor det samtidig er så lite kritisk og nysgjerrig debatt. Og det kan virke paradoksalt, siden dette også må være eneste felt som mottar betydelige midler over statsbudsjettet for å drive opplysning og debatt.  Organisasjoner, som i praksis vil si bistandsorganisasjoner, kan søke om betydelige midler for å “bidra til kunnskap, engasjement og debatt i Norge om globale miljø- og utviklingsspørsmål”.

Når det i praksis likevel ikke er så paradoksalt at en så høy ressursbruk leder til så lite debatt, så har nok det sammenheng med at de angjeldende organisasjonene langt på vei har samme mål: De ønsker et størst mulig bistandsbudsjett og mest mulig penger til egen organisasjon. Også i Norge er det mange som er avhengige av bistand.

 

Flyktig interesse

Bladet Bistandsaktuelt, som er en uavhengig avis som utgis av Norad, skal også bidra til opplysning og debatt. Her publiseres det også kritiske reportasjer, men likevel: Det er, slik bladet selv uttrykker det, «bistandsbransjens eget fagblad», og det når derfor sjelden utover bransjen selv.

Interessen for kritisk forskning eller forsøk på kritisk debatt andre steder møtes altfor ofte med flyktig og forbigående interesse – og ofte med mengder av det vi på godt norsk må kunne kalle unnskyldninger. Hvis bistanden ikke virker slik den skal, så skyldes det at forutsetningene ikke ligger til rette. Hvis det bare var mindre korrupsjon, bedre styresett, bedre forvaltning osv. – så ville bistanden ha virket. Men er det rimelig å forvente at alle disse, helt grunnleggende forutsetningene noen gang vil være til stede?

Men det verste er når forsøk på å skape debatt om en mer fornuftig bruk av bistandsmidlene rett og slett møtes med en kald skulder og uvilje mot overhodet å diskutere forslagene.

Det har vært et par eksempler i det siste.

For noen uker siden luftet Høyres programkomité en tanke om å omprioritere deler av bistandsbudsjettet til fornybar energi i utviklingsland.

En av de  største utfordringene verden har i dag, er det store behovet for energi i fattige land. I verste fall vil behovet bli dekket med en storstilt utbygging av kullkraft. Å bygge ut fornybar energi i fattige land kan derfor være svært god bistand, fordi det kan ha en vinn-vinn-effekt. Det kan redusere fattigdom, bidra til utvikling og vekst og bidra til å løse klimaproblemene.

 

Stadig nye ideer

Et hovedproblem i bistanden er at man stadig hopper på nye ideer uten god utredning. Derfor må selvsagt forslaget fra Høyre programkomité utredes nærmere. Men selv med en god utredning er det nok tvilsomt at det blir noe av.

Forslaget ble nemlig blankt avvist, både av utviklingsministeren fra KrF og av bistandsbransjen. Ikke fordi de mener at det er feil å bygge ut fornybar energi i fattige land, men fordi de ikke engang vil diskutere en omprioritering av midler. De 12 milliardene som Høyres programkomite ville omprioritere, må, ifølge dem, eventuelt komme på toppen av et allerede stort og voksende bistandsbudsjett. Det er i realiteten det samme som å si at det ikke blir noe av.

Et annet eksempel gjaldt NHO, som foreslo å omprioritere 1 – én – milliard kroner av bistandsmidlene til mer næringsrettede tiltak. NHO fikk så hatten passet av generalsekretæren i Kirkens Nødhjelp, Dagfinn Høybråten, som “filleristet” NHO og mente at forslaget ville “ramme de svakeste”. Utviklingsministeren mente at NHO satte svake grupper opp mot næringslivets behov og hadde ikke én krone å avse til NHOs forslag. I Dagsnytt 18 måtte NHO stå skolerett i debatt med tankesmien Agenda, fordi NHO ikke kunne dokumentere at forslaget deres ville virke positivt på fattigdomsbekjempelse og utvikling.

Men ingen kom på å spørre Agenda, utviklingsministeren, Høybråten eller noen andre om hvordan de kan vite at de 39 andre milliardene virker.

Sannheten er nemlig at de vet veldig lite om det.

 

Ønsker investeringer

Det kommer stadig rapporter og forskning som viser at bistanden ikke virker etter formålet, og at den ofte har direkte skadelige virkninger ved blant annet å bidra til korrupsjon og/eller til å holde mennesker og land nede i fattigdom. Mange mottakerland vil dessuten ikke lenger ha tradisjonell bistand. De ser at den er styrt av giverlandenes interesser og veldig arbeidskrevende å ta imot. De ønsker investeringer, fordi det som trengs, er jobber til en voksende befolkning.

Men slike rapporter og budskap passerer ofte hus forbi i norsk offentlig debatt. Da den siste rapporten om utilsiktede bivirkninger av bistanden nærmest ved en feil nådde offentligheten, passerte også den med noen korte kommentarer. Som professor Kalle Moene uttrykte det: Det er “sterkt kritikkverdig”, men “vi må bare ikke av den grunn konkludere med at vi må slutte med bistand. Vi må heller være mer kritisk til hvordan vi utøver den.”

Og det har jo Moene rett i. Men hvilke ideer har han til hva vi bør gjøre? Hvilken vekt skal vi legge på den forskningen som viser at bistanden i grunnen ikke har hatt noen positiv virkning på makronivå – og hvilken forskning skal vi stole på? Hvordan skal vi unngå at de som har størst interesse av status quo, bare kan stoppe debatter og forslag uten overhodet å vurdere dem nærmere? Og hvordan skal vi greie å lære og ta konsekvensene av alt det vi tross alt vet? Det foreligger tusenvis av evalueringer (også de av sterkt varierende kvalitet) av både norsk og internasjonal bistand og utviklingspolitikk. Men mange av dem frister tilværelsen i en skuff.

 

Avhengighetssirkel

Likevel: Det går heldigvis fremover med mange fattige land. Men det er vanskelig å påstå at det skyldes bistand. Det finnes gode eksempler på at bistand kan virke bra og samspille godt med landenes egen politikk, men vi vet for lite om det. Bistanden lider nemlig under det såkalte mikro-makro-paradokset: Bistanden virker “på bakken” på kort sikt. Men den løfter ikke nødvendigvis landene på lang sikt.

Meningen er at bistanden skal bringe de fattige landene inn i en god sirkel slik at de selv kan bringe seg ut av fattigdom. I verste fall gjør den det motsatte og bringer dem inn en avhengighetssirkel som de ikke kommer ut av.

I 2018 ble Civita kontaktet av Svein Dale, som nesten fremsto som en varsler. Han hadde hatt sitt virke som fagdirektør for utviklingspolitikk i UD i mange år og var etter hvert blitt nokså desillusjonert.

Han skrev et notat for Civita om alt han hadde på hjertet, og jeg skal innrømme at vi var i tvil. Vi hadde over lang tid publisert en lang rekke veldig gode notater om hvordan bistands- og utviklingspolitikken var og kunne bli bedre – og det stemte ikke helt med vår profil at vi skulle publisere et så pessimistisk notat. Men forfatteren var svært seriøs, og hadde meget omfattende kunnskap og erfaring.

Så vi publiserte notatet og arrangerte et frokostmøte – som igrunnen viste at han hadde rett. Det var ikke mulig å bortforklare det han skrev.

Men hadde det noen virkning på den politiske debatten, eller på debatten om hvor mye vi bør bruke på bistand og hvordan vi bør bruke pengene?

Ikke såvidt jeg kan bedømme.

 

Bruker storslegga

Det er generelt ingen mangel på debatt om bistand og utvikling. På Arendalsuka, for eksempel, er det hvert år et stort antall møter og debatter om utvikling og bistand, og Civita har selv arrangert noen av dem. Men det virker som om deltakere og publikum er de samme, altså bistandsbransjen selv – og at alle tilløp til grunnleggende og kritisk debatt har en tendens til å visne veldig raskt. Og går det ikke å tie slike debatter ihjel, kan man bruke storslegga, slik Dagfinn Høybråten nylig gjorde overfor NHO.

Mitt tips er at det er lenge til vi hører fra NHO igjen, enda det de gjorde, altså var å reise spørsmål om bruken av cirka to og en halv prosent av bistandsbudsjettet.

Jeg innledet med å si at KrF skal ha mye av æren for at Norge er en stormakt når det gjelder bistand. Men dermed har også KrF et stort ansvar for å bidra til en mer grunnleggende og åpen debatt også om de problemene som knytter seg til Norges og verdens bistands- og utviklingspolitikk. Det ansvaret tar ikke KrF på alvor så lenge partiet bare avviser forslag, fordi det ikke samtidig følger med enda mer penger.

Alle vet at KrF vil godt, men at man vil godt, betyr ikke automatisk at man gjør godt.

I verste fall er det helt motsatt, og den debatten må vi ta.

 

(Innlegget ble først publisert på Civita sin hjemmeside.)

Mening

Publisert: 26.02.2020 10.49.58 Sist oppdatert: 26.02.2020 10.49.58