Den truende klimakrisen har ikke blitt møtt med dugnad, og biltrafikken på veiene var stor før koronakrisen inntraff. Nå har den globale dugnaden for å begrense spredningen av koronaviruset ført til at mange av disse veiene er mer eller mindre bilfrie. Her illustrert med bilder fra Hamburg før og etter at koronatiltakene ble innført. Foto: Markus Scholz / DPA / NTB scanpix

Når pandemien tar slutt, må dugnaden fortsette

MENINGER: I påvente av en vaksine bekjempes korona-viruset med en storstilt internasjonal dugnad, skriver Henrik Kjellmo Larsen. Samtidig møtes både klimakrisen og flyktningkrisen med bortforklaringer og skuldertrekk. Er ikke krisen alvorlig nok før noen dør i eget nabolag?

Av Henrik Kjellmo Larsen Sist oppdatert: 03.04.2020

Det er to uker siden vi først fikk kjenne krisen på kroppen. Koronaviruset spredte seg i rekordfart og land etter land innførte sivile restriksjoner, portforbud og hytteforbud. Arbeidsledigheten eksploderte.

Dugnad kaller vi det, til vi finner en vaksine. Samtidig er vi så vidt inne i to langvarige kriser: Klimakrisen og flyktningkrisen. For disse vil det aldri finnes noen vaksine, og de vil bare bli verre.

Likevel fører én krise til en verdensomspennende dugnad, to andre fører til skuldertrekk og bortforklaringer. Er ikke krisen alvorlig nok før den fører til dødsfall i vårt eget nabolag?

 

Korona-krisen bekjempes med dugnad

Vi er i en koronakrise. Pandemien sprer seg i et tempo og med en dødelighet vi ikke har sett siden spanskesyken. I skrivende stund er drøyt 885 000 mennesker fra 203 land bekreftet smittet. 44.000 har mistet livet. I Norge er 4 828 smittet og 43 døde.

Dette er likevel ikke primært en krise for mange av oss personlig. De fleste av oss er unge og friske, og selv om vi skulle bli smittet vil det gå bra med oss.

Dette er en krise for folk i risikogruppen; eldre, mennesker med svekket immunforsvar og mange kronisk syke. Disse er hovedofrene i pandemien.

Dette betyr naturligvis ikke at vi som ikke er i risikogruppen bare kan leve livene våre som normalt. Vi har innført de strengeste sivile restriksjonene siden andre verdenskrig.

Vi bes om å holde oss hjemme og om ikke å dra på hytta. Dette er en kollektiv dugnad sier vi, og vi må alle delta for å begrense smitteantallet og «flate ut kurven». 

 

Ingen dugnad mot truende klimaendringer

Vi er i starten av en menneskeskapt klimakrise som i følge alle seriøse klimaforskere truer tilværelsen slik vi kjenner den. Klimaet vil bli varmere, våtere og mer ekstremt. Dette er en global menneskeskapt krise, men hvem er det egentlig en krise for?

Det er en krise for oss i Norge, men ikke primært. Landene som vil lide først ligger langt nærmere ekvator. Det er her det stigende havnivået vil sluke landmasser og ekstreme temperaturer vil tørke ut landbruket først.

Dette skal naturligvis ikke bety at vi som ikke bor i de mest utsatte landene bare kan leve livene våre som normalt. Hele samfunnet burde innføre utslippsrestriksjoner og tilrettelegge for klimavennlige alternativer.

Vi burde være kollektivt enige om at dette er en dugnad der alle må delta for å begrense klimagassutslippene, og dermed begrense omfanget av krisen.

 

Flyktningkrisen: en krise for hvem?

Videre vil klimakrisen føre til en flyktningkrise ulikt noe vi har sett tidligere. I følge Den internasjonale organisasjon for migrasjon (IOM) vil vi innen 2050 kunne se opp mot 200 millioner klimaflyktninger som forlater områder de ikke kan returneres til.

Hvem vil dette være en krise for? Er det en krise for menneskene som har stått for en svært liten del av klimautslippene, og som likevel må flykte fra områder som har blitt ubeboelige?

Eller er det en krise for regjeringer og befolkningen i den vestlige verden som har stått for mesteparten av klimautslippene, og som nå må motta disse flyktningene?

Ifølge FNs Høykommissær for Flyktninger er det i dag 25,9 millioner flyktninger i verden. En brøkdel av disse sitter i dag i leiren Moria i Hellas. Både Leger uten grenser og nasjonale og internasjonale medier har omtalt Moria som «helvete på jord», en «helsemessig katastrofe», og «verdens verste flyktningleir».

Moria-leiren, som er bygget for 2.800 mennesker, huser drøyt 22.000 mennesker. 7.500 av disse er barn. Alt har sviktet i Moria. Asylsystem, returavtaler og helsevesen – ingenting fungerer som det skal.

 

Dugnaden må fortsette etter pandemien

Når koronaviruset når Moria vil det spre seg som en skogbrann. Hvordan skal de vaske hendene når de ikke har tilgang på rennende vann eller såpe?

Hvordan skal de holde avstand til hverandre når de bor i en slumlignende leir der flere titalls personer deler samme telt? De har ikke rett på offentlig helsehjelp. I Moria vil et utbrudd av koronaviruset bety massedød.

Er dette en krise for oss eller for dem?

Koronakrisen vil gå ned i historiebøkene som pandemien som fikk verden med på dugnad. Ikke fordi vi lar være å reise på hytta, men fordi mange millioner mennesker nå holder seg hjemme verden over for å begrense omfanget av koronakrisen.

Det er ingen krise for oss om det sitter 22.000 flyktninger i en leir i Hellas. Det er ingen krise for oss at landene nær ekvator vil lide først og mest som følge av utslippene vi står for.

At det ikke er en krise for deg er dog ingen unnskyldning. Når spredningen av viruset har flatet ut må vi fortsette dugnaden for de som er i krise. Vi kan hvis vi vil.

Mening

At det ikke er en krise for deg er dog ingen unnskyldning. Når spredningen av viruset har flatet ut må vi fortsette dugnaden for de som er i krise.

Henrik Kjellmo Larsen
Publisert: 03.04.2020 21.33.21 Sist oppdatert: 03.04.2020 21.33.20