Forståelsen for at dette ikke er tiden for religiøse sammenkomster er heldigvis stor, skriver Dagfinn Høybråten. Han maner både religiøse ledere og organisasjoner til å bruke sin innflytelse i kampen mot koronaviruset. Her ber paven for Roma og verden foran en folketom sankt Petersplass, 27. mars i år. Foto: Vatican media / Pa photos / NTB scanpix

Kampen mot pandemien må kjempes med tomme gudshus

UTSYN: I land der tilliten til statlige myndigheter er lav, har religiøse lederes uttalelser om smittevern og hygiene ofte stor betydning, skriver Dagfinn Høybråten. Han mener det er paradoksalt, men nødvendig, at troende ikke samles i bønn under den pågående krisen.

Av Dagfinn Høybråten Sist oppdatert: 01.04.2020

– Fra denne søylerekken som favner Roma og hele verden, ber vi om at Herren vår Far velsigner kloden, gir helse til våre legemer og trøster våre hjerter, sa pave Frans.

NTB meldte at paven stod alene i skumringen omgitt av stearinlys som sørget for opplysning. Han ble bare fulgt av sin seremonimester, fader Guido Marini. Menigheten og de troende kunne følge bønnen direkte gjennom livestream.

– I flere uker har det vært kveld. Vi kjenner oss redde og fortapt. Som disiplene i evangeliet som ble tatt på sengen av en uventet virvelstorm. Vi har fattet at vi alle er i samme båt, sa paven.

 

Pavens bønn illustrerer krisen

Bildene av Pave Frans som hilste fra den folketomme Petersplassen var talende. Dette er ikke tiden for religiøse sammenkomster. Med påske og ramadan i vente smerter det milliarder av mennesker. Men heldigvis er forståelsen for at slik må det være nå stor.

Det er paradoksalt at troende ikke kan samles i møte med koronakrisen. Er det noe tidspunkt det gir mening for troende å søke sammen i bønn, må det være i krisetider. Men i denne krisen må fellesskapet feires uten fysisk nærhet.

På tvers av religioner får troende mennesker over hele verden nå beskjed av sine åndelige og verdslige ledere om å avstå fra å komme sammen i sine gudshus.

 

Høy tillit gir stort ansvar

Afrika er kontinentet hvor det trolig er grunn til aller størst bekymring for konsekvensene av koronapandemien. Dette er et kontinent med en utpreget fellesskapskultur.

Slik Eivind Aalborg, Kirkens Nødhjelps landdirektør i Etiopia, forteller derfra - om et land der det er mye hilsing, kyssing og spising av felles mat. Om et land der de aller fleste går i kirkene eller moskeene. Om mange anledninger der man er svært tett på hverandre og kan spre smitte.

Da er det bra at landdirektøren også får høre at de religiøse lederne har vært ute med god og relevant informasjon om at man både skal faste og be samtidig som man også skal følge myndighetenes råd og anbefalinger.

I mange av landene hvor tilliten til myndighetene er svært lav, er tilliten til religiøse ledere ofte langt større. Ikke bare betyr det derfor mye hva de religiøse ledere nå sier om å samles i gudshusene. Det betyr også enormt mye hva de sier om å følge generelle råd om smittevern og hygiene.

 

Beskyttelse må gå foran trosfellesskap

I tider som dette hviler det et ekstra stort ansvar på Kirkens Nødhjelp og andre organisasjoner som arbeider tett opp mot trosbaserte aktører og religiøse ledere.

Vi må gjøre vårt ytterste for at lokale partnere i landene vi opererer i er så tydelige som det er mulig å være: dette er ikke tiden for å møtes i trosfellesskap eller andre fellesskap. Dette er tiden for å beskyttes fra møter.

Kirkens Nødhjelp arbeider nå i flere forskjellige land. I Zambia legger vi planer for hvordan lokalbefolkningen kan bevisstgjøres og informeres om koronapandemien. Disse planene legges i samarbeid med lokale kirker og deres organisasjoner.

I Kongo bygger vi på erfaringene fra Ebolautbruddet, og vi arbeider med å få ulike trossamfunn og religiøse ledere med på laget for å gi ut riktig informasjon til folket om covid-19. I Etiopia deler vi ut materiell om korona gjennom religiøse ledere.

 

– Tro tvinger oss til å redde liv

Det er i disse tider sterkt og meget hjelpsomt at internasjonale og interreligiøse organisasjoner som «Religions for Peace» uttrykker seg klart og entydig.

I forrige uke kom «Religions for Peace» og ACT-alliansen (en allianse bestående av protestantiske og ortodokse kirker og organisasjoner, red. anm.) med en felles uttalelse om behovet for å stanse koronaviruset.

«All tro tvinger oss til å beskytte, redde liv og å anerkjenne og ære den guddommelige pusten i hver og en av oss, og i hverandre. Det er ingen trostradisjon som ber oss om å med vilje skade oss selv eller andre, selv når det kan være en dyp følelse av urettferdighet», sa de i uttalelsen.

De la til at det derfor er «viktig at vi respekterer menneskerettigheter og humanitære prinsipper fullt ut og sikrer beskyttelse for alle.»

 

Livets seier skal fortsatt feires

2020 er året da alt ble annerledes. En snikende epidemi skal bekjempes. Vi må avstå fra svært mye av det vi tar som selvsagt. For mange har det blitt en tid med uro.

Tryggheten i det vante, det ytre og det nære, er rokket. Men kanskje er det også blitt en påminnelse om å søke trygghet i noe som ikke rokkes?

Kan det komme noe godt ut av det? Kan det skjerpe vårt fokus på hva som er viktigst? Hva vi virkelig trenger? Hvor tryggheten vår er forankret? Kan det bli en tid da vi på en spesiell måte står opp for rettferdighet, og lar det få konsekvenser for oss selv?

Vi innretter oss annerledes for å beskytte og spare liv. Ingen teaterforestillinger. Ingen fotballkamper. Ingen konserter. Ingen gudstjenester.

Men tomme gudshus til tross; for den kristne kirke vil påsken også dette året være en feiring av livskreftenes seier over dødskreftene. COVID-19 forandrer ikke på det.

Mening

Er det noe tidspunkt det gir mening for troende å søke sammen i bønn, må det være i krisetider. Men i denne krisen må fellesskapet feires uten fysisk nærhet.

Dagfinn Høybråten
Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 01.04.2020 12.59.19 Sist oppdatert: 01.04.2020 12.59.19