KrF tar gjerne debatten om den videre innretningen av bistanden, skriver Sturla Henriksbø, leder av partiets internasjonale utvalg. 

Clemet bommer. KrF vil ikke tie ihjel debatt

Det er stor forskjell på å være uenig og å hindre en god debatt. Kristin Clemet må gjerne være uenig med KrF om bistandspolitikken, men vi ønsker alle debatter om innretningen av norsk bistand velkommen.

Av Sturla Henriksbø og Mathias Slettholm, KrF Sist oppdatert: 03.03.2020

Kristin Clemet bommer grovt når hun i et innlegg i Bistandsaktuelt 26. februar i år angriper KrF for å ikke bidra inn i bistandsdebatten og for å «hindre debatten» ved å tie dem i hjel eller å slå dem ihjel. Clemets begrunnelse er både direkte feil og bærer preg av en sammenblanding av KrF og bistandsbransjen.

Clemet hevder for det første at utviklingsminister Dag-Inge Ulstein skal ha «blankt avvist» Høyres programkomités forslag om å doble den norske klimainnsatsen. Det er vanskelig å se at Ulsteins uttalelse avviser henholdsvis debatten eller Høyres forslag.

Tvert imot har Ulstein berømmet Høyres forslag og ønsket velkommen en diskusjon om temaet. Og med god grunn; det er sannsynlig at Norge, for å kunne nå våre egne klimamål, vil øke bidragene til reduksjon av internasjonale klimautslipp.

 

Klimainnsats – skal de fattigste ta regningen?

Det relevante spørsmålet som vi trenger å diskutere er hvordan vi skal finansiere den økte innsatsen. Skal vi kompensere for økte norske klimautslipp over bistandsbudsjettet, på bekostning av øvrig bistand til fattigdomsbekjempelse i verdens aller fattigste land? Eller skal slike tiltak dekkes av midler utenfor bistandsbudsjettet?

I KrF mener vi det første verken er rettferdig eller hensiktsmessig, og som Clemet selv viser til er et samlet fagmiljø enig med KrF i det. Men vi tar gjerne en debatt om forholdet mellom klimautslipp og fattigdomsbekjempelse; dette er en viktig og prinsipiell diskusjon om fremtiden for norsk bistand og hva vi ønsker å oppnå med den.

 

Norsk næringsliv har en viktig rolle globalt

For det andre viser Clemet til et forslag fra NHO om å ta en milliard kroner fra klassisk bistand og gi pengene til norsk næringsliv som ønsker å satse i Afrika. Hun kritiserer utviklingsminister Dag-Inge Ulstein for å ikke støtte forslaget.

Nå er dette et godt eksempel på nettopp en god debatt som KrF har deltatt i. Selv om utspillet fra NHO var spissformulert og fikk kontant respons både fra statsråden og fra fagmiljøet har diskusjonen vært fruktbar, og Norad har nå åpnet for at norsk næringsliv kan drive bistandsarbeid i partnerskap med sivilsamfunnsorganisasjoner.

KrF i regjering har for øvrig nylig fått på plass en garantiordning for fornybar energi som reduserer risikoen for næringslivet ved å investere i utviklingsland.

Å skape arbeidsplasser i fattige land er en tydelig prioritering i norsk bistand. Norfund – der Clemet selv har vært styreleder i tolv år – får overføringer i milliardklassen fra det norske bistandsbudsjettet. De får pengene nettopp for å drive med investeringer i høyrisikoprosjekter som privat sektor selv ikke vil ta. Dette er god bistand.

Når NHOs spissformulerte utspill fikk en avmålt mottakelse innledningsvis, skyldes nok det at det er ikke god bistand å ta pengene fra helse og utdanning i fattige land for å subsidiere norske selskapers internasjonaliseringsstrategi, slik NHOs forslag var formulert.

Det er gode kommersielle grunner til at norske selskaper bør investere i fremvoksende markeder i fattige land, uten at man skal måtte omprioritere bistandsmidler til dette.

Investeringer i utviklingsland kan være svært lønnsomt for selskapene som satser. Fem av de ni landene med høyest økonomisk vekst befinner seg i Afrika, ifølge Det internasjonale pengefondet.

Noe helt annet er å la norske kommersielle selskaper få delta som bistandsaktør i fattige land, der formålet er utvikling, og ikke profitt og utbytte for norske bedrifter. Det er viktig at denne prinsipielle forskjellen kommer frem i bistandsdebatten.

 

KrFs rolle i debatten

For det tredje beskylder Clemet KrF for å tie i hjel bistandsdebatten. Det faller på sin egen urimelighet.

Da Høyre/FrP-regjeringen tiltrådte i 2013, ble utviklingsministerposten fjernet, og hele utviklingsfeltet lagt inn under utenriksminister Børge Brende. Da det etter tre år ikke hadde kommet en eneste melding om utviklingspolitikken som helhet, valgte vi i KrF å lage vår egen alternative utviklingsmelding.

Dette fordi bistanden hadde spredt seg over altfor mange land uten at det var noen helhetlig tenkning. Vi ønsket å ta initiativ til en bred debatt om bistanden, noe Civita selv applauderte. Denne meldingen, og KrFs oppfølgende forslag i Stortinget, er bakgrunnen for at vi i dag har 16 partnerland som skal være i hovedfokus for vår bilaterale bistand.

Et annet resultat var etableringen av Kunnskapsbanken, som samler norsk fagkompetanse som kan være nyttig for andre land, for eksempel skatt for utvikling. Dette programmet styres av etterspørsel, og målet er å styrke kompetansen og kapasiteten i forvaltningen i fattige land.

Et tredje resultat var en bistandsreform som styrket Norads rolle. Det viktigste resultatet var imidlertid den etterlengtede debatten KrFs forslag utløste om innretningen på bistanden, forvaltningen og om en samstemt politikk for utvikling. Først etter at KrF hadde lansert denne meldingen kom Høyre/Frp-regjeringen på banen med sin egen stortingsmelding.

 

Fokus på fattige land og sårbare grupper

Da KrF kom i regjering i fjor, intensiverte vi fokuset på de fattigste landene i norsk utviklingspolitikk. Vi har snudd en trend der stadig mer av norsk bistand gikk til mellominntektsland. Utviklingsministeren har prioritert de mest marginaliserte, blant annet ved å sette av nesten en halv milliard kroner spesifikt til «sårbare grupper».

Dette har ført til langt mer bistand til mennesker med funksjonsbegrensninger og til å bekjempe moderne slaveri. Dette er i tråd med leave no one behind-agendaen som FNs medlemsland har blitt enige om å styrke innsatsen for. De mest marginaliserte er vanskeligst å nå, og de er en gruppe hvor bistandsverktøyet kan være særlig effektivt. 

 

Vi tar gjerne debatten

Gjennom bistandspolitikken KrF fører i regjering peker vi på en ny kurs, og vi tar gjerne debatten om den videre innretningen av bistanden. 

Det er helt greit om Clemet ønsker en annen innretning av norsk bistand enn det KrF gjør, og vi ønsker svært gjerne at utviklingspolitikken får en større del i det offentlige ordskiftet.

Clemet er selv en viktig og sterk røst i en slik diskusjon. Hun bommer imidlertid når hun anklager KrF for å ikke ville ta debatten. Kanskje vi bare er saklig uenig om politikken, men det er jo ofte utgangspunktet for en god diskusjon, som vi gjerne deltar i.

Mening

Clemets begrunnelse er både direkte feil og bærer preg av en sammenblanding av KrF og bistandsbransjen.

Sturla Henriksbø og Mathias Slettholm
Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 03.03.2020 11.20.16 Sist oppdatert: 03.03.2020 11.20.16