Hva var det det som gjorde noen få byer rike, mens resten av Europa var et hav av fattigdom? Industri, mente italienske økonomer allerede på 15-1600-tallet. Bildet er fra Venezia og malt i 1583 av Canaletto. 

Utviklingsteoriens fødsel

UTSYN: Italienske økonomer hadde allerede på 1600-tallet god teoretisk forståelse av hvor viktig framveksten av industri er for å skape økonomisk vekst. Det er dypt problematisk at vi ikke tillater at fattige land får bruke toll til å beskytte sin industri.

Av Erik S. Reinert Sist oppdatert: 06.03.2020

Noen klarer å innbille ettertiden at sivilisasjonen starter med dem selv. Romerne skapte myten om ulvinnen som alet opp Romulus og Remus, og skjulte dermed at Romas storhetstid i høy grad hvilte på etruskernes mye eldre kultur. Inkaene gjorde det samme. Her sier myten at solguden skapte Manco Capac og hans søster/hustru Mama Ocllo som kom vassende i land fra Titicacasjøen og siviliserte menneskene. I virkeligheten var Inkariket en relativt kortvarig politisk overbygning over mange ulike mye eldre høykulturer.

I økonomifaget spiller Adam Smith (1723-1790) en tilsvarende mytisk rolle. Går man faget litt etter i sømmene, som min hustru og jeg har gjort, finner man at på en liste over økonomiske bestselgere – definert som bøker i faget som er kommet i 10 opplag eller flere før 1850 – havner Adam Smith’s Nasjonenes Velstand fra 1776 omtrent på plass nr. 63 av oppimot 100 bøker.

 

Italienerne var først

Hvis vi ser bort fra de gamle grekere, ble økonomifaget født for å forklare det uventede som skjedde da Spania mot slutten av 1500-tallet importerte stadig mere gull og sølv fra sine amerikanske kolonier. At dette skapte inflasjon – at verdien av gull og sølv sank – var en ting. At Spania selv gradvis mistet sin industri, fra silke i Barcelona til våpenindustri i Toledo, var overraskende.

Men det som var virkelig vanskelige å forklare var hvorfor så mye av dette gullet og sølvet endte opp i byer som Amsterdam og Venezia som overhodet ikke hadde gruver. Hvilke mekanismer var det som gjorde at en flom av gull og sølv fra Latin-Amerika – via en mellomstasjon i Spania – skapte en enorm økning av kjøpekraften i et fåtall europeiske byer?

Den italienske økonomen Giovanni Botero (1544-1617) var den første som ga et godt svar på dette, og ble historiens første utviklingsøkonom. I sin bok Om Byenes Storhet fra 1589 beskriver han mekanismene som gjorde at noen få store og rike byer lå som ‘øyer’ i et ellers fattig Europa. Mellom 1589 og 1671 kom denne boken i over 40 utgaver på 6 forskjellige språk, en utrolig bestselger på de tider. Botero fikk også innflytelse på våre breddegrader: i universitetsbyen Uppsala synes det å ha befunnet seg fire eksemplarer av Boteros bok på 1600-tallet.

Og når Anders Berch i Uppsala – den første professor i økonomi utenfor Tyskland – i 1747 utgir sin lærebok i faget i trekker han i tråd med Botero den klare konklusjon at industri er som ‘uutømmelige gullgruver’.  

I de rike byene er det stor produksjon av industrivarer, og Botero beskriver hvordan verdiskapningen øker ettersom man setter mer og mer menneskelig kunnskap til råvaren. «Man må se forskjell på en haug med stokker og stein og et hus», sier Botero.

 

Sterk teori

I 1613 satte en annen italiensk økonom, Antonio Serra, prikken over den teoretiske i’en ved å skille mellom aktiviteter som opererer under avtagende avkastning (der en produksjonsfaktor er begrenset av en naturressurs) og varer som produseres under økende avkastning (stordriftsfordeler).

Byene produserer varer som blir billigere å produsere ettersom produksjonsvolumet stiger, derfor kan man i byene både øke sine egne lønninger og samtidig selge varene billigere enn de kan produseres der produksjonsvolumet er mindre.

Disse tidlige økonomene beskriver det som i den klassiske utviklingsteorien etter 1945 ble hetende kumulative årsakssammenhenger (cumulative causations): Fordi industribyene kan selge billigere enn andre, trekker de til seg flere kunder, og av den grunn kan de etter hvert selge enda billigere og trekke til seg enda flere kunder, osv i en god sirkel.

Nesten 300 år senere skulle Henry Ford perfeksjonere denne metoden gjennom masseproduksjon på samlebånd. Det kreves store produksjonsvolum for å konkurrere på denne måten: barrierene for å komme inn i en industri er svært høye.

Av den grunn er det så godt som umulig for land å komme i gang med denne prosessen uten tollbeskyttelse: ‘oppfostringstoll’ het dette på norsk da vi drev med det på 1800-tallet.

Med landbruksvarer fungerer ikke dette.

Dersom Norge skulle spesialisere seg på verdensmarkedet med produksjon av gulrøtter, ville vi begynt i sandjord og mildt klima på Jæren og i Østfold og Vestfold. Hadde vi hatt suksess med gulrøttene ville vi etter hvert måtte flytte produksjonen innenlands til mere leirjord og mindre gunstig klima. Jo mere vi produserte desto dyrere ville hver gulrot bli.

I tillegg lider landbruk av en ytterligere ‘forbannelse’: det økonomene kaller ‘perfekt konkurranse’, dvs at produktivitetsøkning fører til lavere priser – ikke høyere fortjeneste – til bøndene. Dette er grunnen til at verdens mest effektive bønder – i USA og EU – som oftest trenger både tollbeskyttelse og subsidier for å få nettoinntekter som nærmer seg industriarbeiderens.

 

Passet ikke

Dette er altså grunnen til at rike land heter ‘industriland’, og disse mekanismene gjør også at land som en gang var de ledende industriland – når de blir forbigått av land med mer moderne industri – igjen tyr til proteksjonisme. Som England gjorde rundt år 1900 og som USA gjør nå. Men det er bare sjelden de har med seg noen teori omkring dette, slik vi ser det så klart i USA nå.

Betydningen av Antonio Serra’s skille mellom aktiviteter med avtagende og de med økende avkastning dukker opp igjen med jevne mellomrom i historien, som oftest uten referanse til ham.

I sin lærebok fra 1890 teoretiserer nyklassisk økonomis grunnlegger Alfred Marshall omkring dette, og foreslår å subsidiere aktiviteter med økende avkastning; altså en meget aktiv industripolitikk. Det tragiske er at samme Alfred Marshall valgte likevekten – fra datidens fysikkfag – som den grunnleggende metaforen for det moderne økonomifaget.

Og dikotomien mellom økende og avtagende avkastning var ikke kompatibel med likevektsmetaforen. Den kanskje viktigste forklaringen på hvorfor fattige land forblir fattige forsvant derfor ut av økonomisk teori – ikke fordi den ikke både er korrekt og uhyre relevant – men fordi den ikke passet med de verktøy faget hadde valgt å bruke.

Beklageligvis gjorde dette at kolonialismen fortsatt kunne forvares: selve essensen i all kolonipolitikk har alltid vært å forby industri i koloniene.

 

Etisk problem

I 2012 kom Verdenbankens daværende sjefsøkonom Justin Yifu Lin med en svært tydelig konklusjon: ‘Med unntak av noen få oljeeksporterende land, har intet land noen gang blitt rikt uten først å industrialisere’.

Hadde vi innsett riktigheten av dette hadde vi bedt Verdensbanken og IMF slutte å forby fattige land den nødvendige ‘oppfostringstoll’ som slike land alltid har trengt. Norge brukte dette verktøyet godt, og det er egentlig et dypt etisk problem at vi nå ikke tillater dagens fattige land å gjøre det vi selv gjorde.

Noen land – som Sør-Afrika og Sør-Rhodesia (Zimbabwe) – fikk en ufrivillig ‘oppfostringstoll’ fordi de ble boikottet på grunn av Apartheid. På ett tidspunkt utgjorde industrien i Zimbabwe mer enn 30 prosent av landets BNP, en enormt høy prosent.

Da jeg i Afrika nylig ble bedt om et kortfattet råd for å bedre økonomien i landet der jeg var, foreslo jeg – slik jeg halvt på fleip har gjort før i Afrika – at man kunne tvinge folk med blå øyne til å sitte bak i bussen. Da ville man bli boikottet for Apartheid og kunne starte sin egen industri.

I Afrika har de fleste med blå øyne ikke bare egen bil, men også egen sjåfør, så de sosiale kostnadene av tiltaket ville bli små. Jeg fikk i hvert fall én stor fan i forsamlingen: Sør-Afrikas ambassadør. Han kom opp til meg etterpå og hadde tatt det historiske poenget.     

Mening

Selve essensen i all kolonipolitikk har alltid vært å forby industri i koloniene.

UTSYN

UTSYN er Bistandsaktuelts kommentar- og meningsspalte. Her bidrar faste kommentatorer.

De faste kommentatorene:

OluTimehin Adegbeye, nigeriansk spaltist

Bernt Apeland, Røde Kors-sjef

Tor A. Benjaminsen, professor Norges miljø- og biovitenskapelige universitet

Kristian Berg Harpviken, forsker PRIO

Catharina Bu, rådgiver i Tankesmien Agenda

Benedicte Bull, professor Senter for utvikling og miljø, Universitetet i Oslo

Lemma Desta, prosjektleder for Flerkulturelt kirkelig nettverk

Camilla Houeland, forsker, Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo

Dagfinn Høybråten, generalsekretær i Kirkens Nødhjelp

Anne Håskoll-Haugen, frilansjournalist og debattleder

Hilde Frafjord Johnson, tidligere utviklingsminister og eks-FN-topp

Tomm Kristiansen, kommentator bosatt i Cape Town

Heidi Nordby Lunde, stortingsrepresentant for Høyre

Tor-Hugne Olsen, daglig leder for Sex og Politikk

Erik S. Reinertprofessor ved Tallinn University of Technology

Hege Skarrud, leder i Spire

Katerini Storeng, førsteamanuensis ved Senter for utvikling og miljø, Universitetet i Oslo

Maren Sæbø, frilansjournalist og kommentator

Beate Thoresen, seniorrådgiver Norsk Folkehjelp

Christian Tybring-Gjedde, stortingsrepresentant for Fremskrittspartiet

Terje Vigtel, seniorådgiver i Conow

Tore Westberg, kommentator bosatt i Nairobi

Publisert: 06.03.2020 12.58.16 Sist oppdatert: 06.03.2020 12.58.16