Er vi oss selv nærmest?

12. mai stormet tre væpnede menn barselavdelingen ved et sykehus i den afghanske hovedstaden Kabul. Terroristene gikk fra rom til rom og skjøt på mødre og barn.

Av Laila Bokhari Sist oppdatert: 15.06.2020

På grunn av koronarestriksjoner var de fødende alene på sykehuset uten familie tilstede. 24 mennesker ble drept, deriblant en jordmor og to nyfødte barn. En kvinne lå i fødsel under angrepet, men overlevde. Det gjorde også hennes nyfødte barn. En annen mor ble drept mens hun beskyttet barnet sitt som lå i kuvøse. Liv ble tatt der liv skulle gis. 18 spedbarn mistet sine mødre.

Sykehuset Dasht-e-Barchi drives av Leger Uten Grenser og ligger i et sjia-område i den afghanske hovedstaden. Ingen har tatt på seg ansvaret for angrepet, men man frykter at en lokal gruppering av IS kan stå bak. Hvorvidt de utnytter en allerede vanskelig situasjon, eller prøver å sjokkere ytterligere, er uklart. Mange – selv blant mulige sympatisører – mener dette brutale angrepet gikk for langt, og at terroristene dermed vil miste sympati og støtte for sin sak. Terrorister balanserer også på en hårfin linje.

Kanskje var dette imidlertid også et ønske om å få oppmerksomhet etter at Taliban nylig underskrev en fredsavtale med USA. Og et behov for å vise at afghanske myndigheter ikke har den kontrollen de hevder de har. Et bevis også på hvor skjør freden er i et land vi fortsatt er med å gjenoppbygge.

 

En test for oss alle

Kontrasten mellom Norge og Afghanistan er stor. Selv om vi også er i en «koronakrise», er hverdagen vår helt annerledes. Tre måneder er nå gått siden vi fikk snudd livene våre på hodet. Her hjemme klager vi over nok en dag med hjemmekontor, fortsatt kortere barnehage- og skoledag. Vi savner kolleger og venner. Misforstå meg rett: mange har også havnet i en mye mer utfordrende økonomisk situasjon, flere har mistet jobbene sine – flere har kjent på usikkerheten, følelsen av marginalisering. Men mye tyder på at vi snart skal kunne returnere til en stor grad av normalitet.

Den globale koronakrisen tester oss alle. Men mens vi her hjemme har mulighet til å diskutere myndighetenes viktige krisepakker, vet vi at krisen rammer hardt på steder der slike pakker ikke finnes. Noen utnytter den usikkerheten som rår under koronakrisen – i ulik grad, noen med mer utspekulerte og brutale metoder enn andre. Dermed forsterkes kriser og konflikter som allerede eksisterer.

Over 70 prosent av verdens skoleelever rammes av stengte skoler på grunn av nasjonale tiltak under koronakrisen, ifølge UNESCO. Enda flere er rammet av lokale tiltak. Millioner av unge voksne står uten arbeid – og går en usikker fremtid i møte. Krisen treffer hardt de som allerede har minst. Hjelpeorganisasjoner melder om forverrete situasjoner der de opererer, i konfliktsituasjoner og flyktningleirer. Dette utnytter ekstremistgrupper over hele verden. Det er veldokumentert at ekstremister av alle slag og fra ulike leirer utnytter svakheter i samfunnet, og lokker til seg de som faller utenfor, de marginaliserte.

 

Hatprat og hatretorikk

Mens vi, her i Norge, blir mer og mer fortrolige med ulike digitale løsninger for møterom og kommunikasjon, er det andre som utnytter den nye digitale virkeligheten på en helt annen måte. Hatet har grodd på nett, og med hatet, de mørke konspirasjonsideene. Fiendebilder skapes og falske nyheter blir spredd for å skape kaos og usikkerhet.

Og mens alt dette skjer, er det enkelte aktører som ser seg tjent med det kaoset som oppstår. Menneskerettsorganisasjoner advarer mot autoritære regimer som slår ned på all slags opposisjon. Narrativer spres og forblir usjekket.

I en mer digitalisert hverdag der mange har vært mer isolert foran dataskjermene, har vi også her i Norge sett en økning av hatprat og hatretorikk på nett, og flere forsøk på både reorganisering og rekruttering. I Skandinavia er det kjent at høyreekstremister som den Nordiske Motstandsbevegelsen rekrutterer bredere enn før, og ulike radikale islamistiske grupper har uttalt at covid-19 er Allahs måte å hevne seg på de vantro på – og oppildner til fortsatt kamp. Andre ekstremistgrupper understreker hvor dårlig forberedt mange land er, og viser bilder av egen innsats og egne helseteam som forebygger eller håndterer den pågående krisen. 

 

Vi må tenke forebygging

At koronakrisen vil påvirke bistand og humanitært arbeid ser vi allerede. Mange lands ledere ser innover fremfor å tenke globalt. Men det handler nå om å holde hodet klart. Tenke to tanker samtidig: Beredskap og krisepakker - hjemme og ute. Vi må ikke gi opp forebyggingssporet – det som skal forhindre at en ny generasjon blir tiltrukket av voldelige ekstremister fra ulike miljøer.

Derfor er internasjonalt engasjement viktigere nå enn noensinne. I dette inngår støtte til de mest marginaliserte hjemme og ute, minoriteter, folk på flukt, barn og unge voksne i flyktningleirer. Her hjemme handler det om å motvirke diskriminering, fiendebilder – og hatretorikk. Globalt handler det også om å bygge opp lokale helsetilbud, sykehus og medisinsk personell. Det handler om å støtte barselavdelinger og jordmødre. Det handler om å gjøre det vi kan for å sikre utdanning og arbeidsplasser. For å unngå at nok en ond sirkel oppstår, at tomrom utnyttes og at historien gjentar seg.

FNs generalsekretærs bønn om en global våpenhvile i alle konflikter under pandemien, nådde noen, men altfor få fulgte anmodningen. Angrepet på barselavdelingen ved sykehuset i Kabul nådde alle nyhetsstasjoner, men ble veldig fort overskygget av lokale, nasjonale og internasjonale covid 19-nyheter. Sykehus er spesielt beskyttet under internasjonal lov, også i krise og krig. Det brutale angrepet på sykehuset i Kabul, som heller ikke var det første av sitt slag, burde fått mye mer oppmerksomhet, men i krisesituasjoner blir vi alle opptatt av det som er oss nærmest. 

Mening

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 15.06.2020 07.59.02 Sist oppdatert: 15.06.2020 07.59.02