Covid-19 har skapt en voldsom økning i akutte humanitære behov, skriver Martha Rubiano Skretteberg og Marit Sørheim. De mener at vi må håndtere de humanitære og de økonomiske konsekvensene av pandemien parallelt dersom vi skal unngå å skape enda større humanitære behov. Her fra juli 2012, der barn leker i flyktningleiren Nyakabande i Uganda. Foto: James Akena / Reuters / NTB scanpix

Covid-19 aktualiserer behovet for å tenke nytt om bistandsfinansiering

MENINGER: Silotenkning og en rigid forståelse av de humanitære prinsippene må ikke bli et hinder for en mer samlet tilnærming til langsiktig utvikling og humanitær assistanse, skriver Caritas. De mener dette vil gi en mer behovsbasert og effektiv respons på bakken.

Av Martha Rubiano Skretteberg og Marit Sørheim Sist oppdatert: 08.06.2020

En global pandemi har ført verden inn i en krise som har skapt voldsom økning i akutte humanitære behov. Verdens matvareprogram (WFP) advarer nå om at antallet mennesker som rammes av akutt matmangel vil stige til 265 millioner i løpet av 2020. Samtidig er arbeidet for å utrydde fattigdom i tråd med FNs bærekraftsmål satt langt tilbake.

Dersom vi ikke håndterer de akutte humanitære behovene og de økonomiske konsekvensene av pandemien parallelt, vil vi skape enda større humanitære behov på sikt.

 

Kan unngå langvarig avhengighet

Det økende gapet mellom humanitære behov og tilgjengelige midler gjør det tvingende nødvendig å finne mer effektive måter å arbeide på. Dette var bakgrunnen da verdens første humanitære toppmøte, «World Humanitarian Summit», ble arrangert i Istanbul i 2016.

Ut av dette kom «The Grand Bargain», en unik avtale mellom giverland, FN-organisasjoner og store humanitære organisasjoner. Partene som inngikk denne avtalen, har forpliktet seg til en rekke tiltak for å sikre bedre beredskap og mer behovsbasert og kostnadseffektiv beskyttelse og assistanse på bakken.

De langvarige humanitære krisene er forårsaket av konflikter og naturkatastrofer. Humanitær assistanse redder liv, men gjør ikke noe med årsakene til de økende humanitære behovene, noe den heller ikke skal. Dersom man kommer raskere i gang med å jobbe med langsiktig utvikling og forsoningstiltak parallelt med humanitær assistanse, kan man unngå kriser som varer i tiår eller lengre, med menneskelig lidelse og vedvarende bistandsavhengighet som konsekvens. Da holder det ikke å effektivisere den humanitære sektoren.

«Grand Bargain»-erklæringen legger nettopp til grunn at vi må gå bort fra det skarpe skillet mellom humanitær assistanse og langsiktig utvikling, i tillegg til å styrke lokale aktører og systemer.

 

Humanitære prinsipper skal ligge til grunn

Særlig tanken om å bygge ned skillene mellom humanitær assistanse og langsiktig utvikling har skapt debatt. Ulik forståelse av anvendelsen av de humanitære prinsippene om humanitet, upartiskhet, uavhengighet og nøytralitet står sentralt i denne debatten.

Ved å skille mellom humanitær assistanse som definert av en streng etterlevelse av de humanitære prinsippene, og langsiktig utviklingsarbeid som iboende politisk i natur, skapes et kunstig skille som vi ikke kjenner oss igjen i.

De humanitære prinsippene springer ut fra humanitærretten og skal ligge til grunn for humanitært arbeid. Målet er tilgang til de mest sårbare under humanitære kriser. De humanitære prinsippene er ikke på samme måte veiledende for langsiktig utviklingsarbeid.

Det er likevel ingen tvil om at de grunnleggende etiske prinsippene om humanitet og upartiskhet, at hjelp skal ytes på basis av behov alene, også ligger til grunn for langsiktig utviklingsarbeid.

 

Skal veilede humanitære aktører

Å ikke ta side i konflikter og å handle uavhengig av myndigheter og andre aktørers politiske mål er prinsipper som skal veilede humanitære aktører i å sikre tilgang til sårbare grupper under humanitære kriser, uten å sette verken dem eller bistandsarbeidere i fare.

Det er ikke alltid slik at samarbeid med nasjonale myndigheter er i strid med humanitære prinsipper, så lenge uhindret tilgang til målgruppen sikres. Humanitær assistanse kan også følge et lands planer, så lenge denne assistansen ikke dikteres av disse planene.

Hvordan disse prinsippene kommer til anvendelse er kontekstavhengig, og klare retningslinjer er viktig. Den norske veilederen er et godt eksempel på dette.

 

«Grand Bargain»-avtalen har ført til tiltak

En uavhengig studie bestilt av FN med støtte fra Norge fant i 2019 at samarbeidet som sprang ut av «Grand Bargain» har satt i gang enkelte endringer, selv om mye gjenstår.  

Et eksempel er Ugandas «Comprehensive Refugee Response Framework (CRRF)». Dette rammeverket knytter sammen aktører innenfor humanitær assistanse, langsiktig utvikling, sivilt samfunn, givere og ugandiske myndigheter i en samlet koordineringsmekanisme for flyktningresponsen.

Et annet tiltak som trekkes frem er at flere land, blant dem Danmark og Sverige, har finansieringsordninger som favner både langsiktig og humanitær finansiering. Dette gjør det langt lettere å ha en helhetlig og mer bærekraftig tilnærming til bistand i områder rammet av langvarige kriser. Slike ordninger er et viktig skritt videre i arbeidet for å unngå bistandsavhengighet.

En av de største hindringene for en mer helhetlig tilnærming er nettopp de vanntette skottene mellom finansieringsordningene for humanitær assistanse, forebygging, beredskap og utvikling, ifølge FN-studien.

Det er også et geografisk skille mellom humanitær finansiering og utviklingsfinansiering, hvor sistnevnte i stor grad ikke kommer befolkninger som er rammet av humanitære kriser til gode.

 

Finansieringen bør vurderes samlet

Vi opplever at Norge tar en viktig rolle for å fremme sammenhengen mellom utvikling og humanitær respons internasjonalt. Dette fremgår klart av både Strategi for norsk humanitær politikk, og av handlingsplanen for bærekraftige matsystemer.

Vi etterlyser imidlertid de nødvendige praktiske grepene som må til for å komme i mål. Det holder ikke å bare bygge broer mellom siloene, de må fjernes helt.

Finansiering av humanitær assistanse og langsiktige utviklingstiltak bør ses i sammenheng og vurderes samlet, slik både Danmark og Sverige legger opp til.

Med dette mener vi ikke at midler til humanitær assistanse skal reduseres til fordel for de andre områdene. Vi mener heller ikke at langsiktige og humanitære midler må ligge på samme budsjettlinje. Forvaltningen av midlene kan fortsatt ligge i ulike deler av byråkratiet, som den gjør i dag.

Det sentrale er at man kobler de ulike finansieringsmekanismene sammen, altså at man i samme prosess kan søke på både humanitære og langsiktige midler til samme geografiske område. Slik vil man få mer kostnadseffektive søkeprosesser og en mer effektiv og tilpasset respons på bakken.

Dette mener vi det er fullt mulig å få til uten store reformer, og uten å miste den humanitære assistansens egenart og betydningen av de humanitære prinsippene av syne.

Mening

Dersom vi ikke håndterer de akutte humanitære behovene og de økonomiske konsekvensene av pandemien parallelt, vil vi skape enda større humanitære behov på sikt.

Martha Rubiano Skretteberg og Marit Sørheim, Caritas Norge
Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 08.06.2020 12.17.46 Sist oppdatert: 08.06.2020 12.17.46