Mosambik var ett av fem afrikanske land som fikk flere milliarder kroner i budsjettstøtte fra Norge over femten år, skriver Tore Westberg. Nyere evalueringer tyder ikke på at slik bistand fører til redusert fattigdom. Her fra den mosambiske byen Quelimane, der jettegryter fulle av vann gir gode parringsforhold for malariamyggen. Foto: Ulrich Doering / Imagebroker / NTB scanpix

Budsjettstøtte fra giverland førte ikke til mindre fattigdom

UTSYN: I femten år ga Norge flere milliarder kroner i budsjettstøtte til fem afrikanske land. Ingen evalueringer konkluderer med at denne formen for bistand fører til mindre fattigdom, skriver Tore Westberg.

Av Tore Westberg Sist oppdatert: 12.06.2020

Rundt tusenårsskiftet gikk de såkalt likesinnede giverland sammen om å skape en felles plattform for det videre utviklingssamarbeidet med blant annet de afrikanske landene. Denne Paris-deklarasjonen ble støttet av de nordiske landene, Nederland, Storbritannia, Irland, Frankrike, Belgia, Sveits og senere Tyskland og Portugal.

Man var lei av detaljstyrte bistandsprosjekter, dårlig giversamarbeid og manglende koordinering i mottakerlandene. Konkrete tiltak gjør det også enklere å identifisere korrupsjon, og bransjen slet med eget omdømme som følge av mange negative medieoppslag.

Det var spesielt fem målsettinger man ønsket å oppnå gjennom giverlandenes arbeid for å redusere fattigdom. Det første var å skape eierskap hos regjeringen i mottakerlandet. Det andre var at de likesinnede giverlandenes støtte skulle harmoniseres med mottakerlandets utviklingsprofil og egne mål. Det tredje var å harmonisere giverlandenes prosedyrer og strategier. De to siste var vekt på resultatorientering og gjensidig ansvarlighet.

 

Norges vedtak var nesten ikke til å tro

Dette ble starten på Norges budsjettstøtte til hovedsakelig afrikanske land. Over femten år fra og med 1999 ga vi 5,9 milliarder kroner til fem land. Vi ga 2,3 milliarder til Tanzania, mens Mosambik fikk 1,6 milliard. Zambia fikk én milliard, mens Malawi og Uganda fikk en halv milliard hver.

Denne formen for støtte kjennetegnes ved at man rett og slett bare sender pengene til for eksempel regjeringen i Mosambik. Det begynte med 40 millioner i 1999. På den tiden bodde jeg i Mosambik, og jeg hadde 20 års erfaring fra økonomiforvaltning knyttet til Afrika og Asia. I begynnelsen trodde jeg nesten ikke på det jeg leste. Skal landet mitt sende 40 millioner til et åpenbart korrupt statsapparat, uten et skikkelig økonomiforvaltningssystem og uten revisjon?

I 2003 og 2004 hadde jeg en kritisk debatt om budsjettstøtte med daværende Norad-sjef Tove Strand i Bistandsaktuelt. I 2006 førte jeg denne debatten videre i Aftenposten med den nye Norad-sjefen Poul Engberg-Pedersen med påfølgende radiodebatt med utviklingsminister Solheim. Mitt siste forsøk var en debatt med Solheim om budsjettstøtte til Uganda i Dagsavisa i 2011.

 

Politisk korrekthet var viktigere enn debatt

Det som var påfallende i bistandsmiljøet var at de likesinnede giverlandene, som alle hadde signert Paris-deklarasjonen, var enige om denne bistandsformen. Det virket som om det ikke var rom for reell risikodebatt. Det var viktigere at dette var en politisk korrekt måte å støtte mottakerlandene på.

Poul Engberg-Pedersen sa det tydelig og rett ut: ‘Gjennom budsjettstøtte til Tanzania «kjøper» vi oss adgang til en diskusjon om landets politikk på alle nivåer’. Man har allerede da bestemt seg for at denne eliten man snakker med har sitt lands fattige i minnet.

I Mosambik dreier det seg om Frelimo-regimet som i mange år har tømt landet for ressurser og i praksis har gjort landet bankerott. I Tanzania snakker vi om et regime og et byråkrati som var så korrupt at da den nye presidenten Magafuli tiltrådte i 2015, ble antikorrupsjon hans første punkt på agendaen.

Transparency International rangerer totalt 179 land i en liste etter grad av korrupsjon i offentlig sektor. I fjor havnet våre fem tradisjonelle budsjettstøtteland mellom 96. og 146. plass på denne listen.

 

Budsjettstøtte må baseres på tillit

Det er ikke plass her til å gå inn på en skikkelig debatt om budsjettstøtte, men det er jo åpenbart at en slik bistandsform må være basert på tillit til mottakerlandets regjering og statsapparat.

Hver gang noen i det norske offentlige bistandsmiljøet ble spurt om korrupsjonsrisiko knyttet til budsjettstøtte var svaret: ‘Vi mener at korrupsjonsrisikoen ved budsjettstøtte ikke er større enn risiko knyttet til andre former for støtte’.

Naturligvis kunne ingen dokumentere dette. Sender man 6 milliarder kroner inn i noen afrikanske statskasser uten å vite hva akkurat disse pengene går til, så finner man heller ikke noe mislighold.

Norge avsluttet sin budsjettstøtte til afrikanske land i 2014. Det er skrevet titusenvis av sider med evalueringer av budsjettstøtte de siste 20 år. Ingen av dem konkluderer med fattigdomsreduksjon.

Mening

I begynnelsen trodde jeg nesten ikke på det jeg leste. Skal landet mitt sende 40 millioner til et åpenbart korrupt statsapparat, uten et skikkelig økonomi-forvaltningssystem og uten revisjon?

Tore Westberg
Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.

 

Publisert: 12.06.2020 10.44.40 Sist oppdatert: 12.06.2020 10.44.40