Derson de vinner i november vil trolig Joe Biden og Kamala Harris sørge for at USA igjen blir en tung aktør i internasjonale institusjoner som FN, og deltar aktivt i forhandlinger om kutt i klimautslipp. Foto: NTB scanpix

Biden vil gjøre USA gjenkjennelig igjen

ANALYSE: Klimakampen får et oppsving dersom Joe Biden blir USAs president. Men rivaliseringen med Kina vil fortsette.

Av Tove Gravdal Sist oppdatert: 01.09.2020

Tidligere visepresident Joe Biden ligger an til å vinne, viser gjennomsnittet av meningsmålinger før det amerikanske presidentvalget 3. november. Da vil han skrive historie ved at USA får sin første kvinnelige visepresident, som dessuten har innvandrerforeldre fra India og Jamaica. Kamala Harris' familiebakgrunn er neppe avgjørende for utformingen av USAs utenriks- og utviklingspolitikk under en mulig president Biden. Men vi kan likevel regne med at den vil se ganske annerledes ut enn nå under president Donald Trump. Her er noe av det som venter dersom Biden flytter inn i Det hvite hus 20. januar:

USA vil igjen bli en tung aktør i internasjonale institusjoner som FN, og delta aktivt i forhandlinger om kutt i klimautslipp. Landet fortsetter å trekke seg ut militært fra andre land. Det blir enklere å finne diplomatiske løsninger i konflikter, som i Venezuela og Iran. Alliansen med europeiske land styrkes. Rivaliseringen med Kina fortsetter, noe som får ringvirkninger i Afrika, Asia og Latin-Amerika. Bistand som innebærer støtte til familieplanlegging og abort, gjenopptas. Kampen mot global, økonomisk ulikhet trappes opp.

En Biden-seier vil føre til at politiske ledere i Europa puster lettet ut. Da kan de igjen regne med USA som alliert i kampen for menneskerettigheter og demokratiske verdier. Problemet er at USA er en varig svekket stormakt, og det skyldes ikke bare Donald Trump.

 

Nedgradert diplomati

USAs utenrikspolitikk er blitt militarisert, mens diplomatiets kunst har sunket stadig lavere i kurs, fastslår den erfarne diplomaten William Burns i boken The Back Channel, som kom ut i fjor. Han viser til at det amerikanske utenriksdepartementets budsjett ble halvert fra 1985 til 2000, og at militariseringen skjøt fart etter terrorangrepene mot USA i 2001. Krigene i Afghanistan og Irak ga raske, militære seire, men ble ledsaget av slett diplomati. I stedet for å forhandle med Taliban i Afghanistan og sunniledere i Irak, bidro USAs politikk til hundretusener av døde, kronisk korrupsjon og ustabilitet i disse landene.

President Barack Obama forsøkte fra 2009 å gjenreise amerikansk diplomati, noe han delvis klarte ved å forhandle frem en atomavtale med Iran, en klimaavtale i Paris, ved å besøke det kommunistiske Cuba og ved å spille en aktiv rolle i FN. Trumps utenrikspolitiske ledestjerne har vært å rive ned det Obama bygget opp. Hundrevis av frustrerte, amerikanske diplomater har sluttet i jobben, og viktige stillinger har stått ubesatt i snart fire år, mens presidenten har fyrt av utenrikspolitiske brannfakler på Twitter.

Med Biden/Harris kan vi regne med at politikken overfor resten av verden vil ligne den under Obama. Men etter fire år er nye elementer kommet til, det viktigste er Kinas stadig mer dominerende rolle i verden.

 

Maktkampen

I takt med at Trump har trukket USA ut av forpliktende, internasjonalt samarbeid, har Kina økt innsatsen. Det har blant annet ført til et kraftigere kinesisk fotavtrykk i FN. USA kan bruke sin tyngde som største finansieringskilde til å dominere FNs organisasjoner – Trump har i stedet valgt å forlate arenaen. I vår trakk han USA ut av Verdens helseorganisasjon (WHO) i protest mot det han mente var unnfallenhet overfor kinesernes klønete håndtering av koronapandemien. Dermed ga USA fra seg muligheten til å forme den globale kampen mot pandemien og andre helsetrusler.

Biden har varslet at USA under ham vil vende tilbake til WHO. Vi kan også regne med at USA gjeninntrer i FNs organisasjon for utdannelse og kultur (Unesco) og FNs menneskerettighetsråd. Europeiske land har brukt rådet til å kritisere Kinas undertrykkelse av uigur-befolkningen. Med USA tungt tilbake i FN-organisasjonene, vil tvekampen med Kina ta seg opp der.

Kamala Harris har sagt at «det største USA har oppnådd i utenrikspolitikken er etterkrigstidens fellesskap av internasjonale institusjoner og regler, og de demokratiske nasjonene vi har vært med på å bygge opp». Det tyder på at hun og Biden vil bringe USA sterkt tilbake i nettopp disse institusjonene. Kina har brukt Trump-epoken til å fremme sin samfunnsmodell, nemlig økonomisk vekst og fattigdomsbekjempelse uten demokrati, ytringsfrihet og respekt for menneskerettighetene. En Biden/Harris-administrasjon vil ventelig bruke USAs tyngde til å utfordre Kinas modell.

Dermed flyttes stormaktsrivaliseringen til utviklingslandene, som gjennom de to siste tiårene har fått et stadig tettere samkvem med Kina. Trump har brydd seg fint lite om å fremme demokrati og menneskerettigheter i Afrika, Sør-Asia og Latin-Amerika. En president Biden vil ventelig endre på det, særlig dersom Obamas sikkerhetspolitiske rådgiver Susan Rice blir utenriksminister. Hun var viseutenriksminister med ansvar for Afrika under president Bill Clinton, og organiserte i 2014 et amerikansk-afrikansk toppmøte i Washington hvor rundt 50 statsledere deltok.

Vi kan regne med at amerikansk bistand og nødhjelp vil bli brukt til å fremme amerikanske interesser – slik har det alltid vært. Hvilke konkrete utslag det vil gi seg, vet vi ikke enda. For eksempel står mye på spill i Sudan, hvor overgangen fra militært til sivilt styre er inne i en svært kritisk fase. Statsminister Abdalla Hamdok ønsker at USA fjerner Sudan fra listen over land som sponser terror, slik at amerikanske sanksjoner kan ta slutt. I forrige uke var sanksjonene tema da Trumps utenriksminister Mike Pompeo besøkte Sudan. Han ba Sudan om å normalisere forholdet til Israel, mens Hamdok svarte at en slik normalisering ikke bør kobles til spørsmålet om å oppheve sanksjoner mot Sudan.    

At USA bruker sin tyngde i Afrika til å fremme Israels interesser, vil neppe bidra til å demme opp for Kinas voldsomme innflytelse på kontinentet. Men det gjenstår altså å se om en mulig Biden-administrasjon vil opptre annerledes.

 

Ulikhet

Et Biden-styrt USA vil trappe opp kampen mot økonomisk ulikhet i verden, antyder Jake Sullivan, en av Bidens aller nærmeste utenrikspolitiske rådgivere. I en samtale i regi av tankesmien Atlantic Council ble Sullivan nylig spurt om hvorvidt de venstreorienterte fraksjonene i Det demokratiske partiet hadde greid å påvirke Bidens politikk. Sullivan svarte ved å vise til at Bidens moderate fløy og de progressive var enige om å gå bort fra militære intervensjoner i andre land og å bekjempe økende ulikhet internasjonalt.

Sullivan utbroderte ikke hvordan kampen mot ulikhet skal foregå, men signalet fra Sullivan kan skape forventning om at USA kommer til å øke sin internasjonale bistand. I inneværende budsjettår gir USA rundt 31 milliarder dollar i bistand, inkludert store summer til Israel og Egypt. Det er bare 0,2 prosent av bruttonasjonal inntekt. Koronapandemien har rammet USAs økonomi hardt, det er lite trolig at bistandsnivået vil øke, uansett valgvinner 3. november.

Men det finnes mer effektive metoder enn bistand for å rette opp økonomisk skjevhet: FNs generalsekretær António Guterres erklærte i sommer at ulikhet er det grunnleggende kjennetegnet ved vår tid, og han tok til orde for mer skatt for de rikeste for å rette opp skjevheten. Det kan være at progressive, folkevalgte demokrater kan påvirke en mulig president Biden i retning av mer internasjonalt samarbeid for å skattlegge teknologiselskaper og bekjempe skatteparadiser, men det gjenstår å se.

 

Klimatrusselen

Klimaendringer, pandemier og terrorisme er trusler som bare kan bekjempes effektivt gjennom internasjonalt samarbeid, understreket Sullivan. Han fremholdt videre at klimaendringene er en sikkerhetstrussel, noe Trump-administrasjonen er uenig i. Norsk UD har erklært at å anerkjenne klimaendringer som en sikkerhetstrussel vil være en av Norges kampsaker i FNs sikkerhetsråd fra nyttår. Den kampen blir langt enklere dersom Biden blir valgt enn om Trump fortsetter.

Norge vil kunne regne med et Biden-styrt USA som en støttespiller på flere områder hvor Trump i dag er et uromoment. Det gjelder blant annet i Venezuela, hvor Norge i snart to år har forsøkt å megle mellom regimet og opposisjonen. Rett før en norskledet forhandlingsrunde på Barbados i fjor sommer, innførte USA nye sanksjoner mot regimet i Caracas, noe som førte til at president Nicolás Maduro trakk sine folk fra forhandlingene. Siden da er de ikke blitt gjenopptatt. Det kan tenkes at en Biden-administrasjon vil ha større finfølelse overfor skjøre fredsprosesser enn Trumps folk har.

Migrantspørsmålet er et annet eksempel på hvordan Bidens politikk vil skille seg fra Trumps. For å stanse migrasjon fra Latin-Amerika vil Trump bygge en mur på grensen til Mexico. Biden, da han var visepresident under Obama, iverksatte et bistandsprogram for å fremme økonomisk vekst og bekjempe korrupsjon og vold i Guatemala, El Salvador og Honduras. Trump avbrøt dette programmet, men Biden har lovet at han som president vil gå løs på de grunnleggende årsakene til at folk vil bort fra land i Sentral-Amerika.  

 

Krevende oppgave

Joe Biden får en krevende oppgave med å gjenreise USAs omdømme og diplomatiske slagkraft i verden, dersom han blir valgt. Biden vil bli møtt med stor velvilje i Europa og i mange utviklingsland, men velviljen kan få prøvd seg i møte med realitetene, som nedgangen i verdensøkonomien under koronapandemien. Han er dessuten avhengig av støttespillere i Kongressen, hvor det er åpent om han vil få med seg et flertall for Det demokratiske partiet i begge kamre.   

USAs posisjon i verden er dessuten varig svekket. America First-tenkningen forsvinner ikke fra amerikansk politikk selv om Trump taper. Han har sådd tvil om USAs vilje til å pleie allianser og å stå ved sitt ord, noe som viser seg tydelig i politikken overfor Iran. USAs nærmeste allierte, Storbritannia, Tyskland og Frankrike, har gått kraftig ut mot Trump-administrasjonens forsøk på å videreføre sanksjonene overfor landet.

Det er ikke gitt at en Biden-administrasjon igjen kan gjøre USA til part i atomavtalen som Trump trakk USA ut av i 2018. Og selv om det blir mulig, har Trump for alltid etterlatt seg en mistro til at USA er en troverdig partner i internasjonale avtaler.      

Mening

Norge vil kunne regne med et Biden-styrt USA som en støttespiller på flere områder hvor Trump i dag er et uromoment.

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 01.09.2020 10.30.51 Sist oppdatert: 01.09.2020 10.30.51