I serien «Afrika!» tar programleder Ade Adepitan oss med til 11 ulike land. Serien vil inspirere både reisende, det norske næringslivet og Utenriksdepartementet, skriver Andrew Kroglund og Morten Eriksen. Her fra møtet mellom programleder Adepitan og den kjente etiopiske løperen Haile Gebrselassie. Foto: BBC / NRK

Den personlige «Afrika!»-serien bekjemper stigma og fordommer

MENINGER: TV-serien «Afrika!» har en personlig dimensjon, og tar seerne med på både dykking i Mosambik og paragliding over Kapp Verde, skriver Andrew Kroglund og Morten Eriksen. De beskriver den BBC-produserte dokumentarserien som noe av det beste som har blitt vist på norsk tv.

Av Andrew P. Kroglund og Morten Eriksen Sist oppdatert: 12.05.2020

Afrika er menneskehetens vugge. Herfra la vi ut på vandring. Noen av våre forfedre endte i Norge, andre i England.

I koronaens tid kan vi ikke lenger reise til moderkontinentet. Heldigvis finnes det reisereportasjer som i mellomtiden kan ta oss med. «Afrika!» har nettopp blitt vist på NRK, og kan streames på nrk.no. Den er noe av det beste vi har sett innenfor sjangeren på norsk TV. Hvorfor?

Gjennom fire program tar reiseleder, journalist og paraolympier Ade Adepitan oss med til 11 ulike land. Han viser oss hvorfor Afrika henger etter i utviklingen, samtidig som dette er fremtidens kontinent.

 

En serie som inspirerer

Denne våren har Norges Afrika-nestor, Tore Linné Eriksen, kronet sitt mangeårige Afrika-engasjement med den solide historieboka Afrika. Den bør bli et «pensum» for alle som vil reise på dette veldige kontinentet. Reisereportasjen «Afrika!» er et fint komplementært visuelt bidrag, som utfyller Linné Eriksens historisk-politiske fortelling.

TV-serien har en personlig dimensjon, som gjør serien annerledes fra noe annet vi har sett. Akkurat dét er et poeng i disse tider. Nordmenn vil være reiseklare igjen når pandemien er over, og det er viktig at vi ikke låser oss inne i forestillinger om at Afrika er så farlig og komplisert at må vi holde oss unna.

Serien vil derfor inspirere både deg og meg som reisende, men også norsk næringsliv og Utenriksdepartementet.

Ade Adepitan er en vaskekte øst-londoner, med ‘nogo attåt’, ettersom han er født i Lagos. Foreldrene emigrerte til England da Ade fikk polio som ettåring. Mange millioner har blitt merket for livet av denne sykdommen, før vi fikk en vaksine på slutten av 1950-tallet.

(Philip Roths roman Nemesis fra 2010 omhandler en slik epidemi fra New York på 1940-tallet, og har blitt lest av mange nå under koronapandemien).

Ade veksler mellom å ta seg frem i rullestol med eller uten ekstra tykke dekk og et støttehjul foran. Han klarer også å komme seg fremover for kortere perioder med krykker og har armmuskler utover det vanlige som holder ham oppe.

 

Turismen er viktig for Afrikas dyr

Vi beveger oss over sandstrender, Vi er med på dykking etter den sjeldne dugongen (i slekt med sjøkua) i Mosambik, og vi tas med på paragliding over øyriket Kapp Verde. Og ja, naturen har en viktig rolle i formidling av Afrika. Kontinentet er variert og oser av liv.

Men hva skjer når kinesere og vietnamesere er så gale etter nesehornpulver? Ade blir med når viltvoktere selv jakter på neshorn, bedøver dem og skjærer hornet av dem, nettopp for å forhindre krypskyting.

Hornet er mer verdt enn gull, og asiatiske myter om medisinsk fortreffelighet må bekjempes, akkurat som en del av matmarkedene med levende dyr som har bidratt til koronasmitte.

Turismeindustrien har en viktig rolle å spille for å ta vare på dyrelivet i Afrika. Mange prosjekter er i gang for å gi lokalbefolkningen direkte inntekter fra safarivirksomhet.

Men de store dyrene er ikke like populære overalt. Vi treffer tanzanianske bønder som ønsker elefantene dit pepperen gror, fordi én enkelt elefant spiser et helt års risavling. Og ettersom elefantene lever i flokk, kan en jo tenke seg resten. Dette er hakket mer dramatisk enn sauetap her hjemme.

 

Kinesiske prosjekter gir lokal profitt

Vi besøker lokalsamfunn som hopper over tilkobling til kraftnettet og som i stedet satser på lokale solcellepanel. Dette er snarveien til det grønne skiftet på et kontinent som aldri fikk tilstrekkelig del i verdens generelle velstandsøkning.

I Zimbabwe, et av kontinentets mest skakkjørte land, blir vi med småentreprenører på utvinning av mineraler. De ønsker å unngå store selskaper og vil satse på folkelig, nasjonal kontroll.

Kineserne, som har blitt Afrikas store investorer, har kanskje en annen innfallsvinkel enn de gamle kolonimaktene som har plyndret ressurser i mange år? «Vi handler, og vi stjeler ikke ressurser», forteller en kinesisk handelsmann ved havna i Beira, Mosambik.

Ikke alle afrikanere er overbeviste, men med økt vekst kommer større selvtillit i forhold til å stille krav også til kineserne.

Asia har vist at veien ut av fattigdom er industrialisering, akkurat som den norske økonomen Erik Reinert har hevdet i en mannsalder. Kineserne har finansiert en stor elektrisk jernbane fra Adis Abeba i Etiopia og ut til nabolandet, Djibouti, som ligger ved havet.

Det er et vinn-vinn-scenario. Adis har forøvrig fått elektrisk trikk også, og det lokale næringslivet går så det suser. Snart kjøper du etiopiske sko også her hjemme, og ikke «made in China»-produkter.

 

Vil ha reelt demokrati

Kontinentets korrupte politikere er kanskje kontinentets største svøpe? Ade snakker med fattige husokkupanter som nettopp har fått revet det lille murbygget sitt utenfor Johannesburg. «Mandela snur seg i graven nå» sier en av dem, og mener at situasjonen i landet aldri har vært verre.

Hva skal Sør-Afrika gjøre med sine 25 prosent arbeidsledige? Og enda flere etter koronapandemien? Skal de ta landet fra det hvite mindretallet som eier det meste? Ja, mener mange sør-afrikanere. Men vil det ikke da gå som i nabolandet Zimbabwe?

I Uganda oppsøker Ade sangeren og politikeren Bobi Wine. Han representerer på mange vis den voksende, utålmodige afrikanske ungdomsgenerasjon som vil ha reelt demokrati.

«Frihet er for de som kjemper, ikke de som gråter», rapper Wine da de tar avskjed. Afrika tilhører dem.

 

Bekjemper stigma og fordommer

Det er sterkt når vi møter en hjemvendt jordmor i Mogadishu, Somalia, kanskje verdens farligste by. Hun har kommet tilbake fra London, fordi hun vil bygge opp landet sitt.

Men aller sterkest inntrykk gjør likevel Ade selv. Han treffer flere andre funksjonshemmede på sin vei, spiller basket med dem og setter seg inn i deres afrikanske virkelighet. Det er noe helt annet enn livet i London, men det er likevel likheter.

«Afrika!» bekjemper stigma og fordommer – både hjemme og ute.  Og det trenger vi mer enn noen gang, også etter korona-krisen.

«Afrika!» er en dokumentarserie fra 2019. Serien er produsert av BBC, og består av fire episoder á en time. «Afrika!» vises både på NRKs kanaler og i NRK nett-tv.

Mening

«Afrika!» bekjemper stigma og fordommer – både hjemme og ute.  Og det trenger vi mer enn noen gang, også etter korona-krisen.

Andrew P. Kroglund og Morten Eriksen
Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 12.05.2020 10.40.29 Sist oppdatert: 12.05.2020 10.40.29