Ølbryggeri eid av Heineken i Rwanda

Nederlandske Heineken har stor markedsandel i flere afrikanske land, og har blant annet møtt kritikk for å fremme økt alkoholforbruk. Flaskeøl fra seriøse produsenter kan imidlertid være et alternativ til illegalt hjemmebrygget øl. Helsemyndighetene i flere land har lenge arbeidet aktivt for å fremme seriøs ølproduksjon, skriver artikkelforfatteren. Bildet er fra januar i år fra Heinekens bryggeri i Gisenyi i Rwanda. Foto: Jean Bizimama / Reuters / NTB scanpix

Utnytter Heineken øltørste fattigfolk i afrikanske land?

UTSYN: Den nederlandske ølgiganten Heineken får refs for sin virksomhet på afrikanske kontinentet. Kritikere mener at Oljefondet må trekke seg ut av selskapet. Holder argumentene som rettes mot selskapet?

Av Tore Westberg Sist oppdatert: 09.05.2019

Takhøyden og bredden i Bistandsaktuelts dekning av Afrika blir større og større. Det er bra! Det viser ikke minst Ruhangariyos anbefaling av Kampalas natteliv (BA 15.04.2019), som står i kontrast til Dag Endals sterke fordømmelse av Heinekens bidrag til økt alkoholforbruk på kontinentet (BA 25.04.2019). Endals kritikk bygger i stor grad på den nederlandske journalisten og forfatteren Olivier van Beemens kritiske bok om Heinekens virksomhet i Afrika.

Det er ingen grunn til å betvile at Heineken, som mange andre multinasjonale selskaper, har benyttet seg av svake afrikanske stater, men noe av argumentasjonen til både Endal og forfatter van Beemen synes sær i en afrikansk virkelighet.

Endals fire hovedargumenter mot Heineken er at selskapet skaper økt alkoholforbruk, at det utnytter svake politiske systemer, at det har superprofitt på sitt ølsalg i Afrika og at det bruker unge jenter til å markedsføre sine produkter. Dette mener han er grunnlag for at Statens pensjonsfond utland (Oljefondet) bør trekke ut sine seks milliarder kroner i Heineken. Jeg skal ta for meg disse argumentene i rekkefølge.

 

Økt alkoholforbruk

Det gjennomsnittlige ølforbruket på verdensbasis er ca 40 liter øl i året per voksen. På det afrikanske kontinentet er gjennomsnittsforbruket kun en fjerdedel av dette. Øl er et legalt produkt og de fleste jeg kjenner både i Europa og Afrika nyter det regelmessig. Jeg minnes Norges støtte til Mosambiks betalingsbalanse på slutten av 90-tallet. Ved nærmere ettersyn viste det seg at en av de største postene Norge bidro til var import av maltekstrakt til det største ølbryggeriet i Maputo.

Med økende middelklasser rundt i en del afrikanske land, har også ølforbruket økt. Endal mener at Heineken retter seg inn mot fattige afrikanere uten utdanning og dermed øker risikoen for spredning av hiv/aids, tuberkulose og vold mot kvinner. Dette synes merkelig sett fra mitt ståsted her i Kenya når han samtidig hevder at Heineken selger sitt øl til en høyere pris enn i Europa. Fattige afrikanere uten utdanning kjøper ikke internasjonale ølsorter.

En av årsakene til det lave offisielle ølkonsumet i Afrika er at de fattige ikke har råd til å kjøpe øl på flaske fra seriøse ølprodusenter. I Øst-Afrika holder de seg til illegalt hjemmebrygget øl som changaa og busaa. Dette er ølproduksjon uten noen form for kvalitetssikring og det utgjør en stor helserisiko for de fattige.

Helsemyndighetene i flere land har lenge arbeidet aktivt for å fremme seriøs ølproduksjon og Kenya ga endog en periode skattelette til de største lokale produsentene. Det virker derfor useriøst når van Beemen i et intervju med The Guardian hevder at Heineken demoniserer hjemmebrygg som changaa til fordel for kvalitetssikret øl. Argumentet hans er at det hjemmelagde ølet er rikere på vitaminer og jern.

 

Utnyttelse av svake politiske systemer

van Beemen bruker særlig Kongo som eksempel på et land hvor Heineken nyter godt av mangelfulle politiske systemer. Kongo er verdens femte mest dysfunksjonelle land. Det er lite som fungerer i Kongo uten å være gjennomsyret av korrupsjon. Jeg kan ikke tenke meg at noe selskap av noen størrelse kan fungere i det landet uten et nært forhold til sentrale eller lokale myndigheter. Kongolesere drikker øl og ølproduksjon og transport gir mange arbeidsplasser. Det er muligens et etisk dilemma om nederlandske Heineken skal eie det lokale selskapet Bralima som produserer det lokale og populære Primus og Mutzig. Heinekens egen merkevare dominerer jo ikke her.

Multinasjonale og mindre selskaper som opererer i de fleste afrikanske land forholder seg til en virkelighet som ikke alltid harmonerer med vårt verdisyn. Flere av de selskapene som stolt skriver i sine årsrapporter at de avstår fra korrupsjon har fikset dette ved å bruke agenter som får fett betalt. De tar seg av betaling av de nødvendige «avgiftene». Dette er ingen ideell situasjon, men som van Beemen selv hevder, så er ikke Heineken noe verre enn andre.

 

Heinekens superprofitt i Afrika

Endal viser til at Heineken tar ut superprofitt i Afrika fordi store selskaper dominerer i mange land. Han hevder også at en flaske øl kan koste mer i absolutt pris enn i Europa. Heineken har ca 18% av det afrikanske ølmarkedet, inkludert alle de lokale bryggeriene hvor Heineken har aksjemajoritet. Salg av rent Heineken-øl på Heineken-flaske ligger trolig godt under 10%. Dette er naturlig siden Heineken-øl stort sett kjøpes av eliten i de fleste land. I store markeder som Sør-Afrika og Kenya har de mindre enn ti prosent markedsandel. Gjennom eierskap i lokale produsenter er Heineken store i Etiopia og Nigeria. Men de kan på ingen måte overskride markedspris i disse landene da de ikke har monopol.

Heinekens kopling til Champions League har gitt selskapet høy verdi som merkevare gobalt. Fotball er stort, ikke minst i Afrika. For et par år siden spurte jeg barkeeperen Paul på velkjente Gypsies Bar i Nairobi hvorfor et av områdene i baren var fullstendig tomt under en viktig Champions League-kamp. Det viste seg at Heineken var det eneste ølet man kunne kjøpe i det hjørnet. Kenyanere er ølbevisste og mange har penger til å kjøpe det de liker. De liker sitt Tusker øl. De synes rett og slett at Heineken ikke smaker godt. Heineken koster omtrent 5% mer enn Tusker. Heineken har omtrent 5% av det kenyanske ølmarkedet.

Det er for meg vanskelig å se hvordan Heineken kan utnytte fattige afrikanere uten utdanning til økning av morselskapets profitt.

 

Øl-promotering

Endal og van Beemen mener at Heineken utnytter det lave utdanningsnivået hos afrikanere og villeder dem ved å koble ølet deres til høy sosial status, suksess og helse. Etter tyve år i Afrika kan jeg trygt si at nesten all markedsføring av ethvert produkt her koples til disse verdiene. Enten det dreier seg om såpe, biler eller øl. Det er kanskje ikke så veldig annerledes enn reklame i Europa eller USA. Igjen er det vanskelig å se hvordan selskapet utnytter fattige og ressurssvake afrikanere når det er den utdannede eliten i de fleste afrikanske land de retter markedsføringen mot. Om det hadde vært mulig for Heineken å flytte de fattiges ølforbruk fra livsfarlig hjemmebrygg til kvalitetssikret Heineken på flaske, så tror jeg det ville være en fordel for de fleste.

Jeg handler daglig på diverse kjøpesentre i Nairobi. Unge, pene jenter i korte skjørt møter deg overalt. De promoterer vaskepulver, såpe, teleselskaper, abonnementer og jeg møter dem også i alkoholavdelingen hvor de markedsfører øltyper eller whisky. På fotballpuber og barer finner du de samme om kvelden. De er ofte studenter som ikke har studiefinansiering eller har en familie som underholder dem.

De fleste afrikanske samfunn er mannsdominerte. Menn har makta og de har pengene. Respekten for det motsatte kjønn er sjokkerende liten, selv i moderne Nairobi. Jeg kjenner nesten ingen voksne kvinner her som ikke kunne fortalt en Me Too-historie. Jeg spør Emma som promoterer Tusker Lite på et av de større utestedene om det er mye uønsket kontakt fra kundene. Noen klarer ikke å styre seg når de har drukket, sier hun. Men hører de ikke på første advarsel så er det bare å kalle på en av utkasterne, så er det løst.

Hun ville ikke byttet med de mange unge og arbeidsledige jentene som sitter i baren med en brus og venter på en som kan spandere en drink og kanskje til slutt kjøpe kroppen hennes. Ved midnatt er Emma ferdig på jobb, lønna er liten, men hun får betalt transport hjem. Dette er Nairobi. I dysfunksjonelle Kongo er nok øljentene langt mer utsatt. Endal kaller disse jentene for lokkeduer og Heineken kritiseres for å bruke dem blant annet i Kenya. Det er trist at et samfunn ikke har nådd lengre, men hvem kan fortelle Emma at arbeidet hennes er uetisk? Forsto bikinijentene på bilpanseret i 60-tallets Norge at det var uetisk det de drev med?

 

Europeisk perspektiv nytter ikke

Dette er ingen forsvarstale for Heineken eller andre multinasjonale selskaper som opererer i afrikanske land med dårlig styresett. Private, kommersielle selskaper vil alltid ha som viktigste motiv å tjene penger. Det er også arbeidstakerne stort sett enige i, slik at arbeidsplassene blir trygge. Gjennom opinionen og gjennom våre hjemlige styresmakter skal vi fortsette å peke på overtramp i svake stater. Men det nytter ikke å ta utgangspunkt i det utviklingsnivået og det etiske bevissthetsnivået vi har i nord, og forvente at våre mekanismer vil fungere i mer eller mindre dysfunksjonelle stater. Vi må ha et lokalt perspektiv.

 

Mening

Om det hadde vært mulig for Heineken å flytte de fattiges ølforbruk fra livsfarlig hjemmebrygg til kvalitetssikret Heineken på flaske, så tror jeg det ville være en fordel for de fleste.

Tore Westberg

UTSYN

UTSYN er Bistandsaktuelts kommentar- og meningsspalte. Her bidrar faste kommentatorer.

De faste kommentatorene:

OluTimehin Adegbeye, nigeriansk spaltist

Bernt Apeland, Røde Kors-sjef

Tor A. Benjaminsen, professor Norges miljø- og biovitenskapelige universitet

Kristian Berg Harpviken, forsker PRIO

Catharina Bu, rådgiver i Tankesmien Agenda

Benedicte Bull, professor Senter for utvikling og miljø, Universitetet i Oslo

Camilla Houeland, forsker, Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo

Dagfinn Høybråten, generalsekretær i Kirkens Nødhjelp

Anne Håskoll-Haugen, frilansjournalist og debattleder

Hilde Frafjord Johnson, tidligere utviklingsminister og eks-FN-topp

Heidi Nordby Lunde, stortingsrepresentant for Høyre

Lemma Desta, prosjektleder for Flerkulturelt kirkelig nettverk

Kristen Nordhaug, professor OsloMet

Tor-Hugne Olsen, daglig leder for Sex og Politikk

Hege Skarrud, leder i Spire

Katerini Storeng, førsteamanuensis ved Senter for utvikling og miljø, Universitetet i Oslo

Maren Sæbø, frilansjournalist og kommentator

Beate Thoresen, seniorrådgiver Norsk Folkehjelp

Christian Tybring-Gjedde, stortingsrepresentant for Fremskrittspartiet

Tore Westberg, kommentator bosatt i Nairobi

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 09.05.2019 16.17.01 Sist oppdatert: 09.05.2019 16.17.01