FN-soldater fra Togo på patrulje langs vei i Mali

I Mali har den internasjonale militære intervensjonen vært nødvendig for å stagge en militær offensiven fra jihadistene, men militærmakt alene kan ikke knuse opprøret, skriver artikkelforfatteren. Han mener at en viktig årsak til konflikten i Mali er langvarig minsøye med en korrupt stat. Bildet viser FN-soldater fra Togo på patrulje på veien mellom Mopti og Djenne. Foto: Michele Cattani / AFP / NTB scanpix

Jihadistopprøret i Mali er også et bonde- og nomadeopprør

UTSYN: Norge sendte nylig soldater og transportfly til Mali for å bidra til å bekjempe et opprør som fortsetter å vokse i omfang. Denne utenlandske støtten til en svak nasjonal hær er nødvendig. Samtidig er den internasjonale analysen av opprøret svak. Opprørerne omtales som regel kun som fanatiske jihadister. Roten til konflikten ligger imidlertid ikke i radikal islam. Den bunner i en langvarig misnøye med en korrupt stat.

Av Tor A. Benjaminsen Sist oppdatert: 22.05.2019

Opprøret har mest støtte på landsbygda, spesielt blant nomader, og det dreier seg først og fremst om bruk av jord og naturressurser. Dette er med andre ord også et bonde- og nomadeopprør.

Den 7. mai sendte Norge 60 soldater og et Herkules transportfly til FN-operasjonen MINUSMA i Mali. MINUSMA har over 13 000 militære utplassert i landet i tillegg til omkring 1000 soldater fra Frankrike under Opération Barkhane.

Men utenlandske militære intervensjoner mot bondeopprør har ikke historien på sin side. Det er bare å tenke på den amerikanske krigen i Vietnam eller den russiske (og senere NATO) i Afghanistan. I dag mener noen at Mali er på god vei i samme retning.

 

Det eneste sikre i Sahel er usikkerhet

Den fremste overlevelsesstrategien i Sahel har blitt beskrevet som opportunisme – å utnytte de mulighetene som byr seg. En slik strategi er nødvendig for å klare seg i et tøft, varierende og uforutsigbart klima. Det sies at det eneste sikre i Sahel er usikkerhet, altså at det er usikkert hva fremtiden vil bringe i form av tilgjengelige ressurser. Da er det best å ha en fleksibel tilnærming og gripe enhver mulighet som måtte by seg.

Folk i Sahel har gjennom århundrer blitt eksperter på nettopp dette. Det mest typiske eksempelet er nomadene som uten et fastspikret mønster flytter med buskapen til der det er beiter og vann. Fleksibilitet og evne til tilpasning til skiftende omstendigheter er hovedprinsippene i en slik overlevelsesstrategi. Arbeidsmigrasjon er et annet eksempel. Det er lange tradisjoner for at folk på landsbygda tar arbeid for kortere eller lengre perioder i byene i Sahel, på kysten av Vest-Afrika, eller forsøker å komme seg til Frankrike. Dette gjelder spesielt i dårlige perioder med tørke, skrinne beiter og små avlinger.

Bistandens mat-for-arbeid-prosjekter var populære i Sahel på 1980-tallet. Så lenge nomader fikk betalt, ofte i form av ris, for å plante trær eller bygge vanningsanlegg for risdyrking, stilte de opp. Men så snart betalingen opphørte og de skulle klare seg selv som bofaste bønder, forsvant de over alle sanddyner med husdyra sine og lot trærne dø og jorda ligge brakk. I Sahel er tross alt det å være nomade en langt mindre usikker tilværelse enn å være bofast, så lenge flyttinger med dyr er mulig.

Går vi langt tilbake i historien har nomader dessuten raidet landsbyer og handlet med slaver, salt eller krydder. En lignende geskjeft for noen i dag, er gisseltaking av vestlige bistandsarbeidere og smugling av sigaretter og kokain.

Deltakelse i en jihadistgruppe kan også ses på som fortsettelsen av en slik tilpasning. På begynnelsen av 2000-tallet begynte salafistgrupper å flytte inn i Mali fra Algerie etter at de hadde tapt borgerkrigen der. Disse gruppene har tilgang til ressurser via internasjonale jihadistnettverk som kan brukes til personlig vinning, men også for å få støtte til lokale konflikter om kontroll over jord og beiteland.

I likhet med at svært få av de mange som har arbeidet for Kirkens Nødhjelp i Mali er kristne, er derfor få opprørere i de såkalte jihadistgruppene overbeviste salafister.

 

Staten løste ingen konflikter

I dag støtter ulike jihadistgrupper nomader i jordkonflikter med bønder, mens bøndene på sin side får støtte fra staten og hæren. Slik har små lokale konflikter eskalert til sammenstøt mellom opprørsgrupper og hæren. Et vanlig eksempel er at beitekorridorer blokkeres av nydyrking. Siden husdyrflokkene uansett må passere, vil de nødvendigvis gjøre skade på avlinger.

Disse konfliktene får i tillegg en etnisk dimensjon, fordi ulike etniske grupper er bønder og nomader. I den sentrale Mopti-regionen er mange av disse konfliktene mellom dogoner og fulanier. I tillegg har fulaniene lange muslimske tradisjoner, mens mange dogoner er kristne eller animister, selv om en del også er muslimer. En overflatisk analyse vil lett presentere dette som etniske eller til og med religiøse konflikter, mens det er materielle forhold som ligger bak.

Folk jeg intervjuet i Mopti-regionen før krisa i 2012 mente at denne typen konflikter var skapt og vedlikeholdt av statsfunksjonærer som tjente på dem ved at de tok bestikkelser fra begge sider uten å løse konfliktene. «Vi er blitt melkekyr for eliten» var et refreng jeg ofte hørte. Et annen var at staten aldri har løst en eneste konflikt. Nye konflikter oppstår stadig, men ingen løses. Dette var vanlige synspunkter både blant fastboende bønder og nomader. Analysene var faktisk ganske like på begge sider av konfliktene vi studerte.

 

Massakre i fulani-landsby 

Det til nå mest triste eksempelet på denne typen konflikter fikk vi 23. mars 2019 da 160 mennesker ble massakrert i fulani-landsbyen Ogossagou. Dogon-milits har fått skylden for angrepet, selv om mye fremdeles er uklart om hva som faktisk skjedde og hvem som sto bak.

Liknende angrep fra dogon-milits på fulani-landsbyer har imidlertid forekommet etter at den maliske staten gikk i oppløsning med opprørernes inntog i 2012. Den 22. mai 2012 ble 21 fulanier drept i landsbyen Sari på grensen til Burkina Faso. Denne konflikten begynte også som en krangel om en beitekorridor. I tillegg har hele dette slettelandet som kalles Seno blitt kontrollert av fulanier i flere hundre år, men gradvis etter den franske koloniseringen har dogoner flyttet inn fra et lite fjellområde og dyrket opp mer av dette beitelandet. Som regel har dogonene hatt støtte fra staten, først den koloniale og så den maliske.

Dette er altså konflikter om jord og beiteland. I tillegg er fulanilandsbyer blitt angrepet av dogoner, mye tyder på med hærens velsignelse, under påskudd av at de støtter og skjuler jihadister.

 

Konflikt mellom elite og vanlige folk

Samtidig viser arealkonfliktene i Seno en økende kløft internt blant fulanier mellom en tradisjonell elite og vanlige folk som føler seg sveket av eliten ved at de ikke har fått den støtten de har forventet fra tradisjonelle ledere. Når så tradisjonelle fulaniledere i Seno har sluttet seg til MNLA (den sekulære opprørsbevegelsen i nord dominert av tuareger), har mange vanlige fulanier tilknyttet seg jihadistgrupper som er i konflikt med MNLA.

Likeledes har mange som nedstammer fra slaver (rimaibé blant fulaniene og bella blant tuaregene) også sluttet seg til jihadistgrupper som et opprør mot den tradisjonelle eliten, og fordi jihadistenes retorikk dreier seg mye om rettferdighet og sosial likhet. Rimaibé og bella kan i dag være nomader som eier egne flokker, betalte gjetere for andre nomader eller fastboende bønder. De er nederst på den sosiale rangstigen og omtales fortsatt som «slaver» i Mali. Mange av dem har tydeligvis nå funnet en politisk bevegelse som de endelig føler representerer dem.

Angrepene på fulanilandsbyer i Seno kombinert med at fulanier anklaget for å være jihadister er blitt arrestert og henrettet av de militære, har også ført til at flere tusen fulanier har flyktet fra dette området til Burkina Faso.

Dogon-militsen har altså vært støttet av hæren i Mali, som igjen er støttet av de internasjonale styrkene. Så hvem som er helter og skurker (eller «terrorister») er ikke alltid like entydig.

 

Jihadist-entreprenør og lokale forhold

Samtidig blir denne typen hendelser utnyttet av lokale «jihadistentreprenører» som oversetter diskursen om «global jihad» til lokale og nasjonale forhold. En slik entreprenør er Hamadoun Koufa, den viktigste jihadistlederen i Mopti-regionen, som franske styrker hevdet i november 2018 å ha drept med en flybombe, men som i februar i år dukket opp på en ny video.

Koufas taler dreier seg om kamp mot korrupsjon, fordømmelse av elitene som han hevder styrer Mali (politikere, statsansatte, men også tradisjonelle ledere), forsvar for et mer rettferdig samfunn, og fordømmelse av det han kaller «de hvites re-kolonisering av Mali» med henvisning til styrker fra FN og Frankrike. Det er lite fokus på islam i talene, bortsett fra påstanden om at «jihad» innebærer at elitene og de hvite inntrengerne som støtter disse elitene må bekjempes med vold.

Koufa, som ble radikalisert ved reiser til Afghanistan og Pakistan tidlig på 2000-tallet, kontrollerer nå minst 2-300 væpnede tilhengere. Disse sørger for at svært få på landsbygda i det sentrale Mali våger å samarbeide med myndighetene, hæren eller de utenlandske styrkene. Mange som har samarbeidet eller som kun er blitt observert i samtale med noen av disse, er blitt likvidert. I tillegg antas det at Koufas gruppe har vært involvert i terroranslag mot hoteller og restauranter i Sévaré, Bamako, Ouagadougou og Abidjan.

 

En løsning må innebære forhandlinger

På tross av denne ekstreme volden er det nødvendig å forstå årsakene bak om man ønsker en løsning på krisa i Mali. Den internasjonale militære intervensjonen har vært nødvendig for å stagge en militær offensiv fra jihadistene, men militærmakt alene kan ikke knuse opprøret. En løsning på krisa vil også måtte innebære forhandlinger med alle de vesentlige opprørsgruppene. Men slike forhandlinger er tydeligvis ikke aktuelt for myndighetene i Mali eller for de internasjonale aktørene. Man forhandler ikke med terrorister, blir det sagt. Fremtiden ser derfor mørk ut i denne delen av Sahel.

Mening

Man forhandler ikke med terrorister, blir det sagt. Fremtiden ser derfor mørk ut i denne delen av Sahel.

Tor A. Benjaminsen

UTSYN

UTSYN er Bistandsaktuelts kommentar- og meningsspalte. Her bidrar faste kommentatorer.

De faste kommentatorene:

OluTimehin Adegbeye, nigeriansk spaltist

Bernt Apeland, Røde Kors-sjef

Tor A. Benjaminsen, professor Norges miljø- og biovitenskapelige universitet

Kristian Berg Harpviken, forsker PRIO

Catharina Bu, rådgiver i Tankesmien Agenda

Benedicte Bull, professor Senter for utvikling og miljø, Universitetet i Oslo

Camilla Houeland, forsker, Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo

Dagfinn Høybråten, generalsekretær i Kirkens Nødhjelp

Anne Håskoll-Haugen, frilansjournalist og debattleder

Hilde Frafjord Johnson, tidligere utviklingsminister og eks-FN-topp

Heidi Nordby Lunde, stortingsrepresentant for Høyre

Lemma Desta, prosjektleder for Flerkulturelt kirkelig nettverk

Kristen Nordhaug, professor OsloMet

Tor-Hugne Olsen, daglig leder for Sex og Politikk

Hege Skarrud, leder i Spire

Katerini Storeng, førsteamanuensis ved Senter for utvikling og miljø, Universitetet i Oslo

Maren Sæbø, frilansjournalist og kommentator

Beate Thoresen, seniorrådgiver Norsk Folkehjelp

Christian Tybring-Gjedde, stortingsrepresentant for Fremskrittspartiet

Tore Westberg, kommentator bosatt i Nairobi

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 22.05.2019 13.26.00 Sist oppdatert: 22.05.2019 13.26.00