Senegalesiske FN-soldater på patrulje i Mali 2019

Det finnes ingen enkle løsninger på konflikten i Mali, men løsningen er ikke militær, skriver artikkelforfatteren. Bildet viser senegalesiske soldater tilhørende FN-operasjonen MINUSMA på en patrulje tidligere i år. Foto: Souleymane Ag Anara / AFP / NTB scanpix

Kaoset i Mali og Norges rolle

UTSYN: Bør Norge fortsatt støtte en hær i Mali som er ansvarlig for omfattende drap på sivile? Det vestafrikanske landet kan bli et nytt Afghanistan, og det norske engasjement bør bli gjenstand for debatt.

Av Tor A. Benjaminsen Sist oppdatert: 13.09.2019

Mali er i dag i et politisk kaos det er vanskelig å se noen løsning på. Situasjonen er kompleks med mange aktører og den utenlandske intervensjonen gjør ikke situasjonen enklere. Mange ser nå Mali som et nytt Afghanistan.

I mai i år sendte Norge 60 soldater og et Herkules transportfly som bidrag til FN-styrken i Mali. Men det er ikke opplagt hvem som er helter og skurker i landet. I en vanlig mediafortelling har skurkene merkelappen «jihadister». De bekjempes ifølge denne fortellingen av en nasjonal hær støttet av FN, EU, franske og noen afrikanske styrker.

Men realitetene på bakken kompliserer denne enkle fortellingen og begge sider er ansvarlige for alvorlige overgrep på sivilbefolkningen.

Myndighetenes målsetting, med støtte fra internasjonale styrker, er å vinne konflikten med militære midler. Det kan vi fastslå med sikkerhet ikke kommer til å skje, fordi opprørerne forsetter å vinne terreng og folkelig oppslutning.

Regjeringen i Mali og dens vestlige støttespillere er fremdeles motstandere av forhandlinger med opprørerne, men slike forhandlinger vil tvinge seg fram enten man liker det eller ikke. Uformelle forhandlinger har faktisk allerede begynt.

 

FN-styrke

I 2012 kollapset Mali både politisk og økonomisk. Det er ulike årsaker til dette, som flere tiår med internt vanstyre og at voldelige jihadister fra Algerie, etter å ha tapt borgerkrigen der, flyttet til Nord-Mali. Bombingen av Libya høsten 2011 var en utløsende faktor. Den førte til at flere tusen tuaregsoldater i den libyske hæren reiste tungt bevæpnet tilbake til Mali, hvilket ga en ny kraft til et allerede ulmende tuaregopprør.

I samarbeid med jihadistene rykket så en del av tuaregene sørover før opprørshæren ble slått tilbake av den franske motoffensiven i januar 2013.

Dette førte til opprettelsen av en FN-styrke for å sikre stabilitet, sikkerhet og beskyttelse av sivile. En viktig del av dette arbeidet innebærer opplæring av offiserer og annen støtte til den maliske hæren.

 

Trener opp milits

Etter 2015 har imidlertid opprørerne gradvis tatt kontrollen over landsbygda ikke bare i nord, men også i det sentrale Mali. Mens opprørsgruppene er motiverte og oppmuntret av stadig fremgang, er hæren demotivert og forsøker så godt den kan å unngå direkte kamp. Det blir sagt at hærens egen opplæring går ut på å trene soldatene i å ødelegge våpnene sine, slik at opprørerne ikke kan bruke dem, før de flykter når de blir angrepet.

I stedet for å slåss mot opprørerne går hæren løs på sivile. Dette skjer ofte ved hjelp av sivil milits som hæren forsyner med våpen. Det finnes mange eksempler på massedrap utført av slik milits.

Den 23. mars i år ble for eksempel fulanilandsbyen Ogossagou angrepet av dogon-milits og 175 landsbyboere ble drept. Dette var kun ett av flere titalls angrep på fulanilandsbyer som har ført til at landsbyene er blitt fullstendig jevnet med jorden. Disse angrepene er et resultat av en bevisst strategi fra myndighetene og hæren om å trene og bevæpne dogon-milits som skal bekjempe «jihadister» i hærens sted. I 2017 ble det opprettet en rekke treningsleire for denne militsen og den er blitt utstyrt med ulike automatiske håndvåpen samt RPG granatkastere.

 

Konflikt om jord

Dogoner og fulanier har i mange hundre år brukt de samme områdene – til henholdsvis dyrking og beiting. Fulaniene har likevel vært herrefolket som har kontrollert det meste av jorda og dominert dogonene. Konflikten kan derfor også ses på som en reaksjon på denne dominansen. Det har også tidligere oppstått små konflikter fra tid til annen. Men spesielt etter 2015 har konfliktene eskalert, etter at statsadministrasjonen har trukket seg helt ut av dette området.

Dette er altså konflikter om kontroll over jord og beiteland. Men selv en svak og korrupt statsforvaltning har tidligere hindret at konfliktene er blitt voldelige. I dennes fravær og med aktiv støtte fra hæren har konfliktene eskalert til noe som minner om statlig drevet folkemord på fulanier.

Samtidig støtter opprørsgrupper fulaniene og har gjennomført motangrep på dogon-militsen. «Fulani» er derfor blitt ensbetydende med «jihadist». Dette har ført til at et ukjent antall fulanier er blitt henrettet eller arrestert av hæren. I dag finnes det 700 «jihadister» i fengsel i Bamako. De aller fleste er fulanier mistenkt for å støtte opprørene. Knapt noen av dem er arrestert i kamp. I tillegg finnes det et stort antall uregistrerte fanger. Mange av disse forsvinner uten spor.

 

Ønsker sosial rettferdighet

Likeledes har mange som nedstammer fra slaver (rimaibé blant fulaniene og bella blant tuaregene) også sluttet seg til opprørerne på grunn av en retorikk om rettferdighet, sosial likhet og kamp mot en elite. Rimaibé og bella er nederst på den sosiale rangstigen og omtales fortsatt som «slaver» i Mali. Mange av dem har tydeligvis nå funnet en politisk bevegelse de føler representerer dem.

Felles for de aller fleste i Mali, enten de støtter opprørene eller ikke, er at folk ønsker å få slutt på vanstyre og en korrupt statsforvaltning som har krevd økende og stadig nye former for bestikkelser. Mange ser nå på opprørerne som et mindre onde enn den staten de kjenner.

Derfor er også begrepet «jihadist» problematisk, selv om et lite mindretall deltar i opprøret av religiøse grunner. I det sentrale Mali kalles opprørerne i stedet «les gens de la brousse» («folka i bushen», eller «gutta på skauen» om man vil).

 

Ingen militær løsning

Det er disse folka som nå er i ferd med å vinne borgerkrigen i Mali. De har økende folkelig støtte på tross av en voldelig tilnærming med drap på lokale folk som samarbeider med myndighetene. Samtidig er det økende misnøye med de utenlandske styrkene som støtter en hær ansvarlig for alvorlige brudd på menneskerettighetene.

Det finnes ingen enkle løsninger på konflikten i Mali, men løsningen er ikke militær. Den må finnes i forhandlinger med opprørsgruppene.

Norges engasjement i Mali bør nå diskuteres åpent. Så langt virker det som kunnskapsgrunnlaget for dette engasjementet har vært tynt.

Mening

Norges engasjement i Mali bør nå diskuteres åpent

Tor A. Benjaminsen

UTSYN

UTSYN er Bistandsaktuelts kommentar- og meningsspalte. Her bidrar faste kommentatorer.

De faste kommentatorene:

OluTimehin Adegbeye, nigeriansk spaltist

Bernt Apeland, Røde Kors-sjef

Tor A. Benjaminsen, professor Norges miljø- og biovitenskapelige universitet

Kristian Berg Harpviken, forsker PRIO

Catharina Bu, rådgiver i Tankesmien Agenda

Benedicte Bull, professor Senter for utvikling og miljø, Universitetet i Oslo

Camilla Houeland, forsker, Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo

Dagfinn Høybråten, generalsekretær i Kirkens Nødhjelp

Anne Håskoll-Haugen, frilansjournalist og debattleder

Hilde Frafjord Johnson, tidligere utviklingsminister og eks-FN-topp

Heidi Nordby Lunde, stortingsrepresentant for Høyre

Lemma Desta, prosjektleder for Flerkulturelt kirkelig nettverk

Kristen Nordhaug, professor OsloMet

Tor-Hugne Olsen, daglig leder for Sex og Politikk

Hege Skarrud, leder i Spire

Katerini Storeng, førsteamanuensis ved Senter for utvikling og miljø, Universitetet i Oslo

Maren Sæbø, frilansjournalist og kommentator

Beate Thoresen, seniorrådgiver Norsk Folkehjelp

Christian Tybring-Gjedde, stortingsrepresentant for Fremskrittspartiet

Tore Westberg, kommentator bosatt i Nairobi

Publisert: 13.09.2019 16.56.01 Sist oppdatert: 13.09.2019 16.56.01