Bistandsorganisasjonene kan bidra til en mer nyansert  journalistikk om "glemte" kriser og om utviklingsland. Men det er viktig at organisasjonene og journalistene har en gjensidig forståelse og respekt for hverandres roller og arbeid, skriver frilansjournalist Maren Sæbø. Bildet er fra Kongo og viser Røde Kors-arbeidere om som hjelper til med å gi ebola-ofre en verdig begravelse. Foto: Martine Perret/UN-photo. 

Journalistikken og bistanden

UTSYN: Journalister er ikke bistandsarbeidere, likevel er uavhengig journalistikk viktig for god bistand. Men da må organisasjonene se på oss som journalister, og ikke som en del av pr-strategien

Av Maren Sæbø Sist oppdatert: 09.09.2019

Flyktninghjelpen utfordret meg før sommeren til å debattere hvorfor pressen ikke dekker «glemte kriser», hvorfor store flyktningkriser i Kamerun eller Den sentralafrikanske republikk og andre steder ikke får oppmerksomheten de fortjener?

Spørsmålet bør nok først og fremst rettes til redaktørene, men som utøver, i et ganske lite marked, har jeg jo noen erfaringer, som jeg gjerne deler.

Først, det er ofte sikkerhetsutfordringer som avgjør hvor vi kan dra, som i Mali og Libya.. Så kommer politiske årsaker, spørsmål rundt flyktninger er betent i mange land, og heller ikke alltid noe organisasjonene ønsker å snakke så høyt om. Dette gjelder blant annet i Palestina og Etiopia.

Det er også mer praktiske utfordringer, som vanskeligheter med å få visum og presseakkreditering. Og det er dyrt å reise. Alt dette bidrar til at terskelen for å reise ut nå er ganske høy.

En annen viktig utfordring, kanskje den viktigste, er noe som i stor grad har gått «tapt» i det journalistiske håndverket og medienes utenriksdekning: Selve fortellingen.

På et tidspunkt sluttet vi å følge med, med det som følge at jeg ofte får beskjed om å «gjøre det enkelt», ikke så komplisert, kutte i detaljene. Vi skal sjølsagt skrive så folk forstår, men vi kan ikke være redd for å gi folk noe å tygge på.

Vi kan ikke redusere en politisk krise til en slags naturgitt katastrofe. Med enkle helte-, skurke-, og offerhistorier. Publikum går lei. Og «markedet» for historier fra disse områdene er dermed begrenset.

Noe av denne forenklingen må bistandsorganisasjonene ta ansvar for, den er sementert gjennom kampanjer og informasjonsstrategier. Som journalister har vi et ansvar for å nyansere dette bildet. Dette gjelder ikke bare når vi skriver om flyktninger, men det gjelder også annen humanitær hjelp, og mye av bistandsdekningen.

 

Portvoktere

Først til det praktiske, for her kan organisasjonene faktisk hjelpe. For oss som reiser alene og på begrensede budsjett til krise-områder med sikkerhetsutfordringer og ofte store begrensinger i pressefriheten, er praktisk hjelp noe vi gjerne tar imot.

Samtidig må det vises forståelse for vår rolle og viktigheten av at vi beholder vår uavhengighet. Vår rolle er ikke den samme som informasjonsrådgivere, som journalister har vi vårt mandat fra publikum, og deres behov for å vite.

Dette vet jo de fleste som jobber i organisasjonene. Men jeg opplever også at organisasjoner i felt ber om svært detaljerte planer god tid i forveien, og at de gjerne vil stille med et avtalt sett intervjuobjekter.

Jeg forstår at organisasjonen kan ha dårlige erfaringer med journalister som flyr inn i et land de kanskje kjenner dårlig, og setter av gårde mot nærmeste flyktningeleir eller krisesenter. Men vi er ikke udyr, og vi skal forholde oss til de etiske retningslinjene vi også følger her hjemme i Norge. Det går an å si i fra om vi ikke gjør dette.

I andre tilfeller ignorerer organisasjonene henvendelser. Dette gjelder spesielt når tema er kontroversielt, som flyktningeproblematikk ofte er, både ute og hjemme. Noen ganger opplever jeg at dialogen stopper helt, lenge før reportasjeturen har begynt. F

Faren ved at vi ikke har denne dialogen er at organisasjonen ender som portvoktere i felt. Jeg kommer nok til å reise dit jeg ønsker uansett, men saker blir ofte bedre med et bredt kildegrunnlag, som også inkluderer organisasjonene.

I noen tilfeller opplever jeg at organisasjonene er mer opptatt av å gi meg ferdige «pakker» og materiale, enn å svare på spørsmål. Det er forståelig at organisasjoner i frustrasjon over manglende dekning av det som er viktig og vesentlig, bruker egne folk og ressurser på å lage informasjon. Men det kan være et problem når denne informasjonen ikke bare dominerer, men også utkonkurrerer oss få som skal leve av å lage fri og uavhengig journalistikk på feltet.

 

Tidas medieparadoks

Så til de utfordringene vi som journalister, og våre oppdragsgivere, kan gjøre noe med. Da jeg i 2008 tiltrådte som redaktør av Verdensmagasinet X, et magasin som da hadde eksistert i 17 år under parolen om å skape en ny journalistikk om verden bortenfor Europa og USA, var målet stadig å «spille feltet bedre».

Verdensmagasinet X hadde i mange år bragt fram både stemmer, journalister og akademikere, dyktige folk som gikk videre til både pressen og organisasjonene. Den arenaen er nå dessverre borte, uten at formålet kan sies å være innfridd. I de seks og et halvt årene jeg satt som redaktør krympet andre mediers utenriksavdelinger.

Flere og flere nordmenn så til sosiale medier for nyheter og delinger, klikk og ‘likes’ ble for alvor den nye «mediekapitalen». Medielandsskapet har altså endret seg. Medienes oppmerksomhet er flyktig og har tillegg blitt langt mer opptatt av å tekkes leserne. Den grundige og langsomme utenriksjournalistikken, som også er ressurskrevende, er blant taperne. Eller er den det?

I en årrekke har jeg også vært styremedlem i «Stiftelsen for en kritisk og undersøkende presse» (SKUP). I SKUP har vi også sett følgende av den nye medieøkonomien, men vi ser også at det etter noen smale år har funnet sted en slags renessanse for den grundige og gode gravejournalistikken.

De innsendte bidragene til den årlige SKUP-prisen er rekordmange og kvaliteten, ifølge juryen, økende. Vi er altså inne i en aldri så liten «gullalder» for gravejournalistikken i Norge. Også Internasjonal Reporter-prisen, som deles ut samme kveld og priser utenriskjournalistikk, melder om et økende antall innsendte arbeid. Også her melder juryen om høy kvalitet.

 

Mye bra, men…

Til tross for at jeg selv ofte kritiserer utenriksdekningen, spesielt dekningen av kontinentet som jeg selv jobber mest med, Afrika, mener jeg i likhet med juryen for IR-prisen at det gjøres mye bra på feltet her til lands. De siste årene har VG dominert, ikke minst med sin økte satsning på journalistikk om Midtøsten. Det er altså fullt mulig å få til god og grundig utenriksjournalistikk i Norge. Hvis, og når, det er vilje til det.

Så hvorfor «glemmer» vi fortsatt så mange kriser?  Fremdeles er de «hvite flekkene» der, noen av dem har kanskje til og med blitt større i løpet av de snart tjue årene jeg selv har rapportert til norske medier. Men vi er blitt mer bevisst at vi har disse flekkene, og vi har også blitt mer bevisst at for å vekke publikums interesse, så må vi kunne fortelle litt mer nyanserte historier enn de man ofte finner i organisasjonenes kampanjemateriale.

Så en gjensidig forståelse og respekt for hverandres roller og arbeid er jo et sted å starte. Jeg er sta, og kommer til å fortsette å humpe rundt på landeveier i Afrika en stund til. 

Så når jeg står ved porten, se meg gjerne som en som er oppriktig interessert i hva som foregår. En som er nysgjerrig, men uavhengig. Og respekter at mitt mandat er noe annerledes enn organisasjonenes.

Det er jeg helt sikker på at alle tjener på.

 

 

Mening

I noen tilfeller opplever jeg at organisasjonene er mer opptatt av å gi meg ferdige «pakker» og materiale, enn å svare på spørsmål

UTSYN

UTSYN er Bistandsaktuelts kommentar- og meningsspalte. Her bidrar faste kommentatorer.

De faste kommentatorene:

OluTimehin Adegbeye, nigeriansk spaltist

Bernt Apeland, Røde Kors-sjef

Tor A. Benjaminsen, professor Norges miljø- og biovitenskapelige universitet

Kristian Berg Harpviken, forsker PRIO

Catharina Bu, rådgiver i Tankesmien Agenda

Benedicte Bull, professor Senter for utvikling og miljø, Universitetet i Oslo

Camilla Houeland, forsker, Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo

Dagfinn Høybråten, generalsekretær i Kirkens Nødhjelp

Anne Håskoll-Haugen, frilansjournalist og debattleder

Hilde Frafjord Johnson, tidligere utviklingsminister og eks-FN-topp

Heidi Nordby Lunde, stortingsrepresentant for Høyre

Lemma Desta, prosjektleder for Flerkulturelt kirkelig nettverk

Kristen Nordhaug, professor OsloMet

Tor-Hugne Olsen, daglig leder for Sex og Politikk

Hege Skarrud, leder i Spire

Katerini Storeng, førsteamanuensis ved Senter for utvikling og miljø, Universitetet i Oslo

Maren Sæbø, frilansjournalist og kommentator

Beate Thoresen, seniorrådgiver Norsk Folkehjelp

Christian Tybring-Gjedde, stortingsrepresentant for Fremskrittspartiet

Tore Westberg, kommentator bosatt i Nairobi

Publisert: 09.09.2019 11.54.15 Sist oppdatert: 09.09.2019 11.54.15