GIR HÅP OM FRED: Statsminister Abiy Ahmeds innsats for fred mellom Etiopia og Eritrea gir fornyet håp om fredelig sameksistens i regionen, mener Lemma Desta. Her er fredsprisvinner Abiy (til høyre) avbildet sammen med Etiopias president, Sahle-Work Zewde (til venstre). Foto: Eduardo Soteras / AFP / NTB scanpix

Årets fredspris inviterer til fornyet engasjement for Afrikas horn

UTSYN: Årets fredspris skaper håp om engasjement for fred og fremgang i Etiopia, Eritrea og regionen rundt, mener Lemma Desta. Han reflekterer over virkningene av fredsprisvinner Abiys innsats for å bedre forholdet mellom de to landene som utkjempet en blodig krig med hverandre fra 1998 til 2000.

Av Lemma Desta Sist oppdatert: 02.12.2019

Den norske Nobelkomiteen har gjort et modig og klokt valg i år. De har valgt å rette oppmerksomheten mot fred på Afrikas horn. Komiteen har gitt årets fredspris til Etiopias statsminister Abiy Ahmed.

De begrunnet tildelingen med Abiys «innsats for fred og mellomstatlig samarbeid, og da særlig for hans avgjørende initiativ for å løse grensekonflikten med nabolandet Eritrea

Nobelkomiteen understreker at prisen også er en «anerkjennelse til alle krefter som arbeider for fred og forsoning i Etiopia og det østlige og nordøstlige Afrika.» Årets fredspris skaper stor begeistring og håp om fornyet engasjement for fred og fremgang i regionen.

Det finnes imidlertid krefter som tolker situasjonen annerledes og som advarer mot at prisen kan føre til økte spenninger ved grensene. Det hevdes at det politiske forholdet mellom Etiopia og Eritrea fortsatt er uavklart.

 

Eritreas situasjon og fredsavtalens betydning

Situasjonen i Eritrea preges av mangel på frihet og åpenhet. Vi har ennå ikke sett noen drastisk politisk kursendring i Eritrea, men presset øker.

Vi har imidlertid sett en side av Eritreas ledere som kanskje gir grunn til å håp om endring. Siden fredsavtalen ble inngått, har det vært flere besøk og møter mellom representanter for Etiopia og Eritrea. Disse møtene forsterker de positive virkningene av fredsavtalen.

I dette innlegget vil jeg gjøre et tilbakeblikk på krigen mellom Etiopia og Eritrea, inkludert årsakene. Jeg vil si litt om Norges forhold til Etiopia og Eritrea, og Norges rolle under konflikten og siden.

Mitt innlegg avsluttes med fredsavtalens betydning og håpet om fornyet engasjement for fred i regionen og håpet om at det kan bli til inspirasjon for flere.

 

Historisk bakgrunn: Kolonisering og italiensk invasjon

I det meste av historien har Etiopia og Eritrea vært ett land og befolkningen har vært regnet som ett folk med en felles sosiokulturell og historisk arv. På 1880-tallet ble det opprettet italienske bosettinger i Eritrea. Disse bosettingene var en del av Italias ambisjoner om å opprette en stor koloni fra Libya til Somaliland.

Italia utnyttet en svekket politisk situasjon i Etiopia og erklærte Eritrea som italiensk koloni 1.januar 1890. Da Menelik II beseiret italienerne i Adwa-slaget i 1896, unnslapp mesteparten av Etiopia kolonisering. Men Eritrea ble værende under italienerne.

Allerede før Den andre verdenskrig gjenopplivet fascistene i Italia drømmen om en koloni og angrep Etiopia på nytt i perioden 1936-1941. Men fascistene og deres støttespillere ble nedkjempet i Europa. Det førte til at etiopiske patrioter fikk støtte fra de allierte.

Italia ble igjen beseiret og Eritrea var kvitt fascismen og kolonistyret. Konflikten om Eritreas skjebne blusset da opp. Skulle Eritrea bli et selvstendig land eller innlemmes til Etiopia?

 

1952 - 1991: Føderalstat og løsrivelse

Fra Etiopias side fastholdt keiser Haile Selassie krav på det eritreiske territoriet som del av Etiopia. Men blant folk i Eritrea var det delte meninger. Noen ville ha uavhengighet, andre større grad av selvstyre. Til slutt vedtok FN at Etiopia og Eritrea fra og med 1952 skulle danne en føderal stat. Føderasjonen skulle vare over en prøveperiode på ti år.

Da de ti årene var over, ble Eritrea gjort om til en region under etiopisk administrasjon. Dette falt ikke i god jord hos deler av den eritreiske befolkningen. Allerede i 1960 startet kimen til frigjøringskrigen ved at «The Eritrean Liberation Front» (ELF) ble dannet i Kairo, mens «Eritrean People´s Liberation Front» (EPLF) brøt ut i begynnelsen av 1970-tallet.

EPLF overtok ledelsen i uavhengighetskampen mot Etiopia. Sammen med andre forkjempere for selvstendighet beseiret de det totalitære etiopiske marxistregimet i 1991.

Den 24. mai 1991 erklærte Eritrea seg selvstendig etter en folkeavstemning. Løsrivelsen førte til at Etiopia ikke bare mistet kontroll over en av landets regioner; de mistet også tilgang til kysten.

 

1998 – 2000: Konfrontasjoner og full krig

Fra 1993 til 1998 ga lederne i Etiopia og Eritrea inntrykk av godt samarbeid og gode relasjoner. Likevel ble den dårlige relasjonen mellom landene tydelig gjennom uenigheter om landegrensene og ulike økonomiske og politiske spørsmål.

I mai 1998 førte det dårlige forholdet mellom broderlandene til full krig. Krigen varte til juni 2000. Det anslås at over 70.000 mennesker mistet livet under krigen, som berørte opp mot en million mennesker.

Krigen kostet Etiopia anslagsvis tre milliarder dollar og førte til splittelse i «Tigrayan People´s Liberation Front» (TPLF), partiet som ledet landets regjeringskoalisjon.

I Eritrea førte krigen blant annet til store innskrenkninger av menneskerettigheter og en sterkere håndheving av tvungen militærtjeneste. Disse endringene har i seg selv vært blant hovedårsakene til masseflukten fra Eritrea.

 

Haag-domstolens beslutning og den første fredsavtalen

Den 18.juni 2000 undertegnet både Etiopia og Eritrea sin første fredsavtale. Avtalen innebar blant annet at all fiendtlighet mellom landene skulle opphøre, og at det skulle opprettes en FN-basert fredskommisjon ved grensene.

I 2002 ga Den permanente voldgiftsdomstolen (PCA) i Haag Eritrea skylden for å ha startet krigen. Samtidig førte grensekommisjonens arbeid med landegrensene til at områder som tidligere hadde tilhørt Etiopia ble gitt til Eritrea.

Reaksjonen fra etiopiske myndigheter var blandet. De aksepterte dommen, men ville forhandle med Eritrea i håp om å få til en mer pragmatisk oppdeling av grensene. Eritrea fulgte ikke opp fredsavtalen, og avviste Etiopias ønske.

FNs observasjonsstyrker ble værende i grenseområdene inntil 2008. Samme år ble fredskommisjonens oppdrag avsluttet. Dette til tross for at landene ikke var villige til å rette seg etter Haag-domstolens dom.

 

Spente forhold og brutte relasjoner

Fra 2008 til 2018 var forholdet mellom Etiopia og Eritrea spent - verken fredelig eller preget av krig. Denne perioden var en stor belastning for befolkningen i begge landene.

I løpet av de 20 årene som har gått siden krigens slutt, har verden glemt hvor blodig krigen var. De har glemt de dramatiske endringene som kom som følge av krigen, og som ødela mange menneskers liv.

Ikke bare mistet mange sine kjære og fikk sin økonomi lagt i ruin, men familier ble splittet, mennesker ble forfulgt, og relasjonene mellom landene ble brutt.

Etiopia måtte finne nye måter å importere og eksportere handelsvarer på, og håpet om fred og frihet ble ikke realisert i noen av landene. Fiendtlighetene førte til at Eritrea ble en trygg havn for motstandere av det etiopiske regimet. I Etiopia ble befolkningen utsatt for krigspropaganda hele tiden.

 

Familiegjenforening og fredsønsker: Den nye fredsavtalen

I april 2018 ble Abiy Ahmed tatt i ed som Etiopias nye statsminister. I innsettelsestalen uttrykte han at den meningsløse konflikten med Eritrea må ta slutt.

I juni annonserte han at Etiopia godtar Haag-domstolens beslutning, og at han ønsket å gjenopprette et fredelig forhold til Eritrea. I juli besøkte Abiy Ahmed Eritrea; deretter besøkt president Isseyas Afeworki Etiopia.

Fredsavtalen landene undertegnet består av flere punkter. Den første artikkelen erklærer at krigen er over. I tiden etter at avtalen var signert, utfoldet det seg sterke og rørende gjenforeninger mellom familiemedlemmer som ikke hadde hatt kontakt på 20 år.

Fredsavtalen mellom Etiopia og Eritrea var en av de gode, meningsfylte nyhetene i verden i 2018 som skapte håp og glede.

Både Saudi-Arabias og Emiratenes bidrag som tilretteleggere for dialogen mellom Etiopia og Eritrea har fått anerkjennelse. Likevel får særlig Abiy Ahmed, men også Eritreas president Iseyas Afework, det meste av æren for fredsavtalen.

 

Bistand og fredsmegling: Norges rolle under krisen mellom Etiopia og Eritrea

Øst-Afrika er en region der Norge bidrar både humanitært og diplomatisk. Norges deltagelse i FN-kommisjonen som i 1952 bestemte at Etiopia og Eritrea skulle forenes i en føderasjon hadde stor betydning i denne sammenhengen.

I løpet av de påfølgende tiårene utviklet Norge og Etiopia gode relasjoner. Vennskapet førte til samarbeid på ulike områder, blant annet bidro Norge i oppbyggingen av Etiopias marine på 1960- og 1970-tallet.

Det norsk-etiopiske vennskapet ble anstrengt etter at det etiopiske monarkiet falt under revolusjonen i 1974. Etter revolusjonen ble Etiopia ledet i marxistisk retning. Utover 1970- og 1980-tallet bidro norske organisasjoners med humanitær og politisk støtte til frigjøringskampen mot marxistregimet.

Marxistregimets fall i 1991 førte til store forhåpninger om demokrati og fremgang på Afrikas horn, med spesielt fokus på Eritrea. Norge var en aktiv og ivrig aktør i forbindelse med regimeskiftet i Etiopia og uavhengighetserklæringen i Eritrea.

 

Diplomatisk krise og mulige relasjoner

Som midlertidig medlem av FNs sikkerhetsråd, forsøkte Norge å mekle mellom Etiopia og Eritrea. Norge var også en stor bidragsyter til FNs grensekommisjon.

Den norske iveren etter å se Etiopia følge opp sine forpliktelser ut fra Haag-domstolens vedtak fra 2002, førte til en diplomatisk krise mellom de to landene i 2007.

I 2009 ble det gode forholdet og den strategiske alliansen mellom Norge og Etiopia gjenopprettet, under forutsetning av at Norge sluttet å utfordre Etiopia for mye.

Den pågående endringen av det politiske tøværet i Etiopia åpner for et bedre forhold mellom Etiopia og Norge. Det kan også hende at tøværet gjør det mulig å gradvis gjenopprette de gode relasjonene til Eritrea.

 

Fredsprisens betydning

Nobelkomiteen skriver at «Etiopia er den nest mest folkerike staten i Afrika og den største økonomien i Øst-Afrika. Et fredelig, stabilt og fremgangsrikt Etiopia vil ha mange positive ringvirkninger og bidra til å styrke brorskapet mellom land og folk i regionen.»

Komiteens resonnement er riktig og får fram det potensialet som ligger der, et potensiale vi har sett konturene av i tiden like etter Abiy kom til makten. Men det sier samtidig noe om hva hele regionen står i fare for å tape dersom ting utvikler seg i motsatt retning og oppsplitting, utålmodighet og nærsynthet får ta over.

Gjennom årets tildeling ønsker Nobelkomiteen å gi anerkjennelse til Abiy Ahmed og hva han allerede har oppnådd i sitt arbeid for fred og reformer i Etiopia og i regionen. Samtidig er noe av formålet med prisen å oppmuntre Abiy til å fortsette dette arbeidet.

Slik forstått kan årets fredspris stimulere til fortsatt og fornyet engasjement – både blant myndighetene og blant folket – for fredelig sameksistens og demokrati i regionen.

Mening

Fredsavtalen mellom Etiopia og Eritrea var en av de gode, meningsfylte nyhetene i verden i 2018 som skapte håp og glede.

UTSYN

UTSYN er Bistandsaktuelts kommentar- og meningsspalte. Her bidrar faste kommentatorer.

De faste kommentatorene:

OluTimehin Adegbeye, nigeriansk spaltist

Bernt Apeland, Røde Kors-sjef

Tor A. Benjaminsen, professor Norges miljø- og biovitenskapelige universitet

Kristian Berg Harpviken, forsker PRIO

Catharina Bu, rådgiver i Tankesmien Agenda

Benedicte Bull, professor Senter for utvikling og miljø, Universitetet i Oslo

Camilla Houeland, forsker, Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo

Dagfinn Høybråten, generalsekretær i Kirkens Nødhjelp

Anne Håskoll-Haugen, frilansjournalist og debattleder

Hilde Frafjord Johnson, tidligere utviklingsminister og eks-FN-topp

Heidi Nordby Lunde, stortingsrepresentant for Høyre

Lemma Desta, prosjektleder for Flerkulturelt kirkelig nettverk

Kristen Nordhaug, professor OsloMet

Tor-Hugne Olsen, daglig leder for Sex og Politikk

Hege Skarrud, leder i Spire

Katerini Storeng, førsteamanuensis ved Senter for utvikling og miljø, Universitetet i Oslo

Maren Sæbø, frilansjournalist og kommentator

Beate Thoresen, seniorrådgiver Norsk Folkehjelp

Christian Tybring-Gjedde, stortingsrepresentant for Fremskrittspartiet

Tore Westberg, kommentator bosatt i Nairobi

Erik S. Reinertprofessor ved Tallinn University of Technology

 

Publisert: 02.12.2019 14.50.15 Sist oppdatert: 02.12.2019 14.50.15