Etiopias statsminister Abiy Ahmed har fått applaus internasjonalt for sin ambisiøse reformagenda. Her deltar han på et høynivåmøte med afrikanske ledere i Addis Abeba 17. januar i år. Foto: Eduardo Sateras / AFP / NTB scanpix

Etiopia i 2019: Dette er farene som truer langs reformenes vei

UTSYN: Etiopias uforglemmelige år – 2018 – ligger bak oss. Mange lurer nå på veien videre. Kommer statsminister Abiy Ahmed til å lykkes med sine reformer? Norsk-etiopiske Lemma Desta beskriver utfordringene for reformagendaen.

Av Lemma Desta Sist oppdatert: 21.01.2019

Kommer den nye statsministeren til å lykkes med å styre Etiopia mot stabilitet og en varig og vesentlig endring? Eller møter ham motstand som undergraver framgangen så langt? Vil Etiopia i så fall gå tilbake til kaos og uro?

Forventningene og spenningene i landet er enorme. Etiopia og Afrikas horn er blant de mest brennhete stedene verdens øyne rettes mot i 2019. 

I denne artikkelen drøfter jeg nærmere hvilke utfordringer landet står overfor med referanse til de globale politiske interessekonflikter og landets indre forhold. Jeg vil starte med en statusoppdatering om utviklingen så langt, før jeg drøfter nærmere Etiopias grunnleggende utfordringer. Avslutningsvis setter jeg fokus på hva Norge og det norske samfunnet kan bidra med.


Fra krise til Abiy Ahmed

For ett år siden, i januar 2018, befant Etiopia seg i en dyp krise etter et tre år langt folkeopprør mot et jernhardt styre, ufrihet og urettferdigheter under det TPLF-dominerte EPRDF-regimet. (TPLF står for Tigray-folkets frihetsfront, mens EPRDF er Det etiopiske folkets revolusjonære demokratiske front.)

De første signalene om endringer kom allerede da lederne i regjeringspartiet, særlig daværende leder for Oromopartiet (OPDO) Lemma Megersa, uttalte seg offentlig om uenigheten innad i partiet. I midten av februar kom den overraskende nyheten om at daværende statsminister Hailemariam Desalegn (som hadde arvet posisjonen etter Meles Zenawis død) ga seg som
statsminister. I mars kom lederskiftet i Oromopartiet, som valgte Abiy Ahmed som formann, samtidig som regimet innførte en ny og omstridt unntakstilstand. 

Natt til 28. mars 2018 ble Abiy Ahmed valgt til formann i regjeringspartiet EPRDF etter et nervepirrende drama. Han ble innsatt som landets statsminister 2. april. Ved innsettelsen holdt han en sterk tale med løfter om å endre måten Etiopia styres på. 

Siden har Abiy forandret og utrettet mye med sin samlende politikk. Ikke bare har han forandret Etiopia, men hele regionen. Abiy har levert på mange av sine politiske løfter. Unntakstilstanden er opphevet, frykten for statlig sammenbrudd i Etiopia forsvant, politiske fanger og journalister ble løslatt, mange bevæpnede frihetsforkjempere vendte hjem og kunne drive politisk virksomhet på lovlig og fredelig vis, kontakten mellom etiopiere hjemme og i
diasporaen er gjenopprettet.

Fred og vennskap med nabolandet Eritrea er også gjenopprettet. Etiopiere nyter friheten, de organisere seg som de vil, og kan snakke og skrive kritisk om landets myndigheter. Landet har fått en regjering med 50 prosent kvinnelige statsråder, en kvinnelig president, landets første kvinnelige høyesterettsjustitiarius og den første kvinnelige sjef i valgkommisjonen.

Den nye regjeringen iverksetter også tiltak for å få bukt med korrupsjon. Den gjør også en stor innsats for å få flere investorer til landet og for å skape mer variasjon og flere utviklingsmuligheter for økonomien.

Et viktig tiltak er at den innsetter personer med kompetanse og kvalifikasjoner i ulike viktige stillinger i stedet for å tildele stillinger på basis av personlige nettverk og privilegier. Regjeringen har også tatt initiativ til at omstridte lover som NGO-loven og anti-terrorloven gjennomgås og endres.

FN og ledere i mange land roser Etiopias politiske revolusjon. Riktig nok takkes Abiy Ahimed for mye av de forandringene som har skjedd, men uten at han skal hele æren alene. I Etiopia bør takken rettes både til Abiy og de nye reformvennlige lederne og til de mange unge i landet som sammen
har kjempet for disse endringene.


Hva er bakgrunnen?

Det var mange som fortalte solskinnshistorier om Etiopia før krisen begynte å bre om seg. Selv norske statsråder, ambassadører, organisasjoner og eksperter var lenge uvillige til å snakke om problemer i Etiopia, og henviste heller til den eventyrlige økonomiske veksten.

Men etter valget i 2015 med 100 prosent seier og maktkonsolidering for regjeringspartiet etter at Meles Zenawi døde, begynte protestene å skape problemer for makthaverne i Etiopia og deres støttespillere.

Hvorfor skjedde det? Den politiske revolusjonen i Etiopia kan forstås bedre i betraktning av hva som skjedde ved revolusjonen i 1974 og reformmulighetene som vi gikk glipp av i 1991.

I denne sammenhengen er det viktig å forstå hva slags styresett som ble innført i Etiopia i 1991. Det var en etnisk identitetsbasert føderalisme med regjeringspartiet EPRDF i førersetet, basert på en marxistisk ideologi - men samtidig med en strategisk allianse med vesten.

I mange år ble partiet og landet ledet av «den sterke mann» Meles Zenawi. Han styrte med jernhånd fram til sin død i 2012. 

Etiopias nyere historie preges av vold og maktmisbruk av ledere på ulike plan, og særlig på aller øverste politiske nivå. I et land med vanskelige levekår har politisk makt og posisjoner mye å si for overlevelse og muligheter. Selv tro og moral kunne ikke stoppe maktmisbruk.

Det var ikke mangel på lovverk og institusjoner, men de kunne ikke hindre maktmisbruk. Media ble kanaler for propaganda og hjernevask. Alle som stilte kritiske spørsmål ble ansett som fiender. Politiske opposisjonelle, journalister og alle krefter som kjempet mot overgrep, maktmisbruk og propaganda havnet i fengsel eller flyktet for livet.

Mange av de som overlevde tortur flyktet også. Verden har knapt sett og hørt maken til volden, overgrepene og maktmisbruket som ble begått
i Etiopia i flere tiår.


Utfordringene i tida framover

Hva er veien videre for Etiopia? Etiopia har nå kurs i riktig retning, men befinner seg også i en kritisk endringsperiode. Det er flere faktorer som kompliserer for framgang i politikken i Etiopia. Jeg vil særlig nevne følgende fem utfordringer:

1. Det er krevende å skape et samlende og inkluderende samfunn på tvers av etniske og religiøse identiteter. Etter 27 år med etnisk identitetsbasert føderalisme har felles nasjonal tilhørighet og referanserammer blitt betydelig svekket. Mange søker trygghet i egne etniske identiteter.

Etnisk mangfold i seg selv er ikke et problem. Ofte skrives det om motsetning og konflikt mellom ulike folkegruppene i Etiopia. Men de motsetningene og konfliktene vi hører om er egentlig påført oss av dårlig styresett på den ene siden og propagandaen for identitetsbasert politikk på den andre.

Nå er det blitt langt vanligere med etniske konflikter. Regionale skillelinjer i
kombinasjon med personlige og lokale konflikter mellom studenter på ulike universiteter kan lett utvikle seg. Det kan gå fra å være en konflikt mellom to eller flere individer til konflikt mellom folkegrupper. Det er dette som utfordrer framtidsutsikter for Etiopia. Slik jeg ser det prøver statsminister Abiy Ahimed nå aktivt å utvikle politikk for å lede landet ut av dette minefeltet av identitetspolitikk.

2. Ulike grupper i Etiopia har for eksempel hatt større representasjon i politikken enn andre. Dette er et system basert på den nåværende grunnloven (fra 1995). Når det er uenighet i regjeringspartiet, som representerer ulike regioner med sine egeninteresser, skapes problemer for framgangen i reformarbeidet.

Regjeringspartiet har en sterk og omfattende organisasjon. I dette systemet er mange folk vervet til politiske stillinger og har fått posisjoner i samfunnet uten kvalifikasjoner og kompetanse. I et parti med mer enn 5 millioner medlemmer vil endringer i partiets ledelse og kultur skape spenninger og motstand.

Mange av regjeringspartiets kadre mister nå makt og innflytelse. Noen av dem risikerer dessuten å bli stilt til ansvar for voldelige overgrep, korrupsjon og maktmisbruk. 

Abiy og hans politiske reformarbeid i Etiopia vil helt utvilsomt møte motstand fra korrupte ledere i regjeringspartiet på ulike nivå, men dette er han selvsagt også veldig klar over.

3. En konsekvens av den overdrevne etniske identitetspolitikken er at en del grupper er kritiske til landets felles nasjonale kultur og referanserammer, inkludert måten den etiopiske historien forstås og fortelles. Noen av elitene både i regjeringspartiet og i opposisjonen søker makt gjennom etnisk identitet og viser forakt overfor landet historie og suverenitet. De vil kunne grave fram uheldige hendelser i landets historie for å undergrave den moderne etiopiske statens integritet.

Et ekstremt utslag av dette er at man noen steder fjerner nasjonale flagg og erstatter dem med etniske eller regionale flagg. Dette er en en alvorlig
utfordring for reformarbeidet.

4. Et annet problem er at enkeltpersoner og grupper prøver å skape splid. Det pågår ufiltrert og uansvarlig propaganda og politiske budskap gjennom selvoppnevnte talsmenn i sosiale medier. Det spres løgn, hat, konspirasjoner og usannheter om folkegrupper, ledere og politiske partier.

Målet er å undergrave tilliten mellom folk i Etiopia. Målskiven for den uansvarlige propagandaen er en befolkning med lavt utdannelsesnivå, og som lenge har levd i ufrihet og vært utsatt for en massiv partipropaganda i massemedia. Blant disse er millioner av ungdommer uten jobb eller inntekt men med tilgang til sosiale medier.

I slike omgivelser er det grunn til å frykte hva uansvarlig hatpropaganda kan lede til, og det er bare å fastslå at det etiopiske samfunnet går en krevende tid i møte.

5. I tillegg til landets innenrikspolitiske utfordringer har landet også en lang historie som et krysningspunkt for geopolitiske interessekonflikter: De store makthaverne USA og vesten på den ene siden og Kina på den andre. Den arabiske verden med Qatar og Tyrkia på den ene siden og Saudi-Arabia og Emiratene på den andre. Mindre kjente - men like fullt aktive - er aktører som Israel, Sør-Korea, Russland og Japan. De har alle sammen sine egeninteresser i Etiopia og landene i regionen. 

Det globale maktspillet med penger, diplomati, og våpen har i mange tiår påvirket den politiske utviklingen i Etiopia. Etiopiske ledere er likevel bevisste på og evner å manøvrere i dette landskapet. De kjenner sine egne interesser og velger sider og allianser på godt og ondt ut fra dette.

 

En oppfordring til Norge

Etiopia er et stort og krevende land å holde sammen, men det også et land som har holdt sammen i mange generasjoner. Dette har skjedd tross mangfold og ulike forsøk på å misbruke det. Jeg har stor tro på at de nåværende etiopiske lederne klarer seg fint og vil lede landet trygt videre.

Men, som jeg har påpekt i denne artikkelen, er det mange utfordringer, fristelser og vansker som kan komme i veien. Derfor vil jeg fortsatt appellere til norske myndigheter til å utvikle en gjennomtenkt, helhetlig politikk overfor Etiopia heller enn å pulverisere politikken i ulike støtteordninger og
programmer her og der.

Det samme kunne sies til de norske sivilsamfunnsorganisasjoner med arbeid i Etiopia. Vi skylder dem en stor takk for engasjementet fram til nå, men jeg vil minne dem om at det trengs en helhetlig nasjonal strategi mer enn det trengs enkeltprosjekter med snevert fokus på resultater.

Mening

Norge bør utvikle en helhetlig Etiopia-politikk heller enn å pulverisere politikken i støtteordninger og programmer.

UTSYN

UTSYN er Bistandsaktuelts kommentar- og meningsspalte. Her bidrar faste kommentatorer.

De faste kommentatorene:

OluTimehin Adegbeye, nigeriansk spaltist

Bernt Apeland, Røde Kors-sjef

Tor A. Benjaminsen, professor Norges miljø- og biovitenskapelige universitet

Kristian Berg Harpviken, forsker PRIO

Catharina Bu, rådgiver i Tankesmien Agenda

Benedicte Bull, professor Senter for utvikling og miljø, Universitetet i Oslo

Camilla Houeland, forsker, Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo

Dagfinn Høybråten, generalsekretær i Kirkens Nødhjelp

Anne Håskoll-Haugen, frilansjournalist og debattleder

Hilde Frafjord Johnson, tidligere utviklingsminister og eks-FN-topp

Heidi Nordby Lunde, stortingsrepresentant for Høyre

Lemma Desta, prosjektleder for Flerkulturelt kirkelig nettverk

Kristen Nordhaug, professor OsloMet

Tor-Hugne Olsen, daglig leder for Sex og Politikk

Hege Skarrud, leder i Spire

Katerini Storeng, førsteamanuensis ved Senter for utvikling og miljø, Universitetet i Oslo

Maren Sæbø, frilansjournalist og kommentator

Beate Thoresen, seniorrådgiver Norsk Folkehjelp

Christian Tybring-Gjedde, stortingsrepresentant for Fremskrittspartiet

Tore Westberg, kommentator bosatt i Nairobi

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 21.01.2019 15.39.50 Sist oppdatert: 21.01.2019 15.39.50