Internt fordrevne i Kamerun, familie på tre, snakker med Flyktninghjelpens Jan Egeland

Minette (lengst t.v.), Achu og datteren Fevour er internt fordrevne i Kamerun og har flyktet til byen Buea etter at hjemmet deres ble brent ned. Her i samtale med Jan Egeland og Magdalene Bate fra Flyktninghjelpen. Foto: Tiril Skarstein / NRC

De upopulære krisene

UTSYN: Hver dag må millioner av mennesker på flukt kjempe alene for sin overlevelse, fordi de har blitt rammet av «feil» krise.

Av Jan Egeland Sist oppdatert: 20.06.2019

De hadde fått noen matter, presenninger og myggnett, kvinnene jeg møtte da jeg nylig besøkte de kriserammede områdene sørvest i Kamerun. Det er den støtten vi så langt har mulighet til å gi dem innenfor et stramt budsjett. Presenningene hadde de brukt til å sette opp midlertidig husly. Voksne og barn delte mattene til å sove på.

Men titusener på flukt gjemmer seg fremdeles i bushen sørvest i Kamerun, og står helt uten hjelp. Mangel på husly gjør familier utsatt for sykdommer og ville dyr, slanger og den dødelige malariamyggen. En håndfull organisasjoner er tilstede på bakken. Men hjelpearbeidet er underfinansiert. 

Denne måneden lanserte Flyktninghjelpen vår liste over verdens mest neglisjerte fluktkriser. Den er basert på tre kriterier: mangel på medieoppmerksomhet, mangel på økonomisk støtte og mangel på politisk vilje.

På toppen av lista finner vi i år nettopp Kamerun, etterfulgt av DR Kongo og Den sentralafrikanske republikk. De to sistnevnte er kriser som i flere år har rangert høyt på denne triste lista. Det er kriser verden lukker øynene for.

 

Ute av syne

Mens krisene i Syria og Irak har skapt internasjonale overskrifter, er det minimalt med dekning av de store fordrivelsene i Sentral-Afrika.

Restriksjoner på mediearbeidet i en del av landene på lista gjør det vanskelig å drive en fri journalistikk. Men mangel på dekning er også et resultat av redaktørenes prioriteringer. Kriser som er nærmere oss, som leserne allerede har et forhold til, der vi kan identifiseres oss med dem som rammes, og der vestlige interesser står på spill, har større sjanse for å nå opp i en hard kamp om de knappe ressursene som er satt av til utenriksjournalistikken.

Syria-krisen viste også tydelig hvor mye mer oppmerksomhet en krise kan få når våre soldater involveres eller de som er rammet av en krise bokstavelig talt banker på våre dører her i Vesten. Men for de aller fleste av de mest sårbare fordrevne vil en reise ut av konfliktområdene ikke være en mulighet.

 

Mangel på nødhjelp

Mangel på medieoppmerksomhet følges ofte tett av mangel på tilstrekkelig nødhjelp.

Hvert år legger FN frem en oversikt over hvor mye penger som trengs for å møte de mest prekære behovene for nødhjelp i et land. I fjor var appellene om nødhjelp til Jemen og Irak, kriser der vestlige land har vært involvert i krigføringen, godt over 80% finansiert, mens det tilsvarende tallet for Kamerun og DR Kongo lå på rundt 45%.

Det har lenge vært debatt om utviklingshjelpen kan kobles til politiske interesser, men det er bred enighet om at nødhjelp bare skal gis basert på behov. Virkeligheten er altså langt unna dette idealet.

Norge har her tatt et viktig grep ved å la en god andel av vår nødhjelp kanaliseres gjennom CERF, et FN-fond som jeg selv tidligere i karrieren tok initiativ til, og som har ansvar for å kanalisere penger dit det trengs mest. Et annet viktig grep har vært å gi fleksibel støtte til organisasjoner på bakken som selv kan prioritere hvor pengene skal gå. Men fremdeles er en altfor stor andel av knappe nødhjelpsmidler øremerket de «populære» krisene.

 

Ingen politisk vilje

Det siste kriteriet i utarbeidelsen av lista er mangel på politisk vilje. Den internasjonale viljen til å sette sivilbefolkningens interesser først og bidra til å jobbe frem politiske løsninger er blitt en mangelvare. I deler av verden som er av mindre strategisk betydning får konflikter bygge seg opp og sementere seg.

Kamerun er et eksempel på en konflikt som har vokst i omfang uten at verden har reagert. Brutale drap, nedbrente landsbyer og massive fordrivelser har verken ført til noen solide forhandlingsforsøk eller internasjonalt press på partene i konflikten om å stanse angrepene på sivilbefolkningen.

I andre deler av verden er vi vitner til at fluktkriser er blitt til fastlåste floker fordi stormaktene trekker i hver sin retning, slik vi ser blant annet i Palestina og Ukraina.

Som et resultat fortsetter tallet på mennesker på flukt å øke. Kun politiske løsninger kan gi varig fred og en mulighet for fordrevne til å gjenoppbygge sine liv.

 

Hvem har ansvaret?

Mediene må gjøre sitt for å dekke også de «upopulære» krisene. Skal de greie det, må journalister få tilgang til kilder og områder som er vanskelig tilgjengelige, og de må være trygge på at de kan rapportere uten represalier eller andre trusler mot egen sikkerhet.

Dagbladet oppsummerte det nylig godt i en leder om de neglisjerte krisene: «Mediene skal rapportere om krisene, bakgrunnen og konsekvensene, men det er politikerne som må handle».

Vi som velgere i trygge, demokratiske samfunn har her også en viktig rolle å spille. Vi kan lese oss opp på de krisene verden overser og dermed også skape et større marked for god journalistikk fra disse områdene. Vi kan også kreve svar fra våre folkevalgte. Våre politikere velger selv om internasjonal solidaritet er viktig for dem, hvilke kriser de ønsker å fokusere på, hva de snakker om i internasjonale fora og hvilke kriser som skal få oppmerksomhet gjennom store giverkonferanser.

I tillegg må hjelpeorganisasjonene være med på å ta sin del av ansvaret for at hjelpen når frem til dem som trenger det aller mest. Det er ikke bra når det er 150 hjelpeorganisasjoner i hovedstedene, og nesten ingen i krigsrammede konfliktområder. Mediedekningen og politiske interesser må ikke få definere hvem som er verdige mottakere av livreddende hjelp. Når en krise inntreffer, må hjelp bli gitt uten forskjellsbehandling.

Mening

Det har lenge vært debatt om utviklingshjelpen kan knyttes til politiske interesser, men det er bred enighet om at nødhjelp bare skal gis basert på behov.

Jan Egeland

UTSYN

UTSYN er Bistandsaktuelts kommentar- og meningsspalte. Her bidrar faste kommentatorer.

De faste kommentatorene:

OluTimehin Adegbeye, nigeriansk spaltist

Bernt Apeland, Røde Kors-sjef

Tor A. Benjaminsen, professor Norges miljø- og biovitenskapelige universitet

Kristian Berg Harpviken, forsker PRIO

Catharina Bu, rådgiver i Tankesmien Agenda

Benedicte Bull, professor Senter for utvikling og miljø, Universitetet i Oslo

Camilla Houeland, forsker, Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo

Dagfinn Høybråten, generalsekretær i Kirkens Nødhjelp

Anne Håskoll-Haugen, frilansjournalist og debattleder

Hilde Frafjord Johnson, tidligere utviklingsminister og eks-FN-topp

Heidi Nordby Lunde, stortingsrepresentant for Høyre

Lemma Desta, prosjektleder for Flerkulturelt kirkelig nettverk

Kristen Nordhaug, professor OsloMet

Tor-Hugne Olsen, daglig leder for Sex og Politikk

Hege Skarrud, leder i Spire

Katerini Storeng, førsteamanuensis ved Senter for utvikling og miljø, Universitetet i Oslo

Maren Sæbø, frilansjournalist og kommentator

Beate Thoresen, seniorrådgiver Norsk Folkehjelp

Christian Tybring-Gjedde, stortingsrepresentant for Fremskrittspartiet

Tore Westberg, kommentator bosatt i Nairobi

Publisert: 20.06.2019 15.28.14 Sist oppdatert: 20.06.2019 15.28.14