Klimademonstrasjon i München april 2019

I morgen arrangeres ny klimastreik over hele landet. Unge i hele verden bærer bannere som krever handling. Vi roper etter systemendring, ikke klimaendring, skriver artikkelforfatteren. Bildet er fra en demonstrasjon i München tidligere i år. Foto: Sachelle Babbar / Zuma Press / NTB scanpix

Penger, makt og klimastreik

UTSYN: Klimastreikene er et symptom på et system som ikke fungerer. Et samfunn på feil kjør. Resultatet er en ung bevegelse som vil løsrive seg fra utdatert og farlig tankegang. Som vil (og må) skape noe nytt. Sammen.

Av Hege Skarrud Sist oppdatert: 29.08.2019

Likevel var det bompenger som klarte å skape noe som lignet en regjeringskrise for bare noen dager siden. Ei snau uke før vi igjen løfter plakater i gater over hele Norge og krever klimahandling. Resultatet av den mulige krisa er en enighet pakket godt inn i kroner og øre. Gjort utilgjengelig for de fleste. Og uten noen klare vinnere. Altså, fremad marsj med det gamle systemet. Den samme regla som har leda oss til både klimakrise, miljøkrise og regjeringskrise består. Stikk i strid med hva klimastreikerne ønsker.

 

De unges krav

Unge i hele verden bærer bannere som krever handling - for i dag og i morgen. Vi knuser grønnvaskingsmyter om «grønn» olje og gass. Vi roper etter systemendring, ikke klimaendring. Da er det viktig å legge skylda der den hører hjemme: I et økonomisk system som har tillatt noen få å tjene seg rike på å herje med miljøet og klimaet.

For mange av oss her i Norge er det vanskelig å tenke at vi skal endre det økonomiske systemet vi er pakket inn i. Vi har det jo så godt. For mange av oss har det forsåvidt ikke slått oss i det hele tatt at vi lever under et økonomisk system. Det har blitt skapt et narrativ om politikk og økonomi som to forskjellige ting.

Men vi gjør det. Vi lever under et økonomisk system. Og politikk og økonomi kan ikke ses som to forskjellige ting. Økonomi er politikk. Ikke bare fordi penger må bevilges til å gjennomføre mange politiske tiltak, men fordi vi har gitt penger makt. Og den makta fordeles ulikt både i Norge og i verden som en helhet.

 

«Penger er makt»

Når penger er makt, er det om å gjøre å ha mest penger for å styre retningen av samfunnet. Pengene kommer også fra et sted. Oftest som et resultat av handel med en vare. Noen tilbyr, andre kjøper. Varen kommer har sitt opphavssted – eller oftest mange steder. Og må først transporteres dit handelen foregår og så dit den skal brukes. Det høres enkelt ut. Men skapt under det økonomiske systemet vi opererer under i dag, blir det både komplisert og har en rekke negative konsekvenser.

Systemet er med på å skape klimakrisa (transport spyr ut klimagasser), miljøkrisa (alle varer trenger råmaterialer) og ulikhet (råvareleverandøren i starten av verdikjeden får ofte minst). Her er det mulig å skrelle av flere lag i systemet og se flere kostnader på klima, miljø og ulikheter. Hva slags transport er det snakk om? Hvordan lages transportmidlet? Hvem eier transportselskapet?

Lista kan fortsette i det uendelige og man vil nærmest aldri få full oversikt. Når vi både mangler all kunnskap som er nødvendig for å kunne endre markedet til å bli reelt bærekraftig og rettferdig med pengeseddelen, og individuelle valg sjeldent slår ut med mindre de skaleres kraftig opp, må makta tas tilbake. Vi har 10 år på å halvere verdens utslipp. Vi står midt i en miljø- og klimakrise. Vi har verken tid til å vente på at hver enkelt person skal endre sitt liv hver for seg, eller at markedet responderer naturlig på disse endringene.

 

Regjeringskrise eller klimakrise?

Jeg husker at mange av oss lo litt smånervøst tidligere på 2000-tallet om noen dro på seg en Nike-logo og sa «får håpe den ikke er laga av barnearbeidere». Det var ei lita rød varsellampe som gikk av. Vi visste at noe var feil, men forstod ikke helt hva det var. Mange av oss har fortsatt ikke lagt ferdig hele puslespillet. Men mange av oss har det. Mange av oss som har det er unge, elever og studenter.

Vi veit at den makta som har blitt gitt det frie markedet setter oss i konflikt med klima, miljø og rettferdighet. Vi ser systemfeilen. Vi ser at en annen retning er mulig. Vi er ikke fastkjørt i gamle tankemønstre. Vi ønsker makta tilbake til folket. Til stemmesedlene og streikeplakatene. Det er vår bevegelse som bør skape regjeringskrise, for å unngå klimakrise. Derfor streiker jeg igjen 30. august. Og jeg håper du blir med.

Mening

Da er det viktig å legge skylda der den hører hjemme: I et økonomisk system som har tillatt noen få å tjene seg rike på å herje med miljøet og klimaet.

Hege Skarrud

UTSYN

UTSYN er Bistandsaktuelts kommentar- og meningsspalte. Her bidrar faste kommentatorer.

De faste kommentatorene:

OluTimehin Adegbeye, nigeriansk spaltist

Bernt Apeland, Røde Kors-sjef

Tor A. Benjaminsen, professor Norges miljø- og biovitenskapelige universitet

Kristian Berg Harpviken, forsker PRIO

Catharina Bu, rådgiver i Tankesmien Agenda

Benedicte Bull, professor Senter for utvikling og miljø, Universitetet i Oslo

Camilla Houeland, forsker, Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo

Dagfinn Høybråten, generalsekretær i Kirkens Nødhjelp

Anne Håskoll-Haugen, frilansjournalist og debattleder

Hilde Frafjord Johnson, tidligere utviklingsminister og eks-FN-topp

Heidi Nordby Lunde, stortingsrepresentant for Høyre

Lemma Desta, prosjektleder for Flerkulturelt kirkelig nettverk

Kristen Nordhaug, professor OsloMet

Tor-Hugne Olsen, daglig leder for Sex og Politikk

Hege Skarrud, leder i Spire

Katerini Storeng, førsteamanuensis ved Senter for utvikling og miljø, Universitetet i Oslo

Maren Sæbø, frilansjournalist og kommentator

Beate Thoresen, seniorrådgiver Norsk Folkehjelp

Christian Tybring-Gjedde, stortingsrepresentant for Fremskrittspartiet

Tore Westberg, kommentator bosatt i Nairobi

Publisert: 29.08.2019 07.37.29 Sist oppdatert: 29.08.2019 07.37.29