Sykepleier rettleder pasienter på en improvisert koleraklinikk, Haiti

Sykepleier Solange Jules-Marie veileder kolerarammede pasienter på et sykehus i Jeremie i Haiti i 2016. Det var fredsbevarende styrker fra FN som brakte sykdommen til landet i etterkant av jordskjelvet i 2010. Den internasjonale bistanden til Haiti ble kritisert for manglende koordinering. Stor givervilje kan undergrave lokal og nasjonal styringsdyktighet, skriver artikkelforfatteren. Foto: Roger Lemoyne / Redux / NTB scanpix

Utviklingsland må ta mer ansvar for egen utvikling

UTSYN: Alle som driver med utviklingspolitikk bør spørre seg selv om egen innsats gjør det vanskeligere eller enklere for landet å klare seg selv på sikt. Iveren etter å hjelpe kan bli en del av problemet. Haiti og Liberia er eksempler på det.

Av Christian Tybring-Gjedde Sist oppdatert: 15.03.2019

I 2010 ble Haiti rammet av et kraftig jordskjelv. 200 000 mennesker mistet livet og flere enn 2 millioner ble hjemløse. Katastrofen utløste et stort engasjement, og til sammen 13,5 milliarder dollar ble samlet inn. Skarer av hjelpearbeidere og organisasjoner kom til øya for å hjelpe. Resultatet ble fullt kaos.

FN-arbeidere presterte paradoksalt nok å importere kolera til den hardt prøvede befolkningen. Den tok livet av ytterligere 10 000 mennesker. Haiti ble etterhvert kjent som «NGO-republikken». Det skyldtes at hjelpeorganisasjonene slo seg ned og overtok driften av mye av tjenestetilbudet. Lokale organisasjoner og nasjonale myndigheter ble dyttet vekk, og i praksis avskåret fra å være med å forme den videre utviklingen.

Liberia er en magnet for bistandsorganisasjoner og utviklingseksperter. I en artikkel i The Economist i juni 2017 kom det frem at den liberiske staten hadde blitt betydelig svekket som følge av all bistanden. Eksempelvis var utdanningssektoren ute av kontroll. «Utdanningssystemet består av en rekke enkeltstående bistandsprosjekter, et departement uten budsjett, og har ingen som er ansvarlig for en sammenhengende, overordnet planleggingsprosess,» fastslo Centre for Global Development.

 

Bistand kan undergrave nasjonal styring

Dessverre er ikke disse to landene de eneste eksemplene på at stor givervilje kan undergrave lokal og nasjonal styringsdyktighet. Forskning viser at høyt bistandsnivå er knyttet til nedgang i styringsevne og kvalitet i utviklingsland generelt (Bräutigam og Knack 2004). Når iveren etter å hjelpe blir en del av problemet og ikke en del av løsningen, bør man tenke nytt og handle annerledes.

Det kan riktignok argumenteres for at det viktigste er å få hjulpet mennesker i nød. Hvis ikke staten er i stand til det, må andre opsjoner benyttes. I noen tilfeller er dette riktig, slik som i etterkant av en katastrofe eller krig. Men når et slikt oppdrag trekker ut i tid undergraver det mulighetene for utvikling på lenger sikt, noe som forutsetter at myndigheter lokalt tar ansvar for sitt eget land og sin egen befolkning.

Det er flere grunner til at myndighetene i utviklingsland selv må ta eierskap og lederskap til egen utvikling over tid. For det første har nasjonale myndigheter gjerne et mer helhetlig, langsiktig overblikk og kan planlegge langt frem. Bistand derimot styres lett av ulike agendaer, og har gjerne fokus på kortsiktige resultater. Bistand har også en tendens til å skape passivitet og avhengighet. For det andre står nasjonale myndigheter til ansvar ovenfor sin egen befolkning. Bistandsorganisasjoner og prosjekter står gjerne til ansvar ovenfor hjemlig opinion og bevilgende myndigheter. Bistand kan dermed være med på å svekke forbindelsen mellom de styrende og de styrte, mellom staten og folket. For det tredje kan ikke-statlige hjelpeorganisasjoner gjerne tilby høyere lønn og bedre vilkår enn lokale og nasjonale institusjoner. Resultatet er «brain drain». For det fjerde vil ikke nasjonale myndigheter opparbeide seg tilstrekkelig kompetanse til å drifte og planlegge av vitale funksjoner hvis disse funksjonene ivaretas av organisasjoner utenfra.

 

Vanstyre må få konsekvenser for bistand

Det er å håpe at utviklingspolitikken har beveget seg i riktig retning. I regjeringens humanitære strategi legges det vekt på nasjonale myndigheters ansvar når det gjelder infrastruktur og utdanning i humanitære kriser, og viktigheten av lokale aktørers rolle. I Partnerlandsmeldingen (St.meld. nr. 17, 2017-2018) slås det fast allerede på side 1 at landene må ta eierskap til sine egne utfordringer. En grunnidé med partnerlandskonseptet er at den norske innsatsen skal bygge opp under landenes egne prioriteringer og planer, som på sikt skal bidra til at de blir uavhengige av bistand.

Men det bør i enda større grad legges opp til langsiktige utviklingsplaner som inkluderer en exit-strategi. Marshall-planen, en stor suksess, ble kommunisert som et midlertidig program. Det bør også følge med krav som ansvarliggjør myndighetene. At det er tilgang på penger utenfra må ikke bli en nasjonal sovepute, men en inspirasjon til egeninnsats.

At donorer utenfra skal finansiere skoler og helsetilbud, mens landenes myndigheter velger å bruke penger på våpen, luksuriøse biler og privatfly, er uansvarlig og useriøst. Nasjonalt økonomisk vanstyre bør få konsekvenser for bistanden, og vi bør avslutte bistanden dersom korrupsjon oppstår eller videreføres.

 

Vil ha et Ghana som ikke trenger bistand

Utviklingslandene må selv ta eierskap og ansvar for egen utvikling. Ghana er et godt eksempel. Presidenten har erklært at hans visjon er et Ghana uten bistand. Ghana skal sette sine egne prioriteringer, finansiere sine utgifter og balansere sine budsjetter. Blant virkemidlene er bekjempelse av korrupsjon, styrking av offentlige institusjoner, jobbskaping – særlig for unge – og vekst i privat sektor. Denne visjonen må støttes.

Alle som driver med utviklingspolitikk og bistandsprosjekter bør spørre seg selv om egen innsats gjør det vanskeligere eller enklere for landet økonomisk å klare seg selv på sikt. Man må kontinuerlig evaluere om bistanden skaper avhengighet eller om den er en nødvendig vitamininnsprøyting avgrenset i tid.

Hva gjelder stat-til-stat bistand så er det i bunn og grunn kun ett måleparameter som viser hvorvidt bistanden har vært vellykket, og det er om landet er blitt uavhengig av bistand. Her har Norge lite å skryte av. Nettopp derfor bør all stat-til-stat bistand være avgrenset i tid og samtidig stille ufravikelige krav til mottaker. Aller helst burde vår bistand begrenses til katastrofehjelp. Men, denne må gjerne være raus.

Mening

At donorer utenfra skal finansiere skoler og helsetilbud, mens landenes myndigheter velger å bruke penger på våpen, luksuriøse biler og privatfly, er uansvarlig og useriøst.

Christian Tybring-Gjedde

UTSYN

UTSYN er Bistandsaktuelts kommentar- og meningsspalte. Her vil ulike faste kommentatorer bidra. 

De faste kommentatorene:

OluTimehin Adegbeye, nigeriansk spaltist

Bernt Apeland, Røde Kors-sjef

Dan Banik, professor og forskningsleder SUM

Tor Benjaminsen, professor NMBU

Erling Borgen, frilansjournalist og professor i samfunnskritisk dokumentarisme

Øyvind Eggen, leder i Regnskogfondet

Kristian Berg Harpviken, forsker PRIO

Benedicte Bull, professor SUM

Line Hegna, kommunikasjonssjef Redd Barna

Camilla Houeland, forsker, Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, UiO

Anne Håskoll-Haugen, frilansjournalist og debattleder

Sigrid Klæboe Jacobsen, daglig leder Tax Justice Network

Hilde Frafjord Johnson, tidl. utviklingsminister og eks-FN-topp

Andrew Kroglund, skribent og forfatter 

Heidi Nordby Lunde, stortingsrepresentant for Høyre

Lemma Desta, prosjektleder for Flerkulturelt kirkelig nettverk

Kristen Nordhaug, professor OsloMet

Tor-Hugne Olsen, daglig leder i Sex og Politikk

Kjell Roland, tidligere administrerende direktør i Norfund

Lisa Sivertsen, fungerende generalsekretær i Kirkens Nødhjelp

Hege Skarrud, leder i Spire

Katerini Storeng, førsteamanuensis ved SUM

Maren Sæbø, frilansjournalist og kommentator

Beate Thoresen, seniorrådgiver Norsk Folkehjelp

Christian Tybring-Gjedde, stortingsrepresentant for FrP

Rolf Vestvik, analytiker Conow

Tore Westberg, kommentator bosatt i Nairobi 

(SUM: Senter for utvikling og miljø ved Universitetet i Oslo. NMBU: Norges Miljø- og biovitenskapelige universitet på Ås. PRIO: Institutt for fredsforskning. Civita: En liberal tankesmie. Conow:  Et privat kompetansesenter for internasjonale relasjoner.)

Publisert: 15.03.2019 13.17.51 Sist oppdatert: 15.03.2019 13.17.51