En kvinne studerer prisene på dagligvarer i et butikkvindu i Caracas.

Venezuelas formelle økonomi er i fritt fall, og uformelle kanaler tar mer og mer over. Prisnivået gjør det meste utilgjengelige for folk flest. Den store frykten blant lokale analytikere er at landet skal fragmenteres og at det lille som finnes av institusjoner og systemer smuldres opp, skriver artikkelforfatteren. Bildet viser en kvinne som studerer prisene i en dagligvarebutikk i Caracas i forrige måned. Foto: Federico Parra / AFP / NTB scanpix

Venezuelas økonomi trekker inn i skyggene

UTSYN: I Venezuela strekker en månedlig minstelønn til en pakke egg og en kilo ost. Om det er husmødre, byråkrater, militære, forretningsmenn eller mafiabosser – alle driver uformell handel for å overleve. Økonomien er på vei mot avgrunnen, og frykten er at hele samfunnet vil smuldre opp.

Av Benedicte Bull Sist oppdatert: 06.09.2019

Det burde egentlig ikke komme som noen overraskelse, for forskerne har pekt på det lenge, at økonomiske sanksjoner bidrar til å gjøre økonomien i et land mer uformell, om ikke kriminell. Mens debatten om sanksjonene mot Venezuela har dreid seg om hvorvidt de kan rettferdiggjøres, om de vil føre til president Nicolás Maduros fall, og i hvilken grad de må dele skylden for landets økonomiske uføre, er Venezuelas økonomi i ferd med å trekke inn i skyggen. Om det er husmødre, byråkrater, militære, forretningsmenn eller mafiabosser: alle driver uformell handel for å overleve. Noen tjener også mye penger på det. Den store frykten blant lokale analytikere er ikke at Venezuela skal bli en totalitær kommuniststat, men at landet skal fragmenteres og at det lille som finnes av institusjoner og systemer smuldres opp.

Da jeg kom tilbake til hovedstaden Caracas i juli, åtte måneder etter det siste besøket, var mye forandret. Caracas i oktober 2018 var en spøkelsesby. Rullegardinene var trukket for annenhver butikk og kafe, butikkhyllene var glisne, gatene tomme. De eneste folkeansamlingene var køer på to-tre kvartaler utenfor butikker der man kunne få kjøpt kjøtt, kylling eller andre sjeldne ferskvarer.  Caracas i juli 2019 var livligere, trafikken tettere og vareutvalget bedre. Men folks desperasjon var ikke mindre, for prisnivået gjorde varene fullstendig utilgjengelige for hvermansen. Ikke engang dollar hjalp stort, for inflasjonen økte også prisene på varer betalt i utenlandsk valuta.

Forklaringen på kontrasten, og årsaken til krisa, er først og fremst regjeringens politikk. I oktober 2018 var Venezuela ifølge IMF i ferd med å nå 1,37 millioner prosents årlig inflasjon. To måneder tidligere hadde regjeringen innført en krisepakke som blant annet tredoblet minimumslønningene og fjernet fem nuller fra landets valuta, bolivaren. Det kortsiktige resultatet var at særlig små næringsdrivende måtte stenge dørene på grunn av kollaps i leverandørkjeden, og manglende muligheter for å betale ansatte. Men samtidig ble forbudet mot privat veksling av de nye «suverene bolivares» til dollar opphevet. Det samme ble etter hvert den strenge priskontrollen. Regjeringen oppfordret folk til å bruke den nye kryptovalutaen, petro. Den umiddelbare effekten var imidlertid at markedet ble tømt for sedler. Senere ble det også akseptert å betale med dollar.

I juli 2019 var økonomien blitt fullstendig dollarisert. Inflasjonen var langt i fra hva den hadde vært et år tidligere, men folks inntekter har fremdeles absolutt ingenting å gjøre med prisnivået. En månedlig minimumslønn strekker omtrent til en pakke egg og en kilo ost. Rundt 75 prosent av befolkningen er blitt avhengige av matvarehjelp fra staten.

 

Restaurantregning = fire månedslønner

Likevel var det i juli fullt på restauranter der regningen sjelden kommer under 25 dollar per person (eller drøyt 4 minimumslønner). Hvor kommer pengene fra, og hvordan overlever folk? Det første svaret på det siste er at det er det ikke alle som gjør. I følge FNs tall er det nå 4 millioner venezuelanere som har flyktet. Det nærmer seg 15 prosent av befolkningen. Barnedødeligheten og dødeligheten av en rekke sykdommer har økt dramatisk siden rundt 2012 som følge av kollaps i helsevesenet. 22 prosent av barna er nå underernærte.

Også mange bedrifter har selvsagt gått dukken. I følge Venezuelas største arbeidsgiverorganisasjon er 60 prosent av Venezuelas private bedrifter stengt i løpet av de siste 20 årene. Det har fått mye oppmerksomhet at oljeproduksjonen er redusert til en tredjedel av det den var i 2014. Men heller ikke venezuelanere spiser olje, og produksjonen av mat er redusert med 75 prosent. Industriproduksjonen er redusert med 95 prosent. I vår publiserte myndighetene for første gang på mange år tall for økonomiens utvikling. De viste at brutto nasjonalprodukt (BNP) i 2017 er 63 prosent av hva det var i 2013.

Men det andre svaret er at økonomien i stadig økende grad er blitt uformell. Til og med sjåføren som jeg bruker til å kjøre meg rundt til intervjuer i ulike bedrifter i mangel av en fungerende transportsektor, driver uformell handel mellom slagene. Han har en bekjent i matvaredepartementet som forsyner ham med matvarer som han selger videre på telefon til sine kontakter mellom slagene.

 

Krise med lang forhistorie

Når bedrifter velger å operere i den uformelle sektoren er det vanligvis fordi det er for dyrt eller risikabelt å være i den formelle sektoren. I Venezuela er det begge deler, og forklaringen på det er ganske lang. Næringslivet i Venezuela har alltid vært avhengig av staten for kontrakter, men ikke minst for å få billige dollar til en importavhengig innenlandsk industri. Da Hugo Chavéz kom til makten forsøkte han å ta kontroll over forholdet til næringslivet og fordele inntektene bedre. Et gradert valutasystem skulle gi insentiver til å importere nødvendighetsvarer, mens priskontroller skulle forhindre næringslivet å putte gevinsten i egen lomme.

Etter det næringslivsstøttede kuppforsøket i 2002, ble kontrollene gjennomført stadig mer som politisk straff. Det samme gjorde ekspropriasjonsbølgen fra rundt 2007, som særlig gikk hardt ut over landbruket og oljesupplysektoren. Men samtidig som Chávez dundret løs mot næringslivslederne som utbyttere og imperialismens fanebærere, ble de forsynt generøst med billige dollar. Næringslivet måtte tilpasse seg en uforutsigbar økonomi med stadige verbale, juridiske og til dels fysiske angrep, men for de som klarte det, var gevinsten enorm. Både nye og gamle pengebinger ble fylt opp.

I 2012 begynte tegnene på at festen var over. På tross av enorme oljeinntekter var festen delvis lånefinansiert, og utenlandsgjelden var oppe i 58 prosent av BNP. Renter og avdrag begynte å svekke mulighetene for import og betaling av sosiale programmer. For å veie opp for det, begynte man å trykke penger. Da oljeprisen stupte i 2014 gikk pengepressen varm, og inflasjonen skjøt fart. Det var ikke lenger så mye dollar å fordele og importen måtte kuttes fra 66 til 18 milliarder dollar mellom 2012 og 2016.

Etter at Maduro tok over etter Chávez i 2013 og opposisjonen mot hans styre ble stadig sterkere, ble også kontrollene med det private næringslivet stadig strammere og mer politiske og tilfeldige. Næringslivslederne, store og små, er samstemte i at det nå er umulig å etterleve alle lover og regler. Og uansett om man gjør det så er risikoen stor for å bli ilagt bøter eller stengt. Ansatte i det venezuelanske toll og skattedirektoratet, SENIAT, forteller at de av og til fikk ordre om for eksempel å stenge 30 prosent av butikkene i et område. De måtte selv finne på den juridiske begrunnelsen.

 

Kreditten tørket opp

Så kom sanksjonene. USA forbød allerede i 2008 handel med våpen med Venezuela. Det fikk ikke stort andre konsekvenser enn at Russland fikk et nytt marked for våpen og at båndene mellom de to landene ble styrket. En rekke enkeltpersoner knyttet til Maduros regime er også ilagt sanksjoner. I august 2017 stengte USAs president Donald Trump den venezuelanske regjeringens (inkludert oljeselskapet PDVSA) tilgang til USAs finansmarkeder. Det skulle egentlig ikke ramme næringslivet, men utenlandske banker så i økende grad transaksjoner med alle venezuelanske aktører som en risiko for å bli rammet av USAs sanksjoner. Kreditten ble dyrere og tørket snart opp.

I 2019 ble oljesanksjonene som frøs PDVSAs eiendeler i USA og forbyr kjøp og salg av gull og olje fra Venezuela innført. I utgangspunktet skulle de ikke settes i verk før i april, men effekten var nesten umiddelbar siden utenlandske selskaper og banker ville sikre seg mot å bli rammet.

Alle venezuelanske selskaper som noen gang hadde hatt med PDVSA å gjøre ble svartelistet. Løsningen ble i utgangspunktet å forsøke å opprette konti i Russland, men etter at Moskva-baserte Evrofinance Mosnarbank ble rammet, ble også de russiske bankene mer forsiktige. Næringslivsledere, små som store, forsøkte seg på å etablere trekant-relasjoner ved å etablere seg i Europa. Samtidig ble Maduro-regjeringen stadig mer desperat for nye inntekter, og økte skattene.

 

Gode tider for smuglere

Resultatet var at flere og flere stengte dørene, men fortsatte handel og produksjon, riktignok på sparebluss, og i det skjulte. Varer blir smuglet fra ulike steder, men mest fra Colombia der man kan betale i bolivares. Både smuglernettverk og importbedrifter er i stor grad styrt av militære og opererer langt unna lovens stadig slappere arm. I Caracas fungerer stort sett internett og telefonforbindelser bra, og med tilnærmet gratis bensin er løsningen for detaljhandelen å selge på nett og frakte varene rundt i byen. Billig strøm og internett har også skapt fremvekst av helt nye sektorer, blant annet basert på å «grave frem» og handle kryptovaluta. På landsbygda er det langt verre, og der er der den humanitære krisa utfolder seg.

Men noen utkantområder er også sentrum for nye økonomiske aktiviteter. I sør-vest er gullgruvedriften blomstret opp, på tross av sanksjonene. Der styrer ulike kriminelle grupperinger, i konkurranse eller forståelse med militære. Megetsigende nok utgjør inntektene fra gruvedrift offisielt under 0,3 prosent av BNP, mens gullet fraktes til Tyrkia og afrikanske land langt utenfor offisielle kanaler.

 

Næringslivets dilemma

De norskledede forhandlingene på Barbados har vært et kjærkomment halmstrå, men stiller også næringslivet overfor et stort dilemma: å få opphevet USAs sanksjoner er kanskje Maduro-regjeringens eneste insentiv for forhandlinger, og de fleste er enige om at en nasjonal avtale som kan skape et regimeskifte er eneste vei ut av krisa. Samtidig forverrer de en allerede prekær situasjon for dem.

Tilbake i bilen fortsetter sjåføren forhandlingene med sin kontakt i matvaredepartementet. Denne gangen om prisen på maismel som ikke var av den forventede kvaliteten. Det er den type forhandlinger som egentlig driver hverdagen fremover, mens drømmen om at politiske forhandlinger skal føre frem synes stadig fjernere.

Mening

Men folks desperasjon var ikke mindre, for prisnivået gjorde varene fullstendig utilgjengelige for hvermansen.

Benedicte Bull

UTSYN

UTSYN er Bistandsaktuelts kommentar- og meningsspalte. Her bidrar faste kommentatorer.

De faste kommentatorene:

OluTimehin Adegbeye, nigeriansk spaltist

Bernt Apeland, Røde Kors-sjef

Tor A. Benjaminsen, professor Norges miljø- og biovitenskapelige universitet

Kristian Berg Harpviken, forsker PRIO

Catharina Bu, rådgiver i Tankesmien Agenda

Benedicte Bull, professor Senter for utvikling og miljø, Universitetet i Oslo

Camilla Houeland, forsker, Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo

Dagfinn Høybråten, generalsekretær i Kirkens Nødhjelp

Anne Håskoll-Haugen, frilansjournalist og debattleder

Hilde Frafjord Johnson, tidligere utviklingsminister og eks-FN-topp

Heidi Nordby Lunde, stortingsrepresentant for Høyre

Lemma Desta, prosjektleder for Flerkulturelt kirkelig nettverk

Kristen Nordhaug, professor OsloMet

Tor-Hugne Olsen, daglig leder for Sex og Politikk

Hege Skarrud, leder i Spire

Katerini Storeng, førsteamanuensis ved Senter for utvikling og miljø, Universitetet i Oslo

Maren Sæbø, frilansjournalist og kommentator

Beate Thoresen, seniorrådgiver Norsk Folkehjelp

Christian Tybring-Gjedde, stortingsrepresentant for Fremskrittspartiet

Tore Westberg, kommentator bosatt i Nairobi

Publisert: 06.09.2019 15.43.42 Sist oppdatert: 06.09.2019 15.43.42