Hjelp til Venezuela sorteres i grenseby Colombia

En fredelig løsning i Venezuela fordrer at verdenssamfunnet blir enige om hvor skillet går mellom reelle forhandlinger og meningsløse samtaler, skriver artikkelforfatteren. Imens blir den humanitære krisa stadig mer alvorlig. Bildet viser sivilforsvar, brannmannskaper og frivillige i den colombianske grensebyen Cucuta som sorterer nødhjelp for Venezuela sendt fra USA. Foto: Raul Arboleda /AFP / NTB scanpix

Kampen om nødhjelpen og Venezuelas framtid

UTSYN: Krisa i Venezuela har gått inn i en fase der humanitær bistand er blitt en brikke i et høyt politisk spill om Maduros avgang og verdenssamfunnets støtte. På grensa til Colombia øker spenningen i takt med at nødhjelpslagrene bygges opp.

Av Benedicte Bull Sist oppdatert: 12.02.2019

I dag har opposisjonen sammenkalt til nye demonstrasjoner, med krav om at militæret slipper nødhjelpen inn, og oppfordrer frivillige til å bistå med distribusjon. Samtidig driver Maduro våpenøvelser for sivile militser, og blokkerer hjelpen. Opposisjonen risikerer både en voldelig konflikt, og at den humanitære krisa forverres, men rommet for en forhandlet løsning er ikke helt lukket. En fredelig løsning fordrer imidlertid at verdenssamfunnet blir enige om hvor skillet går mellom reelle forhandlinger og meningsløse samtaler.

Det er tredje gang opposisjonen i Venezuela kaller inn til massedemonstrasjoner siden 23. januar da nasjonalforsamlingens president Juan Guaidó erklærte at han ville gjøre bruk av sin konstitusjonelle rett og plikt, og overta som president i landet, ettersom Nicolas Maduros presidentmandat ble betraktet som ugyldig. På tross av at den mer moderate (i forståelsen dialog-vennlige) delen av opposisjonen ikke var forhåndsinformert, ble opposisjonen raskt samlet bak Guaidó etter årevis med dype splittelser. Etter det er det «hardlinerne» i opposisjonen som har drevet fram strategien for å fravriste Maduro makten.

Ved siden av å mobilisere i gatene, har man forsøkt å legge press på de militære for å skifte side, samtidig med å støtte at USA trapper opp sanksjonene for å svekke Maduros mulighet for å betale seg til videre støtte hos folk og væpnede styrker. Det siste elementet er å mobilisere humanitær bistand som skal komme inn i landet først via Colombia, deretter via Brasil og de karibiske øyene.

 

Rettsordenens sammenbrudd

Problemet med opposisjonens strategi er ikke, som det ofte hevdes, at den er i strid med prinsipper om ikke-innblanding i interne politiske anliggender. Maduro selv kastet landet ut i et grunnlovsmessig vakuum da nasjonalforsamlingen og alle andre statlige institusjoner ble tilsidesatt av en grunnlovgivende forsamling i 2017. Det var i dette konstitusjonelle vakuumet at presidentvalget i mai 2018 ble avholdt, uten de mest fundamentale demokratiske garantier.

Derfor er det minst like godt belegg for å hevde at det var Maduro som gjennomførte et kupp den 10. januar da hans nye periode tok til, enn at det var Guadió som forsøkte seg på det den 23. januar. Og om Guaidó er den rettmessige presidenten ifølge grunnloven, så kan heller ikke støtten til Guaidó ses på som brudd på suverenitetsprinsippet.

Tilsidesettelsen av nasjonalforsamlingen i 2017 kom på toppen av omfattende menneskerettighetsbrudd og en langsiktig undergravning av rettstaten. Mellom januar og desember 2018 drepte politiets spesialstyrker 205 mennesker, ifølge MR-organisasjonen PROVEA. Gjennom hele sin regjeringstid har Maduro også brukt både økonomisk politikk, sosiale goder og demokratiske institusjoner strategisk for å belønne støttespillere og straffe motstandere, og dermed omgjort rettighetene beskrevet i grunnloven fra 1999 til politisk betingede almisser. Maduros forsvar for folkestyre og rettsorden er med andre ord omtrent like lite troverdig som det er at USAs støtte til opposisjonen er drevet av hensynet til demokrati og venezuelanernes ve og vel.

 

Risiko for forverring

Problemet er imidlertid heller ikke at det kan settes spørsmålstegn ved motivasjonen til ulike aktører, inkludert både USA, Russland, Kina, Tyrkia, Cuba, Brasil og Colombia. Problemet er at strategien innebærer en enorm risiko. Mangelen på mat og medisiner i Venezuela er Maduro-regimets ansvar, og bunner i en økonomisk politikk som, kombinert med galopperende korrupsjon, både har undergravd egen produksjonskapasitet, og etter hvert evnen til å importere.

USAs finansielle sanksjoner har forverret situasjonen, fordi de blant annet har hindret Venezuela i å reforhandle lån. De finansielle sanksjonene kom imidlertid lenge etter at krisa begynte, og var ikke årsaken til den. Det er heller ikke spesielt sannsynlig at krisa blir løst om sanksjonene blir opphevet. Oljesanksjonene som USA innførte 28. januar i år har allerede fått direkte økonomiske konsekvenser for oljeselskapet PDVSA. Det vil ikke ta lang tid før de også vil forverre den humanitære situasjonen.  Om ikke Maduro slipper inn humanitær bistand, vil med andre ord situasjonen forverre seg betydelig i dagene og ukene som kommer.

I tillegg kommer risikoen for en militær konflikt. Det er lite som tyder på at opposisjonen har en plan B om militæret fortsetter å være lojale til Maduro, og han ikke trekker seg.  På tross av at vi har sett enkelte offiserer skifte side, er det lite som tyder på at en helhetlig militærledelse vil gjøre det samme med det første. Snarere trappes sabelraslingen opp, og nervene står på høykant under rykter om militærkupp og invasjon. Selv om det venezuelanske folket er overveldende negative til en militær løsning på konflikten, særlig om den innebærer invasjon utenfra, finnes nok av væpnede grupper både i Venezuela og i Colombia, som vil ha en interesse av det, og en opptrapping av voldshandlinger er ikke usannsynlig.

 

Dialog kan lykkes

Igjen står dialogen. Etter tre mislykkede tidligere forsøk på dialog mellom opposisjonen og regjeringen (2014, 2016/17 og 2018/19) er dialog for mange venezuelanere er synonymt med meningsløse uthalingseksersiser uten andre konsekvenser enn en styrking av regimet.  Å oppfordre løst til dialog slik som blant annet Norge og Kina har gjort, gjør ikke inntrykk på noen. Men det er ikke den eneste muligheten. Mexico og Uruguay har invitert til dialog uten betingelser.

Uruguay var imidlertid både vertskap og undertegner av slutterklæringen til et møte i forrige uke arrangert av den EU-nedsatte kontaktgruppen som prøver å få i gang en dialog, men på betingelse av at man slipper inn humanitær bistand, og utlyser et snarlig presidentvalg under klare demokratiske betingelser. Denne kontaktgruppens forslag har mye til felles med det som lå på bordet under tidligere forhandlinger, men som aldri ble vedtatt eller implementert.

Forskjellen i dag er både at opposisjonen står mer samlet, og at den har helt andre forhandlingskort med USA i ryggen, nye sanksjoner, og en folkemening som er stadig mindre vennligstilt overfor Maduro. I dagene som kommer vil spenningen på bakken trappes opp. Da er det viktig at det rommet som fremdeles eksisterer for forhandlinger blir brukt til konkrete initiativ, og ikke løse løfter og tåkeleggingsdialog.

Mening

Opposisjonen risikerer både en voldelig konflikt, og at den humanitære krisa forverres, men rommet for en forhandlet løsning er ikke helt lukket.

Benedicte Bull

UTSYN

UTSYN er Bistandsaktuelts kommentar- og meningsspalte. Her vil ulike faste kommentatorer bidra. 

De faste kommentatorene:

OluTimehin Adegbeye, nigeriansk spaltist

Bernt Apeland, Røde Kors-sjef

Dan Banik, professor og forskningsleder SUM

Tor Benjaminsen, professor NMBU

Erling Borgen, frilansjournalist og professor i samfunnskritisk dokumentarisme

Øyvind Eggen, leder i Regnskogfondet

Kristian Berg Harpviken, forsker PRIO

Benedicte Bull, professor SUM

Line Hegna, kommunikasjonssjef Redd Barna

Camilla Houeland, forsker, Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, UiO

Anne Håskoll-Haugen, frilansjournalist og debattleder

Sigrid Klæboe Jacobsen, daglig leder Tax Justice Network

Hilde Frafjord Johnson, tidl. utviklingsminister og eks-FN-topp

Andrew Kroglund, skribent og forfatter 

Heidi Nordby Lunde, stortingsrepresentant for Høyre

Lemma Desta, prosjektleder for Flerkulturelt kirkelig nettverk

Kristen Nordhaug, professor OsloMet

Tor-Hugne Olsen, daglig leder i Sex og Politikk

Kjell Roland, tidligere administrerende direktør i Norfund

Lisa Sivertsen, fungerende generalsekretær i Kirkens Nødhjelp

Hege Skarrud, leder i Spire

Katerini Storeng, førsteamanuensis ved SUM

Maren Sæbø, frilansjournalist og kommentator

Beate Thoresen, seniorrådgiver Norsk Folkehjelp

Christian Tybring-Gjedde, stortingsrepresentant for FrP

Rolf Vestvik, analytiker Conow

Tore Westberg, kommentator bosatt i Nairobi 

(SUM: Senter for utvikling og miljø ved Universitetet i Oslo. NMBU: Norges Miljø- og biovitenskapelige universitet på Ås. PRIO: Institutt for fredsforskning. Civita: En liberal tankesmie. Conow:  Et privat kompetansesenter for internasjonale relasjoner.)

Publisert: 12.02.2019 14.28.18 Sist oppdatert: 12.02.2019 14.28.18