Venezuelas president Nocolas Maduro kunne smile fornøyd da landet sist uke ble innvalgt som medlem av FNs menneskerettighetsråd. Foto: UN Photo/Cia Pak

Råd for menneskerettigheter – eller prateklubb for verdens  «verstinger»?

I forrige uke fikk Venezuela plass i FNs Menneskerettighetsråd. Det skjedde bare to uker etter at rådet fordømte grove menneskerettighetsovergrepene under Nicolas Maduros stadig mer autoritære regime, skriver professor i statsvitenskap Benedicte Bull.

Av Benedicte Bull Sist oppdatert: 22.10.2019

Rådet bestemte også å overvåke situasjonen i Venezuela i ett år fremover. [1].

Avgjørelsen ble tatt etter at FNs Høykommissær for menneskerettigheter, Michelle Bachelet, i juni la fram en rapport om hva som har skjedd under den såkalte "bolivarianske revolusjonen".[2] Rapporten avdekker at Maduro-regimet har ansvar for systematiske og grove menneskerettighetsbrudd; alt fra henrettelser til vilkårlige fengslinger og tortur.

I samme slengen som Maduros Venezuela ble valgt inn sikret også Bolsonaros Brasil gjenvalg til rådet. Det skjedde på tross av at president Jair Bolsonaro har vist grunnleggende forakt både for menneskerettighetsforkjempere og internasjonale organisasjoner. Presidenten har selv kalt menneskerettigheter for «omstreifernes ekskrement».

At FNs MR-arbeid er omstridt og får kritikk er ikke noe nytt. Selv om mange har mistet illusjonene om både MR-rådet og FN, er dette tiden for å styrke slike multilaterale organer og menneskerettighetene, ikke vende seg bort fra dem.

 

Avløste omstridt kommisjon i 2006

Hva slags organ er egentlig FNs Menneskerettighetsråd, og hva slags rolle kan et slikt organ spille i dagens verdensorden?

FNs Menneskerettighetsråd ble etablert i 2006 og avløste den tidligere FNs Menneskerettighetskommisjon – et organ som ble etablert i 1946 for å styrke det globale arbeidet for menneskerettigheter (MR). Årsaken til avviklingen av kommisjonen var blant annet sterk kritikk mot at diktaturer og andre land med høyst tvilsomme rulleblad på MR-fronten, var blitt medlemmer. Det toppet seg da Libyas brutale diktator Muammar Gadaffi ble leder av kommisjonen i 2003, og det ble begynnelsen på slutten.

Kritikken kom særlig fra USA, men også andre vestlige land. De fikk følge av MR-organisasjoner og daværende generalsekretær Kofi Annan. De ønsket alle å innføre krav til at medlemmer i det nye MR-rådet selv måtte respektere menneskerettighetene. Men flere større utviklingsland kjempet imot. Deres argument var at rådet ville bli brukt mot fattige land – og først og fremst for å fremme rike lands interesser.

Enden på visa ble at det nye MR-rådet ble lagt inn under FNs generalforsamling, istedenfor det tradisjonelt utviklingsland-dominerte Økonomiske og Sosiale Rådet (UN Economic and Social Council), og det ble noe mindre enn forgjengeren. Ellers var det få endringer.

Tross tidligere skepsis ble USA likevel medlem i 2009, under Obamas presidentperiode, men trakk seg igjen i 2018 under Trump.

 

Mål: Å utbre ideen om menneskerettighetene

MR-rådet skal først og fremst være et rådgivende organ med et generelt mandat om å utbre ideen om menneskerettighetene. Rådets viktigste redskap er de Universelle Periodiske Gjennomgangene av MR-praksisen i FNs medlemsland. Både rike og fattige land blir gjenstand for slike gjennomganger. Rådet mottar også klager fra ofre for menneskerettighetsovergrep.

I tillegg har rådet mulighet til å etablere egne «fact-finding missions» i krisesituasjoner. Totalt har man autorisert 29 slike. I dag er det nå «missions» i Burundi, Myanmar, Jemen, Kongo, Syria, Palestina og Sør-Sudan, i tillegg til den som snart blir virksom i Venezuela.

Rådet har også flere etablerte fora for minoriteter, urfolk og næringsliv og menneskerettigheter, og vedtar jevnlig resolusjoner som utvider og fortolker forståelsen av menneskerettighetene. En av de første resolusjonene rådet vedtok var FNs Erklæring om Urfolksrettigheter, som har fått stor betydning for urfolks videre arbeid, ikke minst i konflikter om naturressurser.

 

Et stadig mer frynsete rykte

Likevel begynner rådets omdømme å bli like frynsete som den gamle kommisjonens. Det handler igjen om at diktaturer og andre MR-verstinger jevnlig blir valgt inn, gitt at det ikke stilles noen krav til medlemmene.

På listen over medlemmer og tidligere medlemmer finner vi mange land som ofte figurerer på Amnestys og Human Rights Watch’ lister over «verstinger» – alt fra Filippinene under «drapsmaskinen» Rodrigo Duterte, til Saudi-Arabia – landet som sto bak det ekstremt brutale drapet på journalisten Jamal Khashoggi. Bahrain og Somalia er også medlemmer, samt Kina – som troner på toppen av landlisten over antall dødsdommer og henrettelser. Latin-Amerikas lengstvarende dikatur, Cuba, har vært medlem i flere perioder.

På mange måter er slike omstridte medlemsland en naturlig konsekvens av at rådets geografiske tyngdepunkt. Afrika og Asia har hver 13 plasser, mens Øst- og Sentral-Europa har 6 og Latin-Amerika 7, mens den tradisjonelle vesten (Vest-Europa og USA) innehar 7 plasser. (I årene siden rådet ble etablert, har de aller fleste av verdens diktaturer vært i nettopp Asia og Afrika.)

 

Soldaritet mellom verstinger

Konsekvensen av den noe spesielle medlemsmassen er at stater som selv begår store MR-brudd er solidariske med hverandre og sammen toner ned kritikken. Det mener i hvert fall kritikerne. Blant de nylige eksemplene er rådets ros til Nicaragua for sitt arbeid for MR, på tross av at Daniel Ortegas regjering har stått for drap, vilkårlige fengslinger, tortur og klebling av fri presse etter opprøret som startet i mai-juni i fjor.[3] Til og med Nord-Korea ble rost av flere medlemmer av rådet.[4]

På mange måter reflekterer rådet situasjonen i mange multilaterale organisasjoner i dag. USA trekker seg fra de arenaene de ikke klarer å kontrollere, mens Kina bruker de multilaterale arenaene for å utbre en kinesisk forståelse av normer og verdier.

Kina har vært med helt siden MR-rådet ble opprettet i 2006, og spiller en stadig mer aktiv rolle. Den brukes til å nedtone individuelle og sivile rettigheter, og vektlegge utvikling og nasjonal suverenitet. Kinesiske diplomater har satt mye inn på å nedtone kritikken mot landet, blant annet av Kinas undertrykking av uigurene, og å forsvare de såkalte «omskoleringsleirene». Under sommerens sesjon i rådet, ble også aktivister fra Hong Kong forsøkt hindret fra å delta og deretter avbrutt av Kinas ambassadør under innlegg i rådet.

 

Mange venezuelanere er skuffet 

Mot en slik bakgrunn bør det kanskje ikke overraske noen at Venezuela ble valgt inn. MR-rådet er tross alt et organ for gjensidig utveksling av synspunkter, ros og kritikk, og ikke et globalt MR-politi. Likevel er det berettiget at venezuelanere er både skuffet, sinte og desillusjonerte.

Michelle Bachelets rapport, og den tilgangen hun klarte å sikre for FNs menneskerettighetsarbeidere hos den venezuelanske regjeringen, skapte et lite glimt av håp om forbedring i situasjonen. Nå frykter mange at det videre arbeidet blir blokkert og kritikken nedtonet i MR-rådet der Venezuela får drive sitt diplomati som fullverdig medlem. Costa Rica stilte som motkandidat fra Latin-Amerika i siste øyeblikk, og ga FNs generalforsamling en mulighet til å unngå den kritikken det nå er utsatt for. Men Costa Rica tapte med 96 mot 105 stemmer.

Det er ikke lett å opprettholde troen på multilateralt menneskerettighetssamarbeid etter dette. Men nå er nettopp tidspunktet da vesten ikke på snu ryggen vekk, men ta debatten med land og regimer av alle avskygninger i de multilaterale organene. Norge og alle andre land har et ansvar overfor ofrene for menneskerettighetsovergrep i Venezuela og andre steder, for at kritikken av overgrepene ikke vannes ut i "den diplomatiske cocktailen".

 

[1] https://undocs.org/A/HRC/RES/42/25

[2] https://www.ohchr.org/EN/NewsEvents/Pages/DisplayNews.aspx?NewsID=24788&LangID=E

[3] https://unwatch.org/nicaragua-praised-in-un-human-rights-review-despite-year-long-crackdown-on-dissent/

[4] https://unwatch.org/north-korea-praised-in-un-human-rights-review/

Mening

Venezuelanere er både skuffet, sinte og desillusjonerte. Det er berettiget.

UTSYN

UTSYN er Bistandsaktuelts kommentar- og meningsspalte. Her bidrar faste kommentatorer.

De faste kommentatorene:

OluTimehin Adegbeye, nigeriansk spaltist

Bernt Apeland, Røde Kors-sjef

Tor A. Benjaminsen, professor Norges miljø- og biovitenskapelige universitet

Kristian Berg Harpviken, forsker PRIO

Catharina Bu, rådgiver i Tankesmien Agenda

Benedicte Bull, professor Senter for utvikling og miljø, Universitetet i Oslo

Camilla Houeland, forsker, Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo

Dagfinn Høybråten, generalsekretær i Kirkens Nødhjelp

Anne Håskoll-Haugen, frilansjournalist og debattleder

Hilde Frafjord Johnson, tidligere utviklingsminister og eks-FN-topp

Heidi Nordby Lunde, stortingsrepresentant for Høyre

Lemma Desta, prosjektleder for Flerkulturelt kirkelig nettverk

Kristen Nordhaug, professor OsloMet

Tor-Hugne Olsen, daglig leder for Sex og Politikk

Hege Skarrud, leder i Spire

Katerini Storeng, førsteamanuensis ved Senter for utvikling og miljø, Universitetet i Oslo

Maren Sæbø, frilansjournalist og kommentator

Beate Thoresen, seniorrådgiver Norsk Folkehjelp

Christian Tybring-Gjedde, stortingsrepresentant for Fremskrittspartiet

Tore Westberg, kommentator bosatt i Nairobi

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 22.10.2019 11.19.55 Sist oppdatert: 22.10.2019 11.19.55