UD-Norad er ikke gode nok til å bruke og lære av evalueringer, og at for mange evalueringer – spesielt de desentraliserte – er av for dårlig kvalitet og relevans, skriver artikkelforfatteren.

Statusen til evalueringer må heves

MENINGER: Mens det har vært mye offentlig diskusjon om evalueringers funksjon, synes det å være langt mindre om evalueringspraksis, skriver Inge Tvedten i dette svarinnlegget.

Av Inge Tvedten Sist oppdatert: 06.05.2019

Per Øyvind Bastøe har lest min artikkel “Evalueringer – se til Sverige” i Bistandsaktuelt (02.05.19), og den synes å ha falt ham tungt for brystet (“Evalueringer – vanskelig å forstå for forskere”, 03.05.19). Det kan jeg skjønne. Mens det har vært mye offentlig diskusjon om evalueringers funksjon, synes det å være langt mindre om evalueringspraksis.

Bastøe mer enn antyder i sin tittel at jeg ikke vet hva jeg snakker om siden jeg er forsker. Det treffer ikke helt: Som nevnt har jeg i snart 40 år kombinert forskning (primært om fattigdom og fattigdomsreduksjon, som er bistandens endelig må); evalueringer for en rekke bistandsorganisasjoner (totalt 25, hvorav 21 som team-leder); jeg har vært bistandsbyråkrat (der jeg bestilte og brukte evalueringer); og jeg har i flere år vært del av kjerneteam til internasjonale konsulentselskaper.

Mitt utgangspunkt var nye studier som argumenterer for at UD-Norad ikke er gode nok til å bruke og lære av evalueringer, og at for mange evalueringer – spesielt de desentraliserte – er av for dårlig kvalitet og relevans. Dett har Bastøe selv erkjent, blant annet i sin rapport  “Evaluation views: Prerequisites for a good evaluation function” fra 2018. Jeg brukte så plass til å underbygge dette, dels med egne erfaringer og dels med referanse til diverse evalueringer.

Jeg ser det kunne vært mer utfyllende og presist, men plassen er begrenset. Jeg står for utsagnene, men vet utmerket godt at de kan diskuteres – det er derfor en skriver debattartikler (utsagnet om at anbefalinger blir reformulert av evalueringsavdelingen for å ‘tilpasses systemet’ burde vært klarere: jeg mener ikke å si at evalueringsrapportene endres, men at evalueringsenheten fremmer sine anbefalinger om hva som bør følges opp i norsk utviklingspolitikk i egne notater til UD slik Bastøe presiserer).

Min artikkels egentlige hensikt var å komme med forslag til hvordan evalueringer kan bli bedre og mer relevante ved å vise til mine erfaringer fra Sverige og Sida. Som jeg påpeker er det svenske og det norske bistands-systemet ulikt (med kortere avstand mellom evalueringer og beslutninger i Sida), men forholdet mellom ‘sentraliserte’ og ‘desentraliserte’ evalueringer er i praksis relativt likt siden mange av de førstnevnte bestilles av fagavdelinger i Sida. Disse forslagene forholder dessverre  ikke Bastøe seg til – men kanskje det er andre som vil stikke hodet fram?

Jeg avsluttet min artikkel med å si at jeg som forsker ser på evalueringer både som spennende,  givende og faglig og metodisk utfordrende. Jeg tror forskere har mye å bidra med, og internasjonalt er det  stadig vanligere å etterspørre folk med forskningsbakgrunn og doktorgrad som team-ledere eller tema-spesialister. Men jeg er enig med Bastøe i at utfordringen her primært ligger hos forskningsinstitusjonene selv: En må få hevet statusen til evalueringer, lære seg det evalueringsfaglige håndverket, og systematisk søke samarbeid med evalueringseksperter for å få fullverdige team.    

 

Mening

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 06.05.2019 08.07.17 Sist oppdatert: 06.05.2019 08.07.17