En syrisk flyktning serverer kaffe i Khartoum. Begge fotos: Ammar Alsheikh

Sudans nye ‘Lost Boys’

BAKGRUNN: Hundretusener av syrere på flukt fra krigen, hovedsakelig unge menn, har strømmet til Sudan. Der har de blitt tatt imot med åpne armer. Men Sudan er ikke Syria, og de unge mennene mistrives i et land med skakkjørt økonomi, høye levekostnader, og et språk og en kultur de ikke forstår. De er i ferd med å bli Sudans nye ‘Lost Boys’.

Av Sarah Tobin Sist oppdatert: 06.02.2019

I årene mellom 1987 og 2005 ble hundretusenvis av sudanesere tvunget på flukt av borgerkrigen. 20 000 av disse var unge gutter fra de etniske gruppene Nuer og Dinka. Mange av dem så foreldrene bli drept, andre måtte flykte hals over hode da landsbyene de bodde i ble angrepet og så aldri sine foreldre igjen. Guttene begav seg på vandring mot flyktningeleirer i nabolandene og ble kjent som Sudans ‘Lost Boys’.

For øyeblikket er rundt 7 millioner mennesker på flukt til, fra eller gjennom Sudan. Et overraskende stort antall av dem er unge, syriske menn.

 

Savnet etter Syria

Når Syria nå går inn i sitt åttende år med krig blir utfordringene og spørsmålene som knytter seg til det høye antallet syrere på flukt verken mindre eller færre. Mange syrere, mellom 250 000 og 500 000 har endt opp i Sudan, først og fremst i Khartoum. Bortimot 90 prosent er antatt å være unge menn mellom 20 og 30 år. De jobber og bor i hele byen, men flertallet har samlet seg nord i sentrumsområdene, i forstedet Bahri Kfouri.

Sudan har tatt dem imot med åpne armer. De syriske flyktningene betaler ikke mer enn de lokale innbyggerne for å gå på skole og universitet. De får arbeidstillatelse, kan starte opp bedrifter og har tilgang til helsevesenet på lik linje med sudanesere. Det koster lite å starte nye bedrifter, og tilgangen til markedet er åpen. Syrere trenger ikke visum, og syriske flyselskaper flyr fremdeles nesten daglig mellom Damaskus og Khartoum. Syriske statsborgere kan søke om sudansk pass etter seks måneder, og som regel har de det nye passet i hende etter bare noen få måneder. Dette er oppsiktsvekkende med tanke på de mange hindringene syriske flyktninger møter i de fleste andre land. Syrere i Khartoum gir uttrykk for at de stort sett blir behandlet bra, og hører ofte til de høyere sosio-økonomiske lagene i samfunnet.

Men dette betyr ikke at livet er enkelt for syrerne i Sudans hovedstad. Økonomien er elendig, inflasjonen er på oppadgående, husleie og priser på selv de mest nødvendige varene er høye og det er langt mellom jobbene selv for dem med universitetsutdanning. Noen av utfordingene ved å bo i Khartoum kjennes sterkere på kroppen av syrerne. Varmen er kvelende, de savner middelklassen og den kosmopolitiske følelsen fra hjemlandet, den sudanske måten å snakke arabisk på inneholder mange afrikanske dialekter og ord som gjør språket vanskelig å forstå, og de sliter med den sudanske tolkningen av islam. Mange av syrerne jeg har møtt under feltarbeid i Khartoum beskriver den sudanske tolkningen av islam som smal og folket selv som trangsynte. Kjønnsdelingen er mye sterkere i Khartoum enn den var i urbane områder i Syria før krigen, alkohol er ulovlig, og mange snakket varmt om og savnet det religiøse mangfoldet i hjemlandet. Som en av informantene mine sa: ‘Dette er Afrika, ikke Midt-Østen’.

Syrians in Khartoum.jpg

Hvem er disse syriske mennene?

Under feltarbeidet intervjuet jeg en ung mann, Mohammed. For meg ble han stående som et slags bilde på historien og erfaringene til mange av de syriske flyktningene i Sudan. Mohammed ble født i 1994 og var 16 da krigen brøt ut i Syria i 2011. Han begynte på universitetet og slapp unna militærtjeneste så lenge han studerte. Han fulgte foreldrenes råd om å begynne på ingeniørstudiet.

Mohammed fortalte meg om den første gangen han fikk merke krigen på kroppen. Da han var på vei til universitetet rett utenfor Damaskus ble han og vennene hans bortført av en offiser i militæret. De ble ført til en landsby i nærheten og torturert. Offiseren som bortførte dem hadde selv en sønn som ble holdt i fangenskap av opposisjonsstyrker. Kidnapperen krevde løsepenger for Mohammed og vennene hans. 20 dager og et ukjent antall grusomme opplevelser senere ble Mohammed og vennene løslatt. Kidnapperen fikk pengene og brukte dem til å betale løsepenger for sin egen sønn. ‘De er i Tyrkia nå. Kidnapperen kom seg til Tyrkia. Han fikk sønnen sin ut’.

Mens han fortalte om opplevelsen endret Mohammed seg. Han snakket med en mykere stemme, han glattet over de tøffeste påkjenningene. De arrete armene hans fortalte sin egen historie om nesten tre uker med tortur. Han stakk fingrene under t-skjorten og klødde seg på kragebenet hver gang han snakket om tiden i fangenskap. ‘Jeg klarte ikke å gå tilbake til studiene på universitetet etter det. Eller, jeg gjorde jo det. Jeg leverte alle besvarelsene jeg skulle. Men jeg gjorde det bare for å slippe unna militæret, i to-tre år. Jeg hadde lyst til å begynne å studere psykologi istedenfor. Men jeg hadde bare ett år igjen av utdannelsen, så det var for sent’.

Det var for sent på mange andre måter også. I 2017 stengte grensen til både Jordan og Libanon. Mohammed ble nektet visum til Tyrkia, og senere til De forente arabiske emirater.

 

Tre valg

Storpolitikk gjorde det umulig å reise til eller gjennom et naboland. Muligheten til å komme seg over Middelhavet via Tyrkia eksisterte ikke lenger.

Mohammed hadde tre valg:

1) å finne og betale en smugler for falske dokumenter og en snarvei ut av landet;

2) å bli i Syria og bli innrullert i Assads hær;

3) å betale 250 dollar for en enveisbillett til Sudan. Han valgte alternativ 3.

Sammen med de andre hundretusenvis av syrerne som var for sent ute lever Mohammed nå i et limbo: De prøver å skaffe seg jobb i et dårlig arbeidsmarked, de klarer ikke å finne en syrisk kone, og de sliter med fysiske og mentale arr. Dessuten tilhører han det som blir sett på som den mest truende gruppen i verden: Unge, syriske, muslimske menn som ikke kan reise hjem, og som heller ikke føler seg hjemme noe annet sted. Men han har ikke noe annet sted å reise på lovlig vis. Han føler at livet er satt fullstendig på vent.

‘Det føles som om jeg blir forfulgt av uflaks overalt’.

Han har nå søkt om sudansk pass i håp om at det vil gjøre det lettere for ham å reise. ‘I det minste vil jeg kunne dra til Egypt med et slikt pass, slik mange av Sudans ‘Lost Boys’ gjorde’. Mohammed, sammen med flere hundre tusen andre unge, syriske menn har blitt en av Sudans nye ‘Lost Boys’. De håper å få tilbake livet de har mistet.

 

 

Mening

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 06.02.2019 08.23.32 Sist oppdatert: 06.02.2019 08.23.32