POL

For ett år siden lanserte Nikolai Astrup (t.h.) planene om en stor reform av bistandsforvaltningen. I januar overlot han ballen til utviklingsminister Dag-Inge Ulstein, og reformen lar fortsatt vente på seg. Foto: Marta B. Haga / UD / NTB scanpix

Står bistanden stille?

MENINGER:  Mens den globale utviklingen går sin gang, har det siste året her hjemme vært preget av en betent reformdebatt og politiske omrokkeringer. Så lenge vi ikke får løst reformfloken og når målet om bedre kvalitet i bistanden, vil bistandspraksisen fortsette i samme spor.

Av Fredrik Magnussen Sist oppdatert: 03.05.2019

Etter at utviklingsminister Ulstein i januar fikk nøklene til sitt kontor, har det vært stille rundt avgjørelsen om en reform. Det er kanskje ikke så rart. Å sette seg inn i en omfattende bistandsportefølje innebærer en bratt læringskurve, og det har vært forståelig at synlighet og det å lytte til norske bistandsaktører har vært førsteprioritet for statsråden.

Reformdebatten har naturligvis også dabbet av fordi norske bistandsaktører kanskje er fornøyd med status quo. Kritikken mot reformen ble fort omgjort til en kamp om oppmerksomhet og midler, der de fleste nå har gitt den nye utviklingsministeren beskjed om at en satsing på akkurat deres fagområder er nøkkelen til å oppnå bærekraftsmålene.

Uten en overordnet strategisk retning vil ikke norsk bistand og utviklingspolitikk komme seg videre. Etter 100 dager som minister er bryllupsreisen over, og det er på tide å ta tak i de ubehagelige, men nødvendige utfordringene.     

Så lenge bistandsdebatten domineres av politiske uenigheter og organisasjonenes interesser, vil avstanden til utviklingspraksisen øke.

 

Fra reform til funksjon

Evalueringsdirektør i Norad, Per Øyvind Bastøe, uttalte i november i fjor at debatten om organisasjonsstruktur snart burde avsluttes, slik at vi kan få en mye viktigere debatt om innhold og arbeidsformer i bistandsforvaltningen. Han har et poeng.

Et av reformens hovedmål, eksplisitt uttrykt i Granavolden-plattformen, er å heve kvaliteten på bistanden, og det er positivt. Men det har så langt vært veldig lite diskusjon om hva dette egentlig innebærer.

Erfaringen tilsier at store utviklingsorganisasjoner er så vanskelige å forandre at endring ofte bare skjer symbolsk. Utviklingsforskeren Lant Pritchett, som nylig var invitert til Norad Policy Forum, hevder at utvikling feiler når fokus er mer på form enn funksjon: Det ser bra ut, men fungerer ikke i praksis.

Hvis vi ignorerer en diskusjon om den faglige og praktiske delen av bistanden, så er kanskje det beste vi kan håpe på, tilfeldige positive effekter, eller ingen effekt i det hele tatt. Hvis kvantitet og kortsiktighet fortsetter å være styrende for bistanden, risikerer vi å underminere både kvaliteten på og effekten av utviklingsprosjektene.

Til tross for økt vekt på planleggings- og kontrollmekanismer har vi fortsatt problemer med å forklare resultatene av norsk bistand. Norads resultatrapporter handler mye om hva som ble gjort i løpet av året, det vil si aktiviteter, i stedet for resultater.

Det er også mye diagnostikk og lite behandling i norsk bistandsdebatt. Det er nødvendig å gå mer pragmatisk til verks og foreslå noen mulige løsninger som kan bidra til å styrke kvaliteten på bistanden. 

 

Kunnskapsbasert utviklingspraksis

Det er på høy tid å få inn flere konstruktive, kritiske og nyanserte refleksjoner og gode faglige analyser av norsk bistandspraksis.

I skjæringspunktet mellom politikk og forvaltning finner vi den faglige delen, gjerne som en brobygger mellom de to. Den faglige delen fortjener større anerkjennelse for den viktige rollen den må spille.

Forskningsrådets program NORGLOBAL2, som skaper forskningsbasert kunnskap om prioriterte områder i utviklingspolitikken, er et initiativ det ofte refereres til. Men dette er gjerne forskningstunge enkeltstudier som ikke er kjent for å være folkelig lesestoff, og sjelden sier de så mye om det store bildet.

Vi må derfor prøve å gå fra isolerte enkelthendelser og initiativer til systematisering av kunnskap, en mer helhetlig forståelse av virkningen av bistand på utvikling. Det er også viktig å skille mellom analyser og evalueringer, for midlene som kreves for å forutse virkningen av et prosjekt, er forskjellige fra de som er egnet for å vurdere virkningene av det.

Det trengs en mer koordinert og omfattende innsats for å styrke kunnskapen om norsk bistandspolitikk og praksis. Det må knyttes tettere bånd mellom politikkutforming og den praktiserende delen av den. Et viktig stikkord her er kunnskapsforvaltning, som innebærer investering, innhenting og systematisering av kunnskap.

Det kan være nyttig å få inn et uavhengig brobyggerelement mellom fag, forvaltning, politikk, praksis, akademia og andre interessenter – områder som vanligvis opererer relativt isolert fra hverandre. Et slikt element kan sørge for å styrke den analytiske kapasiteten, gi et grundigere beslutningsgrunnlag og bedre resultater.

I denne sammenhengen kan det være interessant å se til våre naboland: I Danmarks har de et utviklingspolitisk råd der formålet er å gi utviklingsministeren strategiske og faglige råd om utviklingssamarbeid. I Sverige har de opprettet Ekspertgruppen for bistandsanalyse (EBA), som selvstendig vurderer og analyserer Sveriges internasjonale bistand, slik at den kan forbedres og utvikles.

Kapasitetsutvikling av offentlig sektor i utviklingsland var tema for Norads resultatrapport i 2017. Jeg skulle gjerne også sett en tilsvarende rapport som systematisk tok for seg kvaliteten på norsk bistandsforvaltning. Med så mange milliarder som brukes på utvikling av andre, er det rart at ikke noen av dem kan brukes på å forbedre oss selv.

 

 

Mening

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 03.05.2019 07.46.11 Sist oppdatert: 03.05.2019 07.46.11