zimbabwe resa girl child habitat cyclone Idai relief aid, zimbabwe resa sponsorship sponsored child habitat cyclone Idai r

Må sikre like muligheter for alle overlevende etter syklonen «Idai»

MENINGER: Malawi, Mosambik og Zimbabwe ligger knust igjen etter syklonen Idai som rammet sørøst-Afrika tidligere denne måneden. I Zimbabwe er Mutare, Chipinge og Chimanimani de verst rammede områdene. Mange mennesker mistet livet, enten feid bort av flomvannet eller fanget av store steinblokker og i ruiner.

Av Tinotenda Hondo Sist oppdatert: 29.03.2019

Mangelen på katastrofeberedskap kan man si mye om. De overlevende forteller om hvordan syklonen kom overraskende på dem. «Tanga takatorara» («vi sov») er det første folk sier når de blir spurt om opplevelsene sine.

Etter at krisen rammet, har det litt etter litt kommet frem hvor hardt den har rammet menneskeliv. I Rusitu-dalen i Zimbabwe ble en hel by feid bort. Fire hus står alene igjen, der det en gang sto 147.

En gruppe menn forteller at da vannet begynte å stige, samlet folk i dalen seg på politistasjonen. Der bandt de et tau til et tre og brukte det til å få folk i sikkerhet. Men da tauet røk og en stor bølge vann kom farende nedover dalen, måtte de løpe for livet og ta med familiene sine oppover i åssidene.

 

Fortsatt savnet

Mens jeg står midt i ødeleggelsene, en uke etter syklonen, prøver jeg å fatte at haugen av steiner foran meg bare for noen få dager siden var en by full av liv. Når vi snakker med overlevende, forteller mange om hvordan de måtte slippe taket i barna sine da flommen kom, og nå vet de ikke hvor barna er. Over 40 barn er fortsatt savnet.

De som måtte flykte fra flommene i Chimanimani-området, har søkt tilflukt i midlertidige leirer eller fått husly hos naboer. Dagene går med til å lete panisk etter savnede familiemedlemmer. Spesielt mange kvinner står ved elvebredden og speider etter barna sine og andre slektninger. De veksler mellom voldsom gråt og å prøve å være sterke. Mennene er også der og gjør søk i elven, løfter og graver, mens de kjemper desperat mot gråten.

Inne i leirene og hos vertsfamiliene må kvinner og unge jenter, som tradisjonelt har som oppgave å drive med omsorgs- og hjemmearbeid, ta på seg enda flere oppgaver. De må prøve å finne ut hvor man kan få rent vann til alle. De fleste må nå gå mye lengre enn før fordi de vanlige vannkildene er ødelagte eller forurenset.

De må også finne brensel for å lage mat av de små matressursene de har. Mange av kvinnene jeg har snakket med, forteller om kampen for å skaffe noe å fyre med. For det meste bruker de avspiste maiskolber og pinner, som jentene har som oppgave å samle inn mens de eldre kvinnene tar vare på de syke, gamle og minste barna. Selv de som er syke selv.

Kvinnene er også i flertall blant de som står i kø for motta matvarehjelp for å sikre familien et måltid denne kvelden. Og når maten kommer sent, noe den ofte gjør, må kvinnene bare stå og vente. For hva annet kan de gjøre når familien trenger mat? Det er farlig å gå hjem igjen, men det er også farlig å sulte.

I et område som allerede har mange hiv-tilfeller blant ungdommer, tenåringsgraviditeter og barneekteskap, blir det under kriser som dette ekstra risikabelt for tenåringsjenter og unge kvinner.

Kvinner og jenter er som regel også de siste som får forsyne seg av maten, og når det er lite mat, får de ofte ikke spist i det hele tatt.

 

Lang vei tilbake til det normale

Jeg snakket med en bestemor om livet hennes etter flommen. Selv om alt i landsbyen hennes ble ødelagt, har hun bestemt seg for å gjøre livet så normalt som mulig for sine åtte barnebarn. Familien våkner fortsatt tidlig, henter vann, fyrer opp i et lite ildsted der de lager grøt og vasker seg før de sender barna til skolen. Munashe (14), som er eldst av barnebarna, gjør størstedelen av arbeidet, noe som er normalt i hennes lokalsamfunn og blir sett på som god trening til hun skal gifte seg. Ifølge gjennomsnittet vil det skje om to år. Både moren hennes og begge tantene hennes ble gift da de var 16 år.

Munashe ønsker å fullføre skolen, få seg en god jobb og ta vare på bestemoren sin, søsknene og fetterne. Flommen ødela imidlertid alt av papirer og bøker, i tillegg til hjemmet hennes.

Alle de rammede har mistet noen eller noe. Men jentene her har den lengste veien tilbake til et normalt liv. I tillegg til sorg og fattigdom, taler det imot dem at de er unge og at de er jenter. Vi må derfor ha et særlig fokus på jentene, uten å miste av syne det både voksne og barn strever med etter en katastrofe som dette.

Det er denne typen utfordringer som møter oss som jobber med hjelpearbeid etter en katastrofe. Og det er vårt ansvar å sikre at det er like muligheter for alle overlevende etter syklonen Idai.

 

Mening

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 29.03.2019 10.32.49 Sist oppdatert: 29.03.2019 10.32.49