Det er bra at staten har gitt øremerket bistand til personer med funksjonsnedsettelser. Samtidig er det også viktig å dokumentere effektene av tiltakene som rettes mot sårbare grupper, mener Marianne Skaiaa. Her fra en skoletime for barn på en blindeskole i Nepal. Foto: Ken Opprann

Bistand rettet mot sårbare grupper må tilpasses ulike behov

MENINGER: Hvis vi skal realisere målet om at «ingen skal utelates», må vi iverksette eksplisitte tiltak som sikrer inkluderingen av sårbare grupper. Vi må sørge for å nå ut til de mest marginaliserte og ekskluderte gruppene, og vi må kunne dokumentere at de endringene vi ønsker å oppnå, faktisk inntreffer.

Av Marianne Skaiaa Sist oppdatert: 09.12.2019

Sammen med FNs bærekraftsmål har verdens land blitt enige om prinsippet om at «ingen skal utelates». Bistandsaktører av alle slag hiver seg derfor rundt og sørger for inkludering av sårbare grupper i tillegg til alt det andre de driver med.

Det er ikke slik at bistandsbransjen ikke har jobbet for å nå sårbare grupper med fokus på de aller fattigste før. Sårbare grupper har vært prioritert av mange norske sivilsamfunnsaktører i mange år.

Men nå er det altså et ekstra fokus på at ingen skal utelates. Der bærekraftsmålene sier HVA vi skal oppnå innen 2030 sier «ingen skal utelates» HVEM vi må prioritere.

Vi må sikre at vi først og fremst når de mest marginaliserte, de mest ekskluderte, de som blir utelatt på grunn av etnisitet, kjønn, legning eller andre årsaker.

 

Bevilger mer til sårbare grupper

Regjeringen har fulgt opp med en tydelig utviklingspolitisk satsning på sårbare grupper. Det kommer et program mot moderne slaveri, og «sårbare grupper» har fått en egen post i statsbudsjettet.

Det har også blitt utviklet en strategi mot skadelige skikker, og man har bevilget øremerkede midler til arbeid med og støtte til funksjonsnedsatte mennesker. 

Alt dette er bra! Mer penger vil bidra til flere tiltak rettet mot sårbare grupper. Men vi må også kunne si noe om hvorvidt dette bidrar til endring. Det finnes ikke nok informasjon om resultatene til funksjonshemmede barn, ifølge Riksrevisjonens rapport om resultater av bistand til utdanning.

I sin innstilling til rapporten har Stortingets kontroll– og konstitusjonskomite blant annet bedt regjeringen sørge for mer presis informasjon om denne gruppens resultater.

 

Tiltak må tilpasses ulike grupper

«Sårbare grupper» er ikke én type mennesker. Hvem som er sårbar varierer veldig og kommer blant annet an på om de bor i rurale eller urbane strøk, om de bor i et land i konflikt eller en region i et land hvor de diskrimineres. Grupper som er sårbare i én sammenheng, er kanskje ikke sårbare i en annen.

Noen grupper kan oppfylle flere sårbarhetskriterier. For eksempel er en fattig jente som ikke har tilgang til skole del av en sårbar gruppe. Hun har ikke tilgang til skole fordi hun er fattig og mest sannsynlig også fordi hun er jente.

For en fattig, funksjonsnedsatt jente kan det være enda vanskeligere å få tilgang til skole. Ikke bare er hun fattig og jente; funksjonsnedsettelsen hennes gjør henne enda mer sårbar. Derfor kan vi ikke kun måle resultatene for fattige jenter generelt. Resultatene til fattige, funksjonsnedsatte jenter må måles spesielt.

Uansett hvem vi skal nå og hvor de bor, så må vi ha målrettede tiltak mot akkurat den gruppen vi skal bidra til en endring for. Og vi må måle effektene av innsatsen for akkurat denne gruppen.

Da kan vi ikke bare legge til en sårbar gruppe som målgruppe på toppen av det vi allerede gjør og håpe at dette for eksempel vil bidra til en endring for barn med funksjonsnedsettelser.

Vi må ha målrettede tiltak mot de sårbare gruppene fra starten for å sikre at de får tilgang til de samme tjenestene og rettighetene som andre grupper i samfunnet. For å hindre at noen blir utelatt kan vi ikke jobbe med utviklingshjelp på samme måten som før.

 

Fattige og marginaliserte må prioriteres

"The Overseas Development Institute" (ODI) jobber mye med «ingen skal utelates»-agendaen og har produsert flere nyttige rapporter og analyser de siste årene. Målet om at «ingen skal utelates» er langt mer enn en agenda mot diskriminering, presiserer ODI. Det er en erkjennelse av at forventningene om en «tricle-down» effekt er naiv.

Eksplisitte tiltak er nødvendig for å sikre at grupperinger som står i fare for å henge etter, blir inkludert fra starten. Det vil ikke skje av seg selv. Nøkkelen for at «ingen skal utelates» er en prioritering av tiltak rettet mot de fattigste og mest marginaliserte menneskene, påpeker ODI.

Hvis tiltak blir rettet mot bedrestilte målgrupper først og de mer marginaliserte gruppene senere, vil sannsynligvis gapet mellom dem øke. Vi må derfor prioritere og akselerer effektene for de fattigste og marginaliserte først.

I noen tilfeller kan det i første omgang koste mer å nå de mest sårbare menneskene. Vi må derfor være innstilt på å bruke mer penger på å nå færre mennesker. Samtidig påpeker ODI at det å investere i sårbare grupper både er det rette å gjøre og at det kan gi bedre resultater enn å investere i bedrestilte grupper.

 

Statistiske utfordringer må løses

Skal vi klare å måle om vi når de mest sårbare og utelatte gruppene, så må vi systematisk legge til rette for det fra starten av. Det er viktig at et slikt system gir oss mulighet til å vite hvem vi når og ikke når med tiltakene våre. Da må vi ha disagregerte data og opplysninger om for eksempel inntekt, geografi, kjønn, alder og funksjonshemming.

Systemet må kunne gi informasjon om status og dokumentasjon av fremdrift: Om de utelatte gruppene faktisk får bedre ernæring, lærer mer på skolen, tjener mer penger, opplever mindre diskriminering og om de sosiale forskjellene reduseres for de mest sårbare gruppene.

Mangel på gode data er en stor utfordring. Vi i bistandsbransjen kan ikke sitte på hver vår tue og måle og dokumentere. Vi må klare å bli enige om hvordan vi kan si om de marginaliserte gruppene faktisk får et bedre liv.

Vi bør bli flinkere til å samarbeide om dataene vi samler inn, både på tvers av land og organisasjoner. Vi vet det er store data-gap og at nasjonale statistikksystemer ofte er mangelfulle og av dårlig kvalitet. Dette er et møysommelig arbeid, for vi vil jo ikke bare ha data, vi vil ha gode data.

Noen ganger må vi vente til vi har nok data, andre ganger kan vi jobbe parallelt med tiltak og datainnsamling. Her er Norge allerede på god vei med det internasjonale statistikksamarbeidet vi støtter sammen med blant annet SSB.

 

Påvirkning og resultatmåling er viktige forutsetninger

Bevisstgjøring og påvirkningsarbeid er også viktig. Ofte er det politiske årsaker til at enkelte grupper ikke blir telt med i den offisielle statistikken. I noen tilfeller kan informasjonen være der, men det kan være kulturelle, etniske eller religiøse årsaker til at grupper ikke nås.

Måling av resultater for de mest marginaliserte gruppene vil være en utfordring. Men vi kan ikke gi opp fordi det er vanskelig å måle. Hvis vi ikke makter å dokumentere om utelatte grupper får mer mat, kan lese, skrive og regne, får tilgang til medisinene de trenger og helsetilbudet de har rett på, vet vi ikke om vi har nådd dem. Da har vi mislyktes.

«Ingen skal utelates» må være noe mer enn en emneknagg for bistandsbransjen som inkluderes her og der eller legges på toppen av alt annet vi gjør. Det holder ikke. Vi må vite mer enn hvor mye penger vi bruker. Denne gangen må vi sørge for at ingen utelates fra utviklingen.

Mening

Uansett hvem vi skal nå og hvor de bor, så må vi ha målrettede tiltak mot akkurat den gruppen vi skal bidra til en endring for. Og vi må måle effektene av innsatsen for akkurat denne gruppen.

Marianne Skaiaa
Publisert: 09.12.2019 14.26.13 Sist oppdatert: 09.12.2019 14.26.13