Jon Lomøy på feltbesøk i Zambia. Foto: Norad

1 prosent er virkemiddel, ikke mål

MENINGER:  Testen på norsk bistand er ikke det nøyaktige kronebeløpet, men om vi bruker bistanden godt for å nå målene om redusert fattigdom.

Av Jon Lomøy Sist oppdatert: 04.02.2019

I en kronikk i Bistandsaktuelt tar Rune Jansen Hagen til orde for å legge bort målet om en prosent av brutto nasjonal inntekt til bistand. Han argumenterer med at det gir feil fokus når bistandsbudsjettet planlegges. Vår opplevelse er det motsatte: Bred politisk enighet om størrelsen på norsk bistand gjør at debatten kan handle om innretningen.

Mens diskusjonen om norsk bistand i mange år handlet kun om Norge nådde målet om en prosent til bistand, har tverrpolitisk enighet om at det er slik vi gjør det, sørget for at vi har fått en debatt om mål, retning og resultater av bistanden. Det er et gode, ikke en trussel.

 

Bistand i endring

Norsk bistand har vært gjennom store endringer. Den tradisjonelle stat-til-stat bistanden er nesten avskaffet. Bildet av korrupte diktatorer som får norsk bistandspenger rett inn i egen kasse er en myte. Kun fire prosent av norsk bistand går til stater, og i all hovedsak knytet til våre ulike kompetanseprogrammer, som Olje for utvikling eller Skatt for utvikling. Disse programmene handler om en av de viktigste erkjennelsene for framtidig bistand: Vi klarer ikke å løse fattigdomsutfordringene uten å øke den nasjonale ressursmobiliseringen i de fattige landene. Derfor investerer vi i god forvaltning av naturressurser, så disse skal komme folk og land til gode, ikke bare private selskaper. Av samme grunn bidrar vi med kunnskap om gode skattesystemer – og vi ser gevinster. Anslag fra OECD tilsier at en krone investert i skattebistand gir 100 kroner i gevinst. Slike Kunnskapsprogram er en viktig del av vår satsing og framhevet i regjeringens nye erklæring.

 

Mer internasjonalt

Hagen peker på en annen viktig endring som preger bistanden vi gir, nemlig at mer går via internasjonale fond. Det er en utvikling som har skjedd i det stille, men som gjør at Norge sammen med andre kan bidra til de store løftene som skal til for å gjøre en forskjell. Vaksiner er et av de klareste eksemplene på det. For effekt av vaksinering handler det både om det enkelte barn, men også om at en stor nok andel av befolkningen er vaksinert. Gjennom vaksinealliansen GAVI, der private og offentlige aktører bidrar sammen, har 700 millioner barn blitt vaksinert og mer enn 10 millioner framtidige dødsfall forhindret gjennom vaksineprogrammet. Norge bidrar med en andel på 10 prosent og er slik med på dette løftet. Slike krafttak blir bare mulig når vi går sammen med andre, ikke hver for oss. At Norge er en sterk bistandsnasjon gjør også at vi kan ha en rolle i å påvirke innsats og strategi.

54 prosent av norsk bistand gikk via multinasjonale organisasjoner siste år.  Hagen har rett i at dette krever en annen type kompetanse enn den tradisjonelle forvaltningen der bistand går til enkeltorganisasjoner og det er lett å følge pengene. Slik kompetanse må vi sikre oss at vi har, for å holde den standarden vi ønsker på bistandsforvaltningen. Samtidig har vi på mange vis en effektiv og god forvaltning i dag, der nye oppgaver og nye milliarder som ble overført fra UD til Norad har vært løst uten nye ansatte, men gjennom forenkling og forbedring av våre systemer.

 

Folkelig forankring

Norske bistandspenger er norske skattepenger og eies av folket. Det er et viktig perspektiv. Derfor er det et gode for norsk bistand at så mange som 9 av 10 støtter norsk bistand, ifølge undersøkelser fra SSB. Oppslutningen om å bidra til utvikling i andre land speiles også i faktumet at halvparten av oss også gir av egne penger til internasjonal bistand, slik en undersøkelse fra Institutt for samfunnsforskning har vist. Folkelig oppslutning er nødvendig for å kunne holde et høyt bistandsnivå. Per i dag har vi denne brede støtte blant folk for et høyt nivå på bistanden. Innsikt i og tillit til pengebruken er nødvendig for å opprettholde denne støtten.

 

Stormakt

«Norge er i den spesielle posisjonen at det å være en «humanitær stormakt» gagner oss utenrikspolitisk», skriver Hagen. Det kan hende at han har rett i det. Vi er en stormakt på bistandsfeltet, som nummer ni i verden og nummer en per person når vi teller opp bidrag. Fra et bistandsperspektiv gir dette oss en mulighet til å sitte ved bordet når viktige beslutninger fattes. Våre folk sitter i styrene i de store fondene som forvalter tunge satsninger på helse og utdanning, Norge var i fjor vertskap når land skulle samles om en ny finansieringsmekanisme (GFF) for mødre-og barn-helse og vi sitter i styrer for globale partnerskap for utdanning.

En prosent til bistand er med på å gi oss en viktig plass i den internasjonale debatten. For den faglige utviklingen av bistand er bred enighet om dette målet med på å gi oss en bistandsdebatt om innhold. Det er en god ting for arbeidet med å bekjempe fattigdom. Innenfor de globale samarbeidene for utvikling er det velprøvde mekanismer som kan levere resultater og som kan ta i mot betydelige større norske bidrag. Det globale fond alene, som bekjemper hiv, malaria og tuberkulose mangler 10 milliarder kroner per år for å fullfinansiere sin treårsplan .

I forhold til behovene i utviklingsland er 37 milliarder kroner et viktig bidrag, men samtidig en liten del av det totale behovet.

Mening

For den faglige utviklingen av bistand er bred enighet om 1-prosent målet med på å gi oss en bistandsdebatt om innhold.

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 04.02.2019 07.41.10 Sist oppdatert: 04.02.2019 07.41.10