conflict, refugee, Horizontal

I Nigeria er tusenvis av kvinner og jenter tidligere tilknyttet til Boko Haram –  kidnappet, rekruttert, bestukket – nå innkvartert i militære leire hvor de lett kan bli utsatt for mishandling og videre stigmatisering i lokalsamfunnet.  Bildet er fra en leir for internt fordrevne. Foto: NTB scanpix

Hva med de ‘usynlige’ kvinnene som returnerer fra voldelig ekstremisme?

MENINGER: Antall dødsfall grunnet terrorangrep og voldelig ekstremisme ble redusert med nesten en tredjedel i 2017. Men for kvinner og barn med tilknytning til disse miljøene er marerittet med å leve i en terrorgruppe langt fra over.

Av Nika Saeedi og Sanam Naraghi-Anderlini Sist oppdatert: 11.01.2019

Mange stater og lokalsamfunn er ikke i stand til å reintegrere og rehabilitere dem. På det lokale plan er det ofte frivillige organisasjoner, ledet av kvinner som tar på seg dette ansvaret.

 

Omfanget av problemet er enormt

I Syria har det blitt rapportert at kurdiske myndigheter holder fanget rundt 2000 utenlandske kvinner og barn som er antatt å være assosiert med ISIL. I Nigeria er tusenvis av kvinner og jenter tidligere tilknyttet til Boko Haram –  kidnappet, rekruttert, bestukket – nå innkvartert i militære leire hvor de lett kan bli utsatt for mishandling og videre stigmatisering i lokalsamfunnet.  Fra Libanon og Tunisia til Kenya, Indonesia og flere andre steder, ønsker menn og kvinner assosiert med ekstremistiske grupper å returnere til hjemlandet sitt – og ofte reiser de sammen med sine barn.

I samarbeid med International Civil Society Action Network (ICAN) lanserer i dag [11. jan] UNDP en rapport kalt Invisible Women: Gendered Dimensions of Return, Reintegration, and Rehabilitation, som har fulgt disse kvinnene.

Rapporten dokumenterer utfordingene som oppstår når kvinner og jenter tilknyttet voldelige ekstremister og ulike bevegelser returnerer hjem og legger fram konkrete tiltak for å møte utfordringene.

Rapporten finner at kjønnsdynamikk spiller en kritisk rolle i nesten enhver situasjon og sammenheng. Kvinner og jenter som har vært utsatt for seksuell vold blir stigmatisert og har klare psykososiale- og andre helsebehov når de returnerer til sine hjemland. De møter også økonomiske utfordringer; enker av menn som har blitt med ISIL i Irak eller Syria må ut i lønnet arbeid, samtidig som de må ta vare på sine barn.

I Irak kan utenlandske enker av tidligere ISIL-soldater bli dømt til døden uavhengig av sin rolle i bevegelsen, og framtiden for mange foreldreløse barn er uviss. I Nigeria og andre steder øker risikoen for videre radikalisering av returnerte kvinner når de møter manglende muligheter og stigma på grunn av sin tilknytning til voldelig ekstremisme.

 

Frykt og mistillit

Frykt, sinne og mangel på tillit fra lokalsamfunn til returnerte kvinner og barn er sterk – og kan ofte ha dødelige konsekvenser. Det er viktig at myndighetene beskytter og sikrer rettferdighet til sine borgere; samtidig som at dette gjøres også for de returnerte, og at menneskerettighetene videre overholdes. I mange tilfeller er mødre, koner og søstre fremdeles i kontakt med sine mannlige slektninger som fortsatt er involvert i ekstremistiske grupper. Dette plasserer betydningen av å være assosiert med ekstremister i en gråsone, noe som kompliserer re-integreringsprosessen i samfunnet ytterligere.

Lokale kvinneorganisasjoner har ledet arbeidet med å idenfisere og ta tak i den alvorlige situasjonen returnerte kvinner og barn møter. De tilbyr traume-terapi, yrkesopplæring og trygg tilgang til lokalt politi og myndigheter. De arbeider også med idelogiene som fremmet ekstremismen, og tilbyr andre vinklinger som ikke spiller på bruk av vold og intoleranse. Disse organisasjonene forblir derimot ofte utestengt fra nasjonal planlegging for å forebygge voldelig ekstremisme.

 

Blant rapportens hovedfunn:

  • De fleste land mangler konsekvent politikk og lover som omhandler behandlingen av returnerte innbyggere som har vært involvert i ekstremistiske grupper; spesielt kvinner og barn.
  • Andelen av kvinner og menn som returnerer hjem varierer mye fra land til land. I mange tilfeller velger kvinner å ikke reise tilbake fordi de ikke vil ha mulighet til å få statsborgerskap eller omsorgstillatelse for barn som er født i løpet av deres tid i for eksempel Syria eller Irak.
  • Kvinner og jenter som returnerer møter ofte frykt, sinne og stigmatisering i sine lokalsamfunn. Dette isolerer dem og hinderer muligheten til å bli reintegrert. Det øker også sårbarheten for at de igjen blir rekruttert til ekstremistiske grupper, som lokker dem med tilbud om støtte og tilhørighet.
  • Nåværende politikk og lover har en tendens til å enten ignorere disse kvinnene og jentene, eller å fremstille dem som ofre eller medskyldige i volden når deres tilknyning til ekstremistiske grupper er svært kompleks, slikt som ulike familieforhold.
  • På tross av sitt negative kvinnesyn har mange ekstremistiske grupper fremmet budskap om kvinners myndiggjøring, og har sørget for bedre sosio-økonomiske forhold. De spiller på ideologi og identitet for å gi en følelse av mening og tilknytning som sårbare kvinner og jenter ofte mangler i livene sine. Myndigheter må derfor også sette fokus på det negative kvinnesynet og urettferdigheten mange kvinner opplever i sine egne lokalsamfunn. Uten dette vil det være en løpende risiko for at kvinner fortsetter å bli rekruttert til disse gruppene.

 

Rapporten understreker behovet for å inkludere kvinner i re-integrerings- og rehabiliteringsprosessen. Det er svært viktig å ta i betraktning stigmatisering, trusler og sårbarhet som mange familier møter – og rapporten ser spesifikt på hvordan dette kan bli inkludert i ulike lands tilnærming og lover til re-integrering; og hvordan organisasjoner ledet av kvinner spiller en viktig rolle.

Mening

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 11.01.2019 08.00.07 Sist oppdatert: 11.01.2019 08.00.07