Bildet er levert Norad og kan brukes ihh til avtale.
Foto:Ken Opprann,
Helgesensgate 10,
0553 Oslo
mob: 90 74 61 50
e-post: kenopprann@hotmail.com Copyright © fotograf  Zambia, CFU, landbruk, conservation agriculture

Zambia er ett av landene der ulikhetene har økt de siste årene. Mens landets gruveindustri har tjent milliarder på høye råvarepriser, har lite dryppet ned til majoriteten av folket; de fattige småbøndene.

Foto: Ken Opprann

Kommentar: Ulikhet på fattigdommens kontinent

KOMMENTAR: Afrika beveger seg raskt i retning av å være sentrum for ekstrem fattigdom globalt, heter det i Oxfam-rapporten «A Tale of Two Continents». Rapporten peker på ulikhet og manglende fordelingspolitikk som en utfordring i regionen. 

Av Gunnar Zachrisen Sist oppdatert: 04.10.2019

I dag er det 20 milliardærer i Afrika, mens 413 millioner afrikanere lever i ekstrem fattigdom. De sistnevnte har en inntekt på mindre enn 1,90 dollar dagen. 

Les mer: Disse tre eier mer enn halvparten av Afrikas befolkning

Verdensbanken regner med at 87 prosent av verdens ekstremfattige vil befinne seg i Afrika innen 2030. De fleste av dem vil være kvinner og barn.

Oxfam-rapporten har rangert afrikanske regjeringers politiske engasjement med sikte på å redusere ulikhet. Best i den afrikanske klassen er: Sør-Afrika, Namibia, Tunisia, Seychellene og Lesotho. 

Ingen av disse er sentrale samarbeidspartnere for norsk bistand. Derimot samarbeider vi med en del land som foreløpig har lite å vise til når det gjelder å spre sine inntekter til de aller fattigste.

 

Lite å fordele

Til landenes forsvar kan det sies at noen av dem (men ikke alle) er så fattige at det er lite å fordele. Det er også vanlig å mene at man i en overgangsfase må godta økt ulikhet. Med andre ord: Man trenger noen rike som kan gå foran og skape investeringer, aktivitet og arbeidsplasser for de mange. «Trickle-down»-teorien har vært mye omtalt og diskutert i utviklingslitteraturen. Noen mener fortsatt den er riktig, mens andre vil hevde det kun er teori – egnet for akademiske disputter og politiske festtaler. 

Blant våre sentrale mangeårige bistandspartnere (se kommentarartikkel side 20 i Bistandsaktuelt nr 4/2019: Eventyret om de sju gode vennene som skulle få et rikere liv) er det tydelige forskjeller i resultater av innsatsen mot fattigdom. Sørasiatiske land har for eksempel mye bedre resultater enn de afrikanske, og blant de afrikanske er det store forskjeller. Mens Tanzania har klart å redusere ekstremfattigdommen mye, står Malawi nærmest på stedet hvil. Mosambik er en annen partner som har lite å vise til. 

 

Kamp mot ulikhet

For bistandsgivere er kamp mot ulikhet noe man er nødt til å forholde seg til. Å diktere mottakerlandenes politikk er verken ønskelig eller mulig. Derimot er det viktig for givere å prioritere satsinger som vil kunne påvirke ulikhet og fordeling på en positiv måte. 

Norge er allerede inne med en del viktige innsatser med potensial for god fordelingseffekt, som å styrke landenes skatteetater og å bidra til helse- og utdanningstilbud i offentlig regi. I tillegg til dette mener vi at økt faglig bistand til å etablere gode universelle trygde- og velferdsordninger bør vurderes som et nytt grep i retning av redusert fattigdom og bedre fordeling. 

(Lederartikkel i Bistandsaktuelts papirutgave, nr. 4-2020)

 

Les mer:  

Eventyret om de sju gode vennene som skulle få et rikere liv

Angola vil innføre barnetrygd, lanserer pilotprosjekt

Ny FN-rapport om fattigdom: Store ulikheter mellom barn i en og samme familie

Fattige land bygger sosial sikkerhet

Mening

Publisert: 04.10.2019 10.05.15 Sist oppdatert: 04.10.2019 10.05.15