Etiopia har rundt 80 etniske grupper, og ulike politiske grupper forsøker å fyre opp under etniske motsetninger, skriver journalist Lucy Kassa fra Addis Abeba. Bildet er fra demonstrasjoner i i den etiopiske hovedstaden i september i fjor etter at over 20 mennesker ble drept i etniske baserte angrep i utkanten av byen. Foto: Mulugeta Ayene/AP/Scanpix

Etnopolitikken som truer Etiopia

FRA VÅR KORRESPONDENT: Maktsultne politiske grupperinger forsøker å spille på etniske spenninger.

Av Lucy Kassa, Addis Abeba Sist oppdatert: 20.05.2019

Det var 13. juli 2018 – en skjellsettende morgen i Addis Abeba. Den eritreiske presidenten, Isaias Afewerki, ankommer Etiopia og markerer slutten på 22 års fiendtlighet mellom de to landene.

Etter at Abiy Ahmed hadde blitt statsminister i Etiopia, virket det som om mange etiopieres drømmer endelig skulle bli virkelighet: fred og solidaritet! Tusenvis av tilskuere samlet seg for å markere det historiske besøket, og Abiy Ahmeds berømte ord, befiker tedemernal – «vi er alle forent i kjærlighetens kraft!», ga gjenklang overalt.

 

JEG ER VANLIGVIS ikke spesielt interessert i å delta i politiske sammenhenger, men siden dette skjedde i nærheten av der jeg bor, gikk jeg for å se. Det var brede glis, smilende øyne overalt.

Etter så mange år skilt fra familiemedlemmer og sine kjære, gråt flere av glede. Jeg ble òg revet med av entusiasmen, for også jeg har mistet barndomsvennen min og har lengtet etter en forandring. Tross alt, hvem hater vel kjærlighet og solidaritet?

Men så: En sint mobb av unge menn, både rasende og glade på samme tid, begynte å rope i min retning: – Woyane, Woyane!

Woyane betyr revolusjonær, og har med tiden blitt en nedsettende term for TPLF (Tigray People’s Liberation Front), et parti som styrte Etiopia i 27 år sammen med andre partier i koalisjonen.

Det er ikke overraskende at så mange hater det partiet; regimet var systematisk korrupt og undertrykkende, og ytringsfrihet fantes ikke. Selv om landet ble en av verdens raskest voksende økonomier, ble det aldri noen rettferdig velstandsfordeling – størstedelen av befolkningen fikk ikke ta del i den økonomiske veksten i det hele tatt.

– Hva pokker peker dere på meg for? Jeg er ikke Woyane … Jeg er som dere, et offer for et korrupt system, mumlet jeg.

Men jeg ble ikke skjelt ut for noe jeg hadde gjort. Uten å engang skjønne det var jeg blitt dømt på grunnlag av etnisiteten min.

 

OG DETTE GJELDER ikke bare meg. Mange er av den oppfatning at etniske tigrayere hadde fordeler under det gamle regimet, til tross for de levde under de samme forholdene som andre etiopiere.

Og i mars/april 2018 ble rundt 30 000 sivile tigrayere tvunget til å flytte, mange ble også drept. Den spente situasjonen sprer seg også til andre grupper. For ikke lenge siden ble 44 mennesker drept i grenseområdene mellom Oromia og Benshangul, vest i landet.

Og ifølge Amnesty ble 58 personer som tilhørte etniske minoriteter drept etter at gjenger med unge oromo-menn herjet i Addis Abeba. Etter disse hendelsene har cirka 85 000 etiopiere måttet forlate hjemmene sine. Totalt er det nå nærmer en million internflyktninger i Etiopia, mange på grunn av etnisk vold.

Dagliglivet har blitt mer og mer utrygt. Å snakke sitt eget morsmål kan føre til uønsket oppmerksomhet og både verbal og ikke-verbal trakassering. Mellommenneskelige forhold er vanskelige, og det er en tendens til at folk vrir og vrenger på alle meninger du ytrer, både politiske og ikke-politiske.

Du må hele tiden overbevise andre om at du ikke har mottatt ett øre fra Woyane og at karrieren din ikke bare er et resultat av privilegier.

 

TOMROMMET ETTER DET gamle regimet har gitt stort spillerom for politiske grupper som vil grabbe til seg makt, koste hva det koste vil. Etnopolitikk var egentlig EPRDFs konsept, men i dag tar alle politiske grupper utgangspunkt i etnisk undertrykkelse, selv der undertrykkelsen ikke finnes.

Aktivistenes engasjement baserer seg på «hvem er forbryteren», og ikke «hva er forbrytelsen». Dette har blitt en ond sirkel. Og vi har ingen garantier for at denne syklusen ikke ender opp i et nytt tyrannisk regime, kanskje verre enn det forrige.

Intoleranse og politikk basert på etnisitet og rase er kanskje ikke et fremmed fenomen i resten av verden, men det er det for det mangfoldet av folk som lever i Etiopia.

Landet har aldri vært kolonialisert og har ikke noe forhold til å skille mellom svarte og hvite. Her har folk vokst opp med å behandle alle likt. Da er det ganske merkverdig at vi har kommet til et punkt hvor folk slåss for en mindre sosialt konstruert identitet.

 

MANGE HAR NÆRMEST blitt som besatt av etnisiteten sin. Noen blander det til og med med rase. Jeg har selv blitt tvunget til å spørre meg selv: Hvem er jeg? Hva er min etnisitet?

Dette er ikke tanker jeg har slitt med tidligere. Faren min pleide å fortelle meg at jeg er alt – resultatet av et konglomerat av tigrayiske, amhariske og omoriske forfedre.

Etter å ha stilt meg selv disse spørsmålene, sitter jeg bare igjen med en illusjon. Innerst inne føler jeg at verken jeg eller andre tilhører noen av disse gruppene.

Jeg har snakket med noen ekstremister, for å se om også de deler forvirringen min. Og de hadde også problemer med å finne mening i disse spørsmålene. De fortalte meg den samme historien: At de er blandet!

Min illusjon viste seg også å være deres illusjon. Men ikke desto mindre, denne illusjonen er de faktisk villige til å dø for.

Mening

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 20.05.2019 13.07.17 Sist oppdatert: 20.05.2019 13.07.17