Caritas driver hjelpearbeid i blant annet Venezuela med lokale krefter. Foto: Caritas

Kostnadseffektiv og prinsipiell humanitær respons

Verden har sjelden sett flere og mer omfattende humanitære kriser samtidig enn i dag, noe som stiller det humanitære systemet overfor enorme utfordringer i å sikre at de mest sårbare får den humanitære assistanse og beskyttelse de har krav på.

Av Martha Rubiano Skretteberg og Marit Sørheim Sist oppdatert: 18.11.2019

Respekten for menneskerettighetene, internasjonal humanitær rett og de humanitære prinsippene er på et lavmål, og gapet mellom humanitære behov og tilgjengelige ressurser har aldri vært større. Ved utgangen av september i år hadde FN mottatt 10, 5 milliarder dollar av et samlet behov på 26.75 milliarder.

Ved siden av å arbeide for at verdens humanitære kriser skal prioriteres høyere av FNs medlemsland, må vi tenke nytt om hvordan vi innretter det humanitære arbeidet – vi må bli mer kostnadseffektive, og vi må bygge bedre beredskap for å unngå kriser i fremtiden.

Caritas mener et av de viktigste virkemidlene for å gjøre nødhjelpen mer kostnadseffektiv er å sikre lokale organisasjoner mer makt og en større del de humanitære midlene. Organisasjoner i kriserammede land har ofte kunnskap og nettverk som gjør det mulig for dem å handle raskt, og en kjennskap til lokalsamfunnet som gjør det lettere for dem å finne ut hvor behovene er størst. Gjennom å styrke deres beredskap, og sørge for at de mottar en større del av ressursene, vil nødhjelpen bli langt mer kostnadseffektiv.

 

Den store avtalen

«The Grand Bargain» er en avtale mellom giverland og de største humanitære organisasjonene, lansert av FNs tidligere generalsekretær Ban Ki-moon som et tiltak for å løse det såkalte humanitære finansieringsgapet. Avtalen lanserer en serie endringer som skal gjøre det humanitære systemet mer effektivt. Her inngår overgang til mer kontantbasert nødhjelp, harmonisering av søknads-, rapporteringsrutiner og krav, mer langsiktig finansiering for å skape forutsigbarhet og kontinuitet, og mer direkte finansiering av lokale organisasjoner. «Grand Bargain» setter et klart mål for sistnevnte; innen 2020 skal givere og hjelpeorganisasjoner kanalisere minst 25 prosent av sine midler så direkte som mulig til lokale aktører.

Imidlertid viser den uavhengige framdriftsrapporten for 2019 at til tross for god vilje og økt kunnskap om lokale organisasjoners kapasitet og potensiale blant giverlandene, så er fremdriften med tanke på det konkrete 25 prosent-målet på langt nær god nok. Man ser små endringer som at finansiering til lokale organisasjoner fra FNs humanitære landfond har økt fra 21 prosent i 2016 til 25 prosent i 2018. Dette er positive, men alt for små skritt, da landfondene står for en svært liten del av det globale humanitære budsjettet.

Norges bidrag i Grand Bargain-prosessen har vært viktig, spesielt med tanke på økt bruk av kontanter, som er viktig for å styrke den lokale økonomien i kriserammede områder og dermed skape mer bærekraftige løsninger. Norge har også gått over til mer langsiktig finansiering til partnere, og fremmet forenkling av søknads- og rapporteringsrutiner i det humanitære systemet generelt. Sistnevnte er viktig, også for å styrke lokale organisasjoners mulighet til å skaffe økt finansiering.

 

Savner konkrete tiltak

Caritas savner imidlertid mer konkrete tiltak, også fra norsk side, for å nå målet om at 25 prosent av de humanitære midlene skal gå så direkte som mulig til lokale aktører innen 2020. Vi anbefaler at det stilles klare krav til partnere, både norske humanitære organisasjoner og FN-systemet, om å øke andelen av budsjettene som kanaliseres til lokale organisasjoner. Et annet og svært konkret tiltak vi vil anbefale for å akselerere prosessen er at det opprettes «Grand Bargain arbeidsgrupper» i land med pågående humanitære kriser. Disse kan lage konkrete planer og tiltak for å fremme lokale organisasjoners rolle i den aktuelle humanitære responsen.

Videre må det stilles konkrete krav om – og legges til rette for – kapasitetsbygging av lokale aktører på humanitær respons, basert på behov. Det er nemlig viktig å anerkjenne diversiteten blant humanitære organisasjoner i land i sør. De varierer fra store, profesjonelle organisasjoner med god humanitær responskapasitet og god kjennskap til de humanitære prinsippene til små organisasjoner som trenger kapasitetsbygging for å kunne respondere adekvat, men som har god kjennskap til lokale forhold, det lokale og nasjonale konfliktbildet, bredt kontaktnett og tilgang til sårbare grupper i vanskelig tilgjengelige områder. 

Et viktig hinder for en mer fremtredende rolle for lokale humanitære organisasjoner er oppfatningen om at det å være en lokalt basert organisasjon i seg selv er et hinder for å følge de humanitære prinsippene – humanitet, nøytralitet, upartiskhet og uavhengighet.

 

Farlig med politisk tilknytning

Forskning fra blant annet Syria (ODI, 2017) tegner et mer nyansert bilde. Her gjorde lokale grupper og organisasjoner uten tidligere humanitær ballast seg noen erfaringer i begynnelsen av krigen som gjorde at de endret sin tilnærming til å bli mer i tråd med de humanitære prinsippene. Et eksempel på dette er organisasjoner som opplevde at mottakere av deres hjelp ble satt i fare på grunn av at organisasjonene ble oppfattet som å stå på opposisjonens side politisk. Dette tvang organisasjonene til å kommunisere svært klart til både lokalsamfunnet og væpnede aktører at de ikke hadde noen politisk tilknytning. De sørget også for å lære opp både egen stab, lokale myndigheter og væpnede grupper i viktigheten av å forholde seg til de humanitære prinsippene.

En annen viktig lærdom, kommunisert av både internasjonale og lokale organisasjoner, var at det var bortimot umulig for noen å levere humanitær assistanse og samtidig sikre full overholdelse av de humanitære prinsippene. Til dette hadde humanitær tilgang i Syria blitt alt for politisert. Få om ingen humanitære organisasjoner kunne si at de hadde forhandlet seg fremt til humanitær tilgang til nødlidende uten å måtte kompromisse enten på prinsippet om uavhengighet eller til og med upartiskhet i en innledende fase, for så å få tilgang til en større gruppe.

 

Trenger humanitær forskning

Å levere nødhjelp i krigssoner stiller både internasjonale og lokale organisasjoner overfor etiske og prinsipielle dilemmaer. At man arbeider i tråd med de humanitære prinsippene betyr ikke at man unngår å gjøre kompromisser for å nå de mest nødlidende. Å levere prinsipiell humanitær assistanse handler om å ha god konfliktforståelse og kunnskap om området man jobber i, og basert på dette ta beslutninger om hvilke kompromisser man er villig til å inngå for å få tilgang til de mest nødlidende. Dette gjelder både internasjonale og lokale organisasjoner.  

Når dette er sagt er det ingen tvil om at det trengs mer kunnskap om dilemma knyttet til prinsipiell humanitær respons, og hvordan dette arter seg ulikt for lokale og internasjonale aktører i gitte kontekster. Vi mener derfor at både Norge og vi som humanitære organisasjoner har et ansvar for å fremme mer bruk av humanitær forskning.

 

 

Mening

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 18.11.2019 11.12.54 Sist oppdatert: 18.11.2019 11.12.54