SOC

Resultatet av bistandsreformen er at Norad får mer penger, mens UD skal ha det overordnede og strategiske ansvaret for norsk bistands- og utviklingspolitikk. Få trodde vel egentlig at et så stort og viktig departement som Utenriksdepartementet faktisk ville gi fra seg reell makt og innflytelse, skriver Catharina Bu fra tankesmien Agenda. 

Foto: Ruud, Vidar

Bistandsreformen – stor ståhei for ingenting?

UTSYN: Utenriksdepartementets politiske ledelse la nylig fram sin endelige modell for forvaltningen av bistands- og utviklingspolitikken. Seksten måneders ventetid for flere hundre ansatte er over. Men vil den nye modellen føre til bedre bistand?

Sist oppdatert: 02.10.2019

En rekke evalueringer av norsk bistand har vist at vi er for dårlige til å dokumentere resultater, og samle og lære av disse. Krav til mer og bedre resultater er da også grunnen til at Norad nå får flere oppgaver og flere milliarder å forvalte.

Fra å ha ansvar for om lag 13 milliarder kroner, skal direktoratet framover forvalte 20 milliarder av bistandsbudsjettet på totalt 37 milliarder.

Dette er vel og bra og en klok avgjørelse. Selv om det er flinke folk også i departementet, er det direktoratet som besitter den mest omfattende bistandsfaglige kompetansen.

Utenriksdepartementet skal på sin side ha det overordnede og strategiske ansvaret for norsk bistands- og utviklingspolitikk, som blant annet inkluderer Norges styrerepresentasjon i FN-organisasjoner, Verdensbanken og de regionale utviklingsbankene. Politikkutformingen som i dag skjer i Norad skal på sin side overføres til UD.

Kanskje måtte arbeidsdelingen til slutt bli slik? Få trodde vel egentlig at et så stort og viktig departement som Utenriksdepartementet faktisk ville gi fra seg reell makt og innflytelse. Nesten halvparten av budsjettet skal da også fortsatt forvaltes der.

Til sist står man igjen med det som (litt forenklet) er ett politisk organ og ett forvaltningsorgan. Et slikt skille kan kanskje fungere etter hensikten, men det vil avhenge av om man får til god dialog og samhandling mellom de to enhetene med rom for fleksibilitet, og ikke minst at Norad får mandat til å ta reelle beslutninger.

Departementet må først og fremst drive strategisk styring, ikke detaljstyring. Samtidig er det utvilsomt en risiko for at dette ikke vil skje i praksis, og man blir stående på stedet hvil med fortsatt dobbeltarbeid og dårlig koordinering.

 

Også bistand er politikk

Verden har gjennomgått enorme endringer siden Norad ble opprettet i 1962. Private investeringer, statlige og kommersielle lån, samt overføringer fra venner og slektninger overgår i dag bistanden i verdi.

Det er også et økt fokus på at utviklingslandene skal øke sine egne inntekter fra skatt. Likevel er ikke disse kapitalstrømmene nok til å finansiere de enorme utfordringene utviklingslandene står overfor, og det er ikke alle land og sektorer som klarer å tiltrekke seg nok privat kapital. Dette gjelder spesielt de fattigste og mest sårbare landene.

Bistanden er derfor fremdeles et viktig bidrag, og vil være det i mange år framover.

Dette betyr ikke at bistand er løsrevet fra den øvrige utenriks- og utviklingspolitikken.

Faktisk vil jeg argumentere for at bistanden bør bli mer politisk.

I den urolige verden vi lever i nå, med komplekse utfordringer knyttet til for eksempel klima, menneskerettigheter, konflikt, migrasjon og økende ulikhet, må bistanden tildeles de tiltakene og kreftene som motarbeider de negative kreftene, og jobber for positive og progressive endringer i sitt eget samfunn, eller på den internasjonale arenaen.

Dette gjelder om vi støtter lokale initiativ som bondeorganisasjoner, lokalt næringsliv eller kvinnerettighetsforkjempere, eller om vi støtter store internasjonale programmer, for eksempel for vaksiner.

Bistand er ikke, og vil aldri bli, en teknisk løsning på et politisk problem. Derfor er det problematisk med et skarpt skille mellom politikk og forvaltning, slik reformen legger opp til.

 

Humanitær og langsiktig bistand

Det er også slik at den humanitære bistanden fortsatt skal forvaltes av Utenriksdepartementet. Dette kan være fornuftig med tanke på behovet for å ta raske beslutninger i tilfeller der akutte kriser oppstår og det er behov for å få penger ut raskt.

Utfordringen er at både nasjonale myndigheter og det internasjonale samfunnet er for dårlige til å forebygge kriser, spesielt der disse er knyttet til klima og konflikt. Dessuten varer stadig flere humanitære kriser lengre enn tidligere.

Vi er langt på overtid når det gjelder å se den langsiktige bistanden i sammenheng med den humanitære, og finne langsiktige løsninger som varer.

Det er i så måte grunn til å stille spørsmål ved hvorfor regionbevilgningene til Nord-Afrika, Sentral-Asia, Europa og Midtøsten - inkludert den store posten til Afghanistan - fortsatt skal ligge under utenriksministeren, mens alt under utviklingsministeren skal flyttes til Norad.

Dette gir spesielt liten mening når nye satsninger i utviklingspolitikken er nettopp rettet mot sårbarhet, matsikkerhet og klima- og konfliktforebygging i disse geografiske områdene.  

Den internasjonale forpliktelsen fra det humanitære toppmøtet i 2016 om at nasjonale og lokale aktører skal få mer av den humanitære bistanden kan også bli utfordrende all den tid de humanitære midlene forvaltes hos UD.

Det er lokale aktører og organisasjoner som kjenner sitt lokalsamfunn best, og dermed har de beste forutsetninger til å levere og ikke minst forebygge kriser. I dag er det Norad og ambassadene som har best kunnskap om og kontakt med slike aktører, og bør derfor kunne ta strategiske beslutninger og bevilge midler også fra det humanitære budsjettet.

 

Tapt mulighet?

Man skal ikke ta sorgene på forskudd, og kanskje blir det endelige resultatet av reformen bra til slutt. Direktorat og departement må nå få arbeidsro og tid til å finne en fungerende samarbeidsform, og forhåpentligvis vil det også føre til bedre bistand i praksis.

Likevel er det forståelig om noen er skuffet over det endelige resultatet. Dette er ikke en reform som har staket ut en ny kurs, eller som viser en strategisk plan for norsk bistands- og utviklingspolitikk framover.

Snarere kan det se ut til at regjeringen igjen landet på et minste felles multiplum - et kompromiss - fra en politisk ledelse med to ministre fra to ulike partier.

Kanskje ble det litt stor ståhei for ingenting?

Mening

Dette er ikke en reform som har staket ut en ny kurs, eller som viser en strategisk plan for norsk bistand- og utviklingspolitikk framover.

UTSYN

UTSYN er Bistandsaktuelts kommentar- og meningsspalte. Her bidrar faste kommentatorer.

De faste kommentatorene:

OluTimehin Adegbeye, nigeriansk spaltist

Bernt Apeland, Røde Kors-sjef

Tor A. Benjaminsen, professor Norges miljø- og biovitenskapelige universitet

Kristian Berg Harpviken, forsker PRIO

Catharina Bu, rådgiver i Tankesmien Agenda

Benedicte Bull, professor Senter for utvikling og miljø, Universitetet i Oslo

Camilla Houeland, forsker, Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo

Dagfinn Høybråten, generalsekretær i Kirkens Nødhjelp

Anne Håskoll-Haugen, frilansjournalist og debattleder

Hilde Frafjord Johnson, tidligere utviklingsminister og eks-FN-topp

Heidi Nordby Lunde, stortingsrepresentant for Høyre

Lemma Desta, prosjektleder for Flerkulturelt kirkelig nettverk

Kristen Nordhaug, professor OsloMet

Tor-Hugne Olsen, daglig leder for Sex og Politikk

Hege Skarrud, leder i Spire

Katerini Storeng, førsteamanuensis ved Senter for utvikling og miljø, Universitetet i Oslo

Maren Sæbø, frilansjournalist og kommentator

Beate Thoresen, seniorrådgiver Norsk Folkehjelp

Christian Tybring-Gjedde, stortingsrepresentant for Fremskrittspartiet

Tore Westberg, kommentator bosatt i Nairobi

Publisert: 02.10.2019 12.18.27 Sist oppdatert: 02.10.2019 12.18.27