I desember 2018 publiserte FN The UN Flagship report on Disability and Development. Den nesten 400 sider store rapporten om inkluderende utvikling, og den friske norske bevilgningen, viser oss at en vilje til å gå i riktig retning, skriver artikkelforfatterne

Foto: UN Photo/Albert Gonzalez Farran

Et flaggskip godt synlig i horisonten

MENINGER: I mars i år kunngjorde utviklingsminister Dag Inge Ulstein en ekstrabevilgning på 100 millioner kroner til arbeid for og med funksjonshemmede. Pengene skal kanaliseres via frivillige organisasjoner. Det kan se ut som om vi er vitne til et tidsskille, både hjemme og ute.

Av Morten Eriksen og Andrew P. Kroglund Sist oppdatert: 05.04.2019

Den norske bevilgningen kommer på et viktig tidspunkt i arbeidet mot bærekraftsmålene. Det er samtidig en liten «godbit» når Norge aktivt jobber for en plass i Sikkerhetsrådet. Slik er det internasjonale «gamet». Uansett er noe av det beste sikkerhetspolitiske arbeidet vi kan gjøre å realisere bærekraftsmålene. For alle.

 

En avgjørende FN-rapport?

I desember 2018 publiserte FN The UN Flagship report on Disability and Development. Den nesten 400 sider store rapporten om inkluderende utvikling, og den friske norske bevilgningen, viser oss at en vilje til å gå i riktig retning.  

Det har vært en del «sjøsettinger» av viktige globale dokumenter etter 1945.  Men ingen FN-konvensjoner eller rapporter frir oss fra krig, konflikt og krangel, men prosessene bak dem gir håp om at menneskeverdet stadig kjempes for. Den nevnte flaggskip-rapporten varsler et fokusskifte. Det har vært en lang historisk kamp som de fleste nok ikke er særlig kjent med.

 

Alle dokumenters mor

Den internasjonale menneskerettighetserklæringen ble vedtatt i 1948, på ruinene av den andre verdenskrig. Dette er kanskje verdens viktigste dokument, og nevner faktisk at også mennesker med nedsatte funksjonsevner har rett til liv, frihet og sikkerhet. Datiden så likevel funksjonsnedsettelse som en medisinsk tilstand.

På 1960 og 70-tallet arbeidet både Verdens Helseorganisasjon, Den Internasjonale Arbeidstagerorganisasjonen, ILO, og FNs barnefond, UNICEF, med å fylle dette «alle dokumenters mor» med konkrete oppfølgingspunkter.  Det ledet til en egen erklæring i FNs Generalforsamling i 1975, The Declaration on the Rights of Disabled Persons. Den vektla sosial integrasjon, det vil si at en forlot den medisinske forståelsen av funksjonsnedsettelse. En sosial menneskerettighetsmodell forstår heller funksjonsnedsettelse som et resultat av samspillet mellom en person og hvordan samfunnet er organisert, med fysiske hindre og fordommer i omgivelsene.

 

Eget tiår

I 1981 initierte FN det første internasjonale året for funksjonshemmede. Dette ble fulgt opp med et eget handlingsprogram (World Programme of Action Concerning Disabled Persons). For å gi ytterligere tyngde til et utvilsomt komplisert felt, bestemte Generalforsamlingen seg for at 1983 – 1992 skulle være tiåret for mennesker med funksjonshemninger (Decade of Disabled Persons).

Høydepunktet i dette rettighetsarbeidet ble nådd med Konvensjonen om rettigheter til mennesker med funksjonsnedsettelse (CRPD). Den trådte i kraft i 2008. En egen komite følger opp konvensjonen, og det avholdes årlig et eget partsmøte for alle landene som har ratifisert konvensjonen. (En slik type COP-møter- Convention of the Parties, kjenner vi igjen fra de årlige klimatoppmøtene). COP’ene i denne sammenheng er likevel helt unike, fordi dette er den eneste menneskerettighetskonvensjonen som opererer med et slikt partsmøte. Partene kommer også sammen hvert fjerde år, og avleverer rapporterer og utveksler erfaringer. (Her må også Norge tåle  kritikk for mangelfull oppfølging på hjemmebane, slik vi  ble gjenstand for i Genève den  25 - 26. mars  i år).

 

Manglet data

Arbeidet frem mot konvensjonen, og det da pågående FNs tusenårsmål-prosjektet (fra 2000 til 2015), avslørte at verden fortsatt manglet gode nok data på funksjonshemning.  Uten en slik kunnskap ble det vanskelig å tilrettelegge for funksjonshemmedes behov i alle situasjoner («mainstreaming»).

I 2011 publiserte derfor Verdensbanken og Verdens Helseorganisasjon The World Report on Disability. Det er fra denne vi har estimatet om at ca 15 prosent av verdens befolkning lever med en eller annen form for funksjonshemning. Det var den gang 1 milliard. I dag er det enda flere. Og over 80 prosent av disse er å finne i utviklingsland.

 

En unik siste rapport

På tampen av 2018, kommer så den omtalte flaggskip-rapporten fra FN. Tre ting er verdt å merke seg:

  • FN har brukt hele sitt store system til å analysere funksjonshemming og bærekraftsmålene i global målestokk. 200 eksperter har vært involvert, inkludert institusjoner fra ulike fagdisipliner, NGO’er og personer fra funksjonshemmedes egne organisasjoner. I tillegg har man brukt såkalt ‘crowd sourcing’, slik at datagrunnlaget og eksemplene, både på godt og på vondt, speiler funksjonshemmedes egen hverdag på en langt mer virkelighetsnær måte enn slike rapporter vanligvis lykkes med.

 

  • Ved bruk av enorme mengder data, nasjonale lovgivninger og policy dokument og ulike eksempler på ‘good practices’, får rapporten frem et situasjonsbilde, samtidig som den kommer med forslag på hvordan bærekraftsmålene skal nås, med et fullt ut inkluderende perspektiv.

 

  • Dette er første gang at alle de 17 bærekraftsmålene blir gjennomgått med de funksjonshemmedes situasjon for øye.

Rapporten peker på at vi må kvitte oss med de fysiske og mentale barrierene funksjonshemmede stadig møter på. Videre må inkluderende utvikling inn i alle relevante bærekraftsmål. Monitorering og evaluering av fremdriften med dette arbeidet må prioriteres. Det må avsettes tilstrekkelig med ressurser til å kvalitetssikre nasjonale lovverk. Viktig er også at funksjonshemmede selv blir langt mer involvert i all poltikkutvikling som angår dem selv.

 

Norge er ombord

Nå er det om å gjøre å «oversette» flaggskip-rapportens brede penselføring til praktisk nasjonal politikk. For en humanitær stormakt som Norge, dreier det seg også om å integrere dette perspektivet inn i all vår utviklingspolitikk.

Det britiske utviklingsministeriet, DFID, publiserte like før jul sin egen inkluderingsstrategi. Nå blir all britisk bistand «inkluderingsvasket». Storbritannia går foran på dette området.

FNs nye flaggskip kommer til å være godt synlig i horisonten hele veien frem mot 2030. Ingen kan si at de ikke ser skipet mot horisonten. Regjeringen Solberg varslet i sin nye regjeringsplattform at det skal utarbeides en strategi for inkludering av funksjonshemmede og andre marginaliserte grupper. Med den nye bevilgningen på 100 millioner har også vår nye utviklingsminister heist flagget. Nå gjelder bare at funksjonshemmedes egne organisasjoner blir hørt, både i arbeidet med inkluderende strategi og i bruken av midler til målrettede tiltak.

 

 

Mening

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 05.04.2019 08.19.53 Sist oppdatert: 05.04.2019 08.19.53