De forente arabiske emirater bidro til at Etiopia og Eritrea møttes til fredsforhandlinger, og det var Emiratenes gode venn, Saudi-Arabia, som fikk æren av å være vertskap for undertegningsseremonien for fredserklæringen i fjor. På bildet står (til v.) Eritreas president  Isaias Afwerki, i midten Saudi-Arabias konge Salman bin Abdul Aziz Al-Saud og til høyre Etiopias statsminister Abiy Ahmed. Helt til venstre står FNs generalsekretær og lengst til høyre Saudi-Arabias kronprins. Foto: Bandar Al-Jaloud/ AFP/ NTB scanpix.

Gulf-statene gjør sitt inntog på Afrikas Horn

UTSYN: Gulf-statene jakter nye allierte på Afrikas Horn, i kampen om hegemoniet i Midtøsten. Med sine velfylte lommer og enda større appetitt er økonomiske investeringer, nye militærbaser og strategisk-politiske allianser i ferd med å endre den geopolitiske dynamikken på begge sider av Rødehavet, skriver Hilde Frafjord Johnson.

Sist oppdatert: 17.10.2019

Dette innebærer stor risiko og mange aktører har sovet i timen. Et nytt initiativ, på tvers av Rødehavet, trengs. Fredsprisvinner Abiy Ahmed har nå en unik mulighet til å gjøre noe med det. 

Når den etiopiske statsministeren Abiy Ahmed mottar fredsprisen 10. desember i Oslo Rådhus, er det lite sannsynlig at Eritreas president, Isaias Afewerki vil være tilstede. Det er liten tvil om at prisen er fortjent; det var Ahmed som tok initiativet.

Det som imidlertid er mindre kjent er at det var De arabiske emiratene som bidro til at partene møttes, og bisto i meklingen. Det var også Emiratenes gode venn i internasjonal sammenheng, Saudi-Arabia, som fikk æren av å være vertskap for undertegningsseremonien for fredserklæringen mellom de to landene.

Grunn? Begge Gulf-statene er Eritreas allierte.

 

Ny trend

Dette illustrerer en ny trend på Afrikas Horn: Gulf-statenes inntreden. Ikke bare økonomisk, men også gjennom politisk-strategiske operasjoner, militære investeringer og infrastruktur. De er ikke tradisjonelle bistandsaktører, tross enkeltes etter hvert store bistandsfond. Det går mest i pengeoverføringer, uten kondisjonalitet, og egne selskapers investeringer. Det som forventes som gjenytelse er politisk lojalitet og adgang til et lands ressurser, om det er mineraler, energi, havner, dyrkbar mark eller andre arealer.

Utgangspunktet for dette forsterkede engasjementet er primært den geo-politiske konkurransen mellom Emiratene og Saudi-Arabia, støttet av Egypt på den ene siden, og Qatar og Iran på den andre, støttet av Tyrkia.

I tillegg ser begge parter på Afrikas Horn som et område med stort potensial for økonomisk vekst. De ønsker ikke å tape i konkurransen om disse ressursene og økonomisk posisjonering til Kina, som har full fart i sitt massive Belt and Roads-initiativ.

 

Kamp om innflytelse

Konkurransen mellom disse to partene i Midtøsten gjør seg særlig gjeldende i egen region og ikke minst i konfliktene i Jemen, Libya og Syria. Det muslimske brorskapet var blant støttespillerne til den arabiske våren, i land etter land, godt støttet av Qatar og deres allierte.

Motrevolusjonen kom fra deres konkurrenter, Emiratene og Saudi-Arabia. En rekke land strammet etter dette grepet, og mer autoritære regimer kom igjen til makten. Våren ble avløst av vinter, og i flere tilfeller altså av krig og konflikt.

Nå gjør denne maktkampen sin inntreden på Afrikas Horn, tvers over Rødehavet. Denne regionen, og særlig Etiopia, er forespeilet en betydelig økonomisk vekst i årene framover. Gulf-statene har for lengst skaffet seg sine allierte, med Emiratene og Saudi-Arabia i Sudan (fram til Bashirs avgang) og Eritrea; Qatar og Tyrkia tungt inne i Somalia; Emiratene i Somaliland og Puntland, mens Djibouti lener seg mer på Saudi-Arabia, samtidig som de utsettes for frieri fra Qatar.

Etiopia har forsøkt å balansere mellom de to partene. Sudan skiftet fra Iran til Saudi-Arabia i 2015/16, da den økonomiske krisen begynte å bite seg fast. En av motytelsene var å levere tusenvis av soldater til Saudi-Arabias krig i Jemen, mange av dem bare tenåringer. Dette er også grunnen til at landet, sammen med Emiratene, støttet forsøket på en motrevolusjon i Sudan. Det lyktes ikke. 

 

Økende bekymring

Gulf-statene engasjerer seg ikke bare med petrodollar, etablerer militærbaser, havner og infrastrukturinvesteringer, der lojalitet kjøpes og forventes. Nå forsøker de også, hver på sin kant, å hindre at motparten greier å få sterkere fotfeste i flere land i regionen. Gulf-statene er derfor langt mer offensive enn før og prøver seg nå også som meklere.

I tillegg til Etiopia-Eritrea, har Saudi-Arabia med suksess forhandlet mellom Djibouti og Eritrea. Fremfor møysommelige forhandlinger for å løse grunnleggende konflikter har deres tilnærming mer preg av å være transaksjonsbasert. Onde tunger kan nok være fristet til å kalle det basar-politikk. Når det er sagt, kan Emiratene og Saudi-Arabia også være de eneste som vil være i stand til å presse Eritrea til å være med på å gjennomføre resten av fredsavtalen med Etiopia.

Det er imidlertid økende bekymring i Den afrikanske union for Gulf-statenes stadig mer ekspansive aktivitet, ikke bare på Hornet, men i økende grad også i andre deler av Afrika. Det var Gulf-krisen i 2017, der splittelsen mellom Gulf-statene ble et faktum, som akselererte maktkampen og derfor trigget den mer aggressive ekspansjonspolitikken.

De ekspanderer nå sin fysiske og politiske tilstedeværelse over hele kontinentet. Mens det ellers på kontinentet dreier seg mer om konkurranse om ressurser og økonomisk innflytelse, ikke minst i forhold til Kina, bærer involveringen på Afrikas Horn mer preg av en intens maktkamp med dype lommer og stor appetitt. Manøvreringene er ofte basert på kortsiktige mål, knyttet til egen strategisk posisjonering. Dette kan ha negative konsekvenser.

 

Kan skape mer konflikt

Politiske ledere med ønske om å forlenge sitt mandat, kan blant annet finne nyttige allierte blant Gulf-stater der pengene sitter løst. Fremfor å bidra til å redusere konflikter på det afrikanske kontinentet, er det nå mange observatører som er bekymret for at Gulf-statenes involvering vil føre til mer konflikt.

De to konkurrerende partene i Midtøsten ser dette som et slags nullsum-spill, der de presser land til å velge side og der de i enkelte tilfeller har gått inn og støttet opposisjonen eller lokale aktører dersom ledelsen i vedkommende land ikke gir etter for presset. Denne formen for utpressing er mulig på grunn av asymmetrien i relasjonene mellom Gulf-statene og landene på Afrikas Horn. Det er ikke sikkert dette fører til politisk stabilitet.

I møte med Gulf-statene og Tyrkia har vestlige land lite å stille opp med når det gjelder bistand og investeringer. På investeringssiden er næringslivet fra OECD-land ofte lite villige til å ta denne type risiko. For vestlige givere er det heller ikke mulig å gi så store volumer i bistand; de stiller også en rekke krav – og det er det gode grunner til. Man står ansvarlig overfor skattebetalere og nasjonale parlamenter.

For politiske ledere på det afrikanske kontinentet som tilbys generøs støtte fra Gulfen, er bidrag fra vestlige land derfor mindre attraktivt. De trenger ikke engang rapportere på pengebruken.

 

Sov i timen

Det er en enorm dynamikk rundt det som skjer på Afrikas Horn og Rødehavet. Vi ser dette nå utfolde seg i Sudan, og spillet rundt den nye overgangsregjeringen i Khartoum, der lokale militære ledere i allianse med Emiratene og Saudi-Arabia nå forsøker å manøvrere slik at de beholder kontrollen og makten i landet bak kulissene. Slike manøvreringer kan også skje andre steder.

Det internasjonale samfunnet og vestlige land har våknet opp altfor sent til denne nye realiteten. Dersom en ikke utvikler en strategi for å håndtere denne aktivistiske utenrikspolitikken fra Gulf-statenes side, kan det få store konsekvenser. Mens konkurranse og rivalisering kan se ut til å innfri umiddelbare politiske og kommersielle mål, kan dette på sikt ramme den langsiktige stabiliteten i en svært sårbar region. Dette kan i neste omgang ramme flere av Gulf-statene selv, siden de befinner seg rett på den andre siden av sundet, ved Rødehavet.

FN har nå opprettet en egen Spesialutsending for Rødehav-området for å håndtere Afrikas Horn og Gulfen, og USA har nettopp gjort det samme. Dette er en start. Amerikanerne har hatt en hands-off-holdning til denne utviklingen altfor lenge. Det taper også de på det. Nå må det tas tak.

Et første skritt bør være å opprette regionale fora der Gulf-statene og landene på Afrikas Horn kan drøfte felles løsninger på felles problemer. Multilaterale grep er ofte den beste løsningen for å unngå at stater som kun er opptatt av rene kortsiktige egeninteresser kan operere helt fritt, slik at det går utover enkeltland og det regionale fellesskapet. Også i møte med Gulf-statene er multilateralisme altså et viktig og riktig svar.

Nobelprisvinner Abiy Ahmed har mer enn nok med utfordringer på hjemmebane. Likevel, et første initiativ til samtaler om et nytt regionalt forum for landene på begge sider av Rødehavet ville vært en veldig bra oppfølging av fredsprisen.  

Mening

Gulf-statene engasjerer seg ikke bare med petrodollar, etablerer militærbaser, havner og infrastrukturinvesteringer, der lojalitet kjøpes og forventes. Nå forsøker de også, hver på sin kant, å hindre at motparten greier å få sterkere fotfeste i flere land i regionen.

Hilde Frafjord Johnson

UTSYN

UTSYN er Bistandsaktuelts kommentar- og meningsspalte. Her bidrar faste kommentatorer.

De faste kommentatorene:

OluTimehin Adegbeye, nigeriansk spaltist

Bernt Apeland, Røde Kors-sjef

Tor A. Benjaminsen, professor Norges miljø- og biovitenskapelige universitet

Kristian Berg Harpviken, forsker PRIO

Catharina Bu, rådgiver i Tankesmien Agenda

Benedicte Bull, professor Senter for utvikling og miljø, Universitetet i Oslo

Camilla Houeland, forsker, Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo

Dagfinn Høybråten, generalsekretær i Kirkens Nødhjelp

Anne Håskoll-Haugen, frilansjournalist og debattleder

Hilde Frafjord Johnson, tidligere utviklingsminister og eks-FN-topp

Heidi Nordby Lunde, stortingsrepresentant for Høyre

Lemma Desta, prosjektleder for Flerkulturelt kirkelig nettverk

Kristen Nordhaug, professor OsloMet

Tor-Hugne Olsen, daglig leder for Sex og Politikk

Hege Skarrud, leder i Spire

Katerini Storeng, førsteamanuensis ved Senter for utvikling og miljø, Universitetet i Oslo

Maren Sæbø, frilansjournalist og kommentator

Beate Thoresen, seniorrådgiver Norsk Folkehjelp

Christian Tybring-Gjedde, stortingsrepresentant for Fremskrittspartiet

Tore Westberg, kommentator bosatt i Nairobi

Publisert: 17.10.2019 14.21.16 Sist oppdatert: 17.10.2019 14.21.16