Vegard Grott  SOC

Det er egentlig litt sørgelig; for hvis ikke vi, som har det så mange mennesker drømmer om, kan nyte privilegiene våre, hva da? skriver Anne Håskoll-Haugen.

Foto: NTB scanpix

Skriket til en generasjon som ikke har noe å skrike for

UTSYN: Visste du at nordmenn føler en helt egen skam over å være rikest i verden? Den groteske ulikheten gjør at selv de rike lider. Studien «ScanGuilt» viser hvordan skammen kommer til uttrykk i skandinaviske filmer og bøker.

Av Anne Håskoll-Haugen Sist oppdatert: 02.02.2018

Husene i Ullevål hageby på Oslo Vest ligger på rekke og rad, som konfekt i glanset eske. Rosene klatrer på veggene, hvite mennesker i hvite piké-trøyer vandrer i velfriserte hager. Midt blant dem finner vi Tomaz, en polsk håndverker som vedlikeholder hverdagen, mens rikingene er opptatt med å grille biff.

Vi er altså midt i filmsettet til NRKs dramaserie Kampen for tilværelsen. En filmatisering av nordmenns dårlige samvittighet ovenfor de fattige i verden. I alle fall hvis vi skal følger tankerekken til en gjeng forskere fra Universitet i Oslo.

 

ScanGuilt-studien

En tid tilbake ble det nemlig gjort en litt annerledes studie, kalt ScanGuilt. Eller litt forlenget: Skandinaviske fortellinger om skyld og privilegier i en globaliseringstid.

Her graver forskerne seg ned i et utvalg filmer og bøker for å lete etter hvordan følelsen av skyld over egne privilegier kommer til uttrykk.

Vi får for eksempel vite at Erik Poppes film Tusen ganger god natt er en klassisk fortelling om den hvite selvoppofrende helten som redder verden. Krigsfotografen Rebecca risikerer livet sitt  for de fattige. Hun gjør det fordi «hun må». De fattige «trenger henne». Mens Kjartan Fløgstads bøker handler om hvordan overklassen kjenner på sin moralske skyld for det gale de har gjort. Også partienes landsmøtetaler og Operasjon dagsverk blir analysert.

 

Freud: Hva feiler det oss?

Det er egentlig litt sørgelig; for hvis ikke vi, som har det så mange mennesker drømmer om, kan nyte privilegiene våre, hva da? Det er jo det utviklingspolitikken handler om – at flere skal ha. Hus, bil, ferie, fine klær. Medisiner, utdannelse, pensjon.

Akademikerne foreslår følgende forklaring på skyldfølelsen: Menneskets moralske instinkt gjør det umulig å nyte et gode du ikke har gjort deg fortjent til uten å føle skyld. Bevisst eller ubevisst. Vi føler skam for alle som ikke har det vi har, og skyld for at vi heller ikke gjør noe med det. Freud sier: Jo mer sivilisert et samfunn blir, dess mer vil innbyggerne slite med skyldfølelse. Vi kan ikke unngå å se oss selv i et større perspektiv, vi vet derfor at vi bør bry oss om og dele med andre – selv om vi egentlig ikkehar lyst.

 

På cruise i et hav av fattigdom

Gang på gang kåres vi til verdens rikeste, lykkeligste og mest likestilte land. Men å være velkledd cruisebåtpassasjer i et hav av fattigdom ser ut til å gjøre seilasen mindre hyggelig. For hver gang Norge havner på toppen av en liste, må vi samtidig forholde oss til de som havner på bunnen. 22. januar kom Oxfam ut med enda en knusende rapport: Den rikeste prosenten av verdens befolkning grafset til seg 82 prosent av all økonomisk vekst i året som gikk. Den fattigste halvdelen fikk ingenting.

Kanskje viser skammen og skylden som tyter ut i filmer og tv-seriene ScanGuilt analyserer, at vi har nådd et kritisk punkt? At ulikheten mellom mennesker i verden har blitt så grotesk at selv de rike lider?

 

Eduardo Galeano

Men lidelsen består i mye mer enn bare skam. Den samfunnskritiske forfatteren Eduardo Galeano skriver om hvordan rike barn i Latin-Amerika vokser opp i forseglede bobler av frykt. I villaer, som likner på fort, lever de omringet av elektriske gjerder og vaktboder, observert dag og natt av livvakter og overvåkningskameraer. De forflytter seg som penger i skuddsikre biler, og kjenner ikke sin egen by, annet enn fra bilvinduet. De får ikke lov å sette sin fot i det enorme helvete som truer deres bittelille private himmel. Galeano kaller det luksuriøse konsentrasjonsleirer. Disse barna er fanget i sin egen rikdom. Kanskje er det sånn vi også føler oss? Bare at våre murer går langs Norges grenser.

 

Brukket, smadret, knust

23 til 26 januar møttes toppledere i verdens største bedrifter og utvalgte politiske ledere seg på World Economic Forum i Davos. De har i alle fall erkjent at verden ikke har det så bra, for tittelen på konferansen var: Creating a Shared Future in a Fractured World. En ødelagt verden altså. Brukket. Smadret. Knust. Fragmentert på en måte som gjør det umulig å fungere eller eksistere, sier ordboken. Det høres ikke lovende ut.

Til åpningen av konferansen hadde de invitert ballettdansere som skulle iscenesette «den fine linjen mellom orden og kaos». Likevel, av flere foredrag enn det var mulig å telle, handlet bare tre om skjev fordeling av rikdom.

 

Et innesperret skrik

Kanskje ser vi i skandinaviske filmer og tv-serier det som forfatteren Roy Jacobsen har beskrevet i boken Seierherrene; Det er skriket til en generasjon som ikke har noe å skrike for, men som likevel gjør det; et innesperret skrik, innesperret av velstand og kvelende takknemlighetsgjeld. Vi vet jo at vi ikke fortjener det mer enn andre, men vi aner bare ikke hva vi skal gjøre med det. 

Mening

Freud sier: Jo mer sivilisert et samfunn blir, dess mer vil innbyggerne slite med skyldfølelse.

Anne Håskoll-Haugen

UTSYN

UTSYN er Bistandsaktuelts kommentar- og meningsspalte. Her vil ulike faste kommentatorer bidra. 

De faste kommentatorene: 

Oluthimehin Adegbeye, nigeriansk spaltist

Bernt Apeland, Røde Kors-sjef

Dan Banik, professor og forskningsleder SUM

Tor Benjaminsen, professor NMBU

Erling Borgen, frilansjournalist og professor i samfunnskritisk dokumentarisme

Øyvind Eggen, leder i Regnskogfondet

Kristian Berg Harpviken, forsker PRIO

Benedicte Bull, professor SUM

Line Hegna, kommunikasjonssjef Redd Barna

Lisa Sivertsen, fungerende generalsekretær i Kirkens Nødhjelp

Camilla Houeland, selvstendig konsulent

Anne Håskoll-Haugen, sosialantropolog og skribent

Sigrid Klæboe Jacobsen, daglig leder Tax Justice Network

Hilde Frafjord Johnson, tidl. utviklingsminister og eks-FN-topp

Andrew Kroglund, skribent og forfatter 

Heidi Nordby Lunde, stortingsrepresentant for Høyre

Kjell Roland, Norfund-direktør

Maren Sæbø, frilansjournalist og kommentator

Rolf Vestvik, analytiker Conow

Tore Westberg, kommentator bosatt i Nairobi 

(SUM: Senter for utvikling og miljø ved Universitetet i Oslo. NMBU: Norges Miljø- og biovitenskapelige universitet på Ås. PRIO: Institutt for fredsforskning. Civita: En liberal tankesmie. Conow Et privat kompetansesenter for internasjonale relasjoner.)

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 02.02.2018 07.41.56 Sist oppdatert: 02.02.2018 08.01.00

Du må gjerne legge inn din egen kommentar i disqus under. Alle innlegg må signeres med fullt navn. Anonyme innlegg fjernes. Vi aksepterer heller ikke innlegg med lenker til andre sider.