Xinhua  ie, IND, Industry economics

Kinesiske biler vises fram på en utstilling for å fremme handel, Damascus International Fair, i Syrias hovedstad for en måned siden. Foto: Xinhua /NTB scanpix

Hva vil Kina gjøre med Midtøsten?

UTSYN: Midtøsten ligger an til å bli den store testen for Kina som global makt. Regionen preges av krig, politiske spenninger og økonomisk stagnasjon. Kina trapper opp sin rolle, ikke minst med ‘den nye silkeveien’. Hva tenker kineserne om utfordringene i Midtøsten? Finnes det en unik kinesisk oppskrift for å håndtere disse?

Av Kristian Berg Harpviken Sist oppdatert: 30.10.2018

Det knyttes store forventninger til Kina som global makt. Kina har også store forventninger til seg selv. Men, verdens mest folkerike stat bruker først og fremst energien på å sikre indre stabilitet, velferd og utvikling, og det er også avgjørende for de utenrikspolitiske prioriteringene. USA avtagende vilje til å ta globalt ansvar har utløst svært blandete følelser i Beijing, der man så at man egentlig ikke hadde noe annet valg enn selv å trappe opp det globale engasjementet. Midtøsten er ikke noe unntak.

Men Midt-Østen er en utfordrende region. Listen over verdens alvorligste kriger domineres av Syria, Yemen, Irak (foruten Afghanistan, som kan sees som del av det såkalte ‘utvidete Midtøsten’) . Gamle allianser har gått opp i limingen. Autoritære ledere fester grepet ytterligere. De store sosiale og politiske spenningene som lå under de omfattende protestene i 2011 er på ingen måte løst.

Den nye silkeveien – eller ‘Belt & Road’ på engelsk – er President Xi sitt store prestisjeprosjekt. Begrepet er elastisk og brukes etterhvert som referane for store deler av det Kina gjør utenfor egne grenser. Et sentralt mål er å knytte sammen Kina og Europa gjennom en massiv utbygging av infrastruktur både til lands og til vanns. Veier, jernbaner og rørledninger skal gå gjennom Midtøsten. Prosjektet skal også bidra til økonomisk utvikling lokalt, men står i fare for å bli mål for opprørsgrupper eller komme i klem mellom rivaliserende politiske aktører.

 

Betydelig rolle

Kinas rolle i Midtøsten er allerede betydelig, om enn nokså usynlig. Godt over halvparten av landets oljeimport kommer fra regionen. Kina har gode på å balansere. De er for eksempel storimportører av olje fra både Iran og Saudi Arabia, og de eksporterer militær teknologi til begge. I Irak gjør de forretning både med regimet i Bagdad og selvstyremyndighetene i Kurdistan.

Det er en etablert sannhet at Kina ønskes velkommen fordi de ikke engasjerer seg politisk, fordi de ikke stiller krav som går på menneskerettigheter, ytringsfrihet eller demokrati. Men, de siste årene har vi også sett en økende vilje til å engasjere seg i politiske prosesser, for eksempel i Afghanistan, Libya, Sudan og Sør-Sudan. I atomforhandlingene som førte frem til avtalen med Iran i 2015 ga Kina viktige bidrag gjennom direkte kontakt med iranske ledere. I alle disse engasjementene har Kina hatt et moderat ambisjonsnivå, de har holdt en relativ lav profil, men like fullt representerer dette et viktig skifte.

Silkeveiprosjektet støter allerede på utfordringer. I forlengelsen av væpnete konflikter og politisk ustabilitet, så er det et spørsmål om et mer fremoverlent Kina vil lykkes med å balansere mellom motstridende interessert. Konflikten mellom Iran og Saudi Arabia, for eksempel, eskalerer stadig, og kan stille Kinas balanserte tilnærming på prøve. En annen utfordring er at flere og flere land ser den kinesiske tilnærmingen – med store lånefinansierte investeringer – som oppskriften på avhengighet, slik vi nylig har sett i Malaysia og Myanmar.

 

Økt sårbarhet

Tradisjonelt har Kinas globale engasjement dreid seg først og fremst om økonomi – om tilgang til råvarer og om handel. Den nye silkeveien kan forstås i forlengelsen av dette. Men omfattende byggeaktivitet, så vel som store investeringer i fysisk infrastruktur, betyr også sårbarhet. I Beijing tvinger det seg frem tøffe diskusjoner om hvordan en skal sikre sine interesser i verdens mest ustabile områder. Det handler ikke bare om hvorvidt, eller hvordan, en agerer politisk. Det reiser også, til syvende og sist, spørsmålet om de militære virkemidlene.

Militærmakt kan ha flere anvendelsesområder. For det første er det snakk om å beskytte kinesiske borgere. Byggeprosjektene er tungt basert på kinesisk arbeidskraft, og de kan bli mål for opprørsgrupper, slik vi har sett blant annet i Pakistan. Infrastrukturprosjektene kan også bli utsatt for sabotasje, og vil forutsette sikker tilgang for drift og vedlikehold. Til syvende og sist er det også spørsmålet om hvorvidt man vil bruke militære midler for overordnede politiske formål, noe Kina har vært svært tilbakeholden med utenfor egne grenser.

En ting er å se på utviklingstrender for kinesisk bruk av militære styrker. Et interessant trekk der er den økende deltagelsen i fredsbevarende operasjoner, et svært viktig element i FN sin verktøykasse som ellers har vist seg stadig vanskeligere å finne ressurser til. Et annet interessant trekk er kinesisk interesse for å styrke andre lands militære kapasitet gjennom å tilby opplæring og utstyr, ikke ulikt det vestlige land har gjort i Afghanistan, Irak og andre steder. I tillegg ser vi fremveksten av private sikkerhetsaktører som tar oppdrag for kinesiske firma som engasjerer seg utenlands. Med denne utvidete paletten får Kina større valgmuligheter.

 

Store forventninger

I Beijing er det mange som er bekymret, både over de store forventningene til hva Kina kan få til, og over risikoen ved å trappe opp nærværet i Midtøsten. Det debatteres, men det er på ingen måte klart hva slags retning dette vil ta. Historien om USA sin rolle i regionen er ikke oppløftende. Kanskje har Kina større tålmodighet. Kanskje vil Kina ha større toleranse for usikkerhet. Men kineserne har neppe noen illusjoner om at de behersker et knippe med virkemidler som gjør at de kan utrette mirakler i en region der mange andre har prøvd og feilet.

Uansett, den posisjonen Kina etterhvert inntar i Midtøsten få stor betydning for utviklingen i regionen. Den vil også ha betydning langt utover regionen. Det fremtidige forholdet mellom verdens stormakter tar form gjennom hvordan de agerer i verdens mest konfliktfylte region.

Kanskje vil vi kunne trekke noen flere implikasjoner ved å følge med Syria i månedene fremover. I realiteten har Assad seiret militært, og det blir neppe noen inkluderende fredsløsning i Syria. Vestlige land vil dermed vegre seg sterkt for å gå inn, noe som skaper større rom for andre. Syria er strategisk plassert, med betydelige reserver av olje og gass.  Samtidig er det en utfordrende situasjon, med mange aktører og få utsikter til stabilitet på kort sikt. Hva vil Kina gjøre her?

Mening

UTSYN

UTSYN er Bistandsaktuelts kommentar- og meningsspalte. Her vil ulike faste kommentatorer bidra. 

De faste kommentatorene:

OluTimehin Adegbeye, nigeriansk spaltist

Bernt Apeland, Røde Kors-sjef

Dan Banik, professor og forskningsleder SUM

Tor Benjaminsen, professor NMBU

Erling Borgen, frilansjournalist og professor i samfunnskritisk dokumentarisme

Øyvind Eggen, leder i Regnskogfondet

Kristian Berg Harpviken, forsker PRIO

Benedicte Bull, professor SUM

Line Hegna, kommunikasjonssjef Redd Barna

Camilla Houeland, selvstendig konsulent

Anne Håskoll-Haugen, sosialantropolog og skribent

Sigrid Klæboe Jacobsen, daglig leder Tax Justice Network

Hilde Frafjord Johnson, tidl. utviklingsminister og eks-FN-topp

Andrew Kroglund, skribent og forfatter 

Heidi Nordby Lunde, stortingsrepresentant for Høyre

Lemma Desta, prosjektleder for Flerkulturelt kirkelig nettverk

Kristen Nordhaug, professor OsloMet

Tor-Hugne Olsen, daglig leder i Sex og Politikk

Kjell Roland, tidligere administrerende direktør i Norfund

Lisa Sivertsen, fungerende generalsekretær i Kirkens Nødhjelp

Hege Skarrud, leder i Spire

Maren Sæbø, frilansjournalist og kommentator

Beate Thoresen, seniorrådgiver Norsk Folkehjelp

Christian Tybring-Gjedde, stortingsrepresentant for FrP

Rolf Vestvik, analytiker Conow

Tore Westberg, kommentator bosatt i Nairobi 

(SUM: Senter for utvikling og miljø ved Universitetet i Oslo. NMBU: Norges Miljø- og biovitenskapelige universitet på Ås. PRIO: Institutt for fredsforskning. Civita: En liberal tankesmie. Conow Et privat kompetansesenter for internasjonale relasjoner.)

Publisert: 29.10.2018 13.47.59 Sist oppdatert: 30.10.2018 07.38.02