Faksimile av Jeløya-plattformen

Bistand, returavtaler og internasjonale forpliktelser

MENINGER: Kritikken av den nye regjeringsplattformen vedrørende arbeidet med returavtaler er både prinsipp- og substansløs. La oss skille arbeidet med å trygge internasjonale forpliktelser og menneskerettigheter fra en norsk polemisk debatt om innvandring og integrering.

Av Kjetil Tronvoll Sist oppdatert: 17.01.2018

 Den nye regjeringserklæringen til Høyre/Fremskrittspartiet/Venstre-regjeringen har skapt protester på sosialistisk side og blant visse bistandsaktører allerede før regjeringen har tiltrådt. Det er særlig punktet at regjeringen skal ”bruke Norges posisjon, blant annet som bistandsyter, til å sikre flere returavtaler” for mennesker som ikke har beskyttelsesbehov i Norge, som det protesteres mot. Dette er ”dårlig bistand og dårlig returpolitikk” uttrykker Ap, SV, og Kr.f., og også deriblant Redd Barna og Kirkens Nødhjelp henger seg på kritikken.

 

Premissene

La oss klargjøre premissene for våre internasjonale forpliktelser først:

1) Alle er tilsynelatende enig i at asylinstituttet og flyktningkonvensjonens forpliktelser skal etterleves på best mulig vis av Norge.

2)  Alle er tilsynelatende enige i at slik norsk utlendingsforvaltning er organisert i dag er gjennom førstelinjeansvar hos UDI og senere evt. klagebehandling gjennom UNE og evt. vider ankebehandling til domstolene, er en profesjonell og trygg måte for Norge å ivareta våre forpliktelser under flyktningkonvensjonen og andre internasjonale instrumenter vi har ratifisert.

3) Som følge av punkt 1 og 2, bør det dermed være enighet om at individer som har fått sin søknad og evt. klager adekvat behandlet men likevel fått avslag pga. ”manglende beskyttelsesbehov,” bør returneres til opprinnelseslandet, for med det å ivareta asylinstituttets integritet (dvs. gi beskyttelse til de som har rettslig krav på dette, og ikke la asylinstituttet brukes som et instrument for økonomisk arbeidsmigrasjon, eller andre helt legitime motivasjonsgrunner sett fra de individer som søker seg til Norge).

 

Påvirkning

Så lang, så vel. Neste steg i debatten dreier seg om hvordan Norge på best mulig vis kan påvirke og støtte gjennomføring av demokratisering og respekt for menneskerettigheter i våre bistandssamarbeidsland. Her er det også tilsynelatende bred politisk enighet om at Norge skal være en aktiv pådriver for å øke respekten for menneskerettigheter og staters folkerettslige forpliktelser over alt i verden. Den nye regjeringserklæringen sier at ”Målet for regjeringens utviklingspolitikk er å redde liv, bidra til økt demokratisering og realisering av menneskerettighetene, og å bidra til varig fattigdomsbekjempelse.” Jeg vil tro dette er et såpass vagt formulert utsagn som dermed alle partiene på Stortinget kunne ha skrevet under på. Men både vår utenriksminister Ine Eriksen Søreide og vår påtroppende statsråd med ansvar for utviklingspolitikken Nikolai Astrup har videre uttalt støtte til en viss grad av kondisjonalitet rundt respekt for menneskerettigheter og internasjonale forpliktelser i mottakerlandene. En slik posisjon er også tilsynelatende støttet av sosialistisk side, som gjentatte ganger har kritisert tidligere utenriksminister Børge Brende for å være alt for unnfallen og mangelfull av kritikk mot mottakerland som bryter menneskerettigheter.  

Det er dermed også da tilsynelatende bred politisk enighet i neste premiss i debatten: Norge skal bruke vår rolle som bistandsdonor for å støtte gjennomføringen av menneskerettigheter og folkerettslige forpliktelser i mottakerland.

 

Men, når så disse to debattene kobles sammen (Norges internasjonale forpliktelser under flyktningkonvensjonen, og Norges rolle i å støtte gjennomføringen av internasjonale forpliktelser hos land som mottar norsk bistand), svikter det logiske premissgrunnlaget hos opposisjonen og visse norske bistandsorganisasjoner. Alle land har folkerettslige forpliktelser til å gi innreise og ivareta deres borgeres rettigheter. Det vil si hvis den norske utlendingsforvaltningen mener at en asylsøker ikke har beskyttelsesbehov, er hjemlandet forpliktet til å ivareta denne personens rettigheter og interesser. Det at Norge ønsker å styrke denne kapasiteten hos sine bistandssamarbeidsland gjennom såkalte ”returavtaler”, kan således forstå som en del av det internasjonale rettighetsarbeidet alle aktører tilsynelatende støtter opp under. Å se på dette utelukkende som ”norsk innvandringsregulerende målsettinger” eller ”norske egeninteresser”, slik for eksempel SV og Kr.f. uttaler, virker dermed lite prinsippfast. Og når Redd Barna og Kirkens Nødhjelp kritiserer regjeringens arbeid for å få mottakerland til å ivareta sine folkerettslige forpliktelser med å motta sine statsborgere gjennom en returavtale, da er dette forstått som dårlig bistand og sammenblanding med norske prioriteter. Men samtidig sier de samme aktørene at koblingen av norsk støtte til andre folkerettslige og menneskerettslige forpliktelser mottakerlandene har, er et viktig arbeid Norge skal gjøre mer av!   

Denne kritikken, slik den er formulert i Bistandsaktuelts sine reportasjer, må dermed forstås som polemiske innlegg i debatten rundt flyktnings- og integreringspolitikken i den norske andedammen, enn å gi et bidrag til den svært alvorlige utfordringen land har for å opprettholde flyktningkonvensjonens forpliktelser, både i nord og i sør. Både politiske partier og norske ikke-statlige organisasjoner bør således la vær å unødvendig politisere disse utfordringene, da dette undergraver tilliten og respekten vi har både for norsk utlendingsforvaltning, og Norges internasjonale forpliktelser.

 

Til slutt; ja man kan selvfølgelig være kritisk til utarbeidelse av returavtaler. Men da bør denne kritikken forankres i substansutfordringer slike returavtaler reiser. Hvis man tror at personer som har fått avslag likevel kan være utsatt for overgrep ved retur til hjemlandet, så må man kritisere saks- og klagebehandlingen i Norge som inadekvat, da dette er elementer både UDI, UNE og domstolene skal ta med i betraktningen ved vurderingen av sakskomplekset. Man kan også rette søkelys mot om opprinnelseslandene har et adekvat nok mottakerapparat for hjemsendte personer med avslag på sin søknad, og hva Norge evt. må gjøre får å bygge kapasitet på mottakerenden eller ha som garantier for adekvat mottakelse før man igangsetter en returavtale. Videre, på et mer moralpolitisk nivå, så kan man diskutere om det er visse land som har så dårlig generell menneskerettighetsbeskyttelse av sine borgere i utgangspunktet at Norge ut i fra et etisk og politisk anstendighetssynspunkt, ikke skal ha samtaler og inngå avtaler med slike regimer uansett premiss. Det kan være en interessant debatt, som jeg mer enn gjerne ønsker velkommen.

 

 

Publisert: 17.01.2018 11.48.10 Sist oppdatert: 17.01.2018 12.04.27

Du må gjerne legge inn din egen kommentar i disqus under. Alle innlegg må signeres med fullt navn. Anonyme innlegg fjernes. Vi aksepterer heller ikke innlegg med lenker til andre sider.