Kampala er av mange byer i utviklingsland som vokser raskt. Det medfører både muligheter og store utfordringer, skriver Erik Berg. Foto: Espen Røst.

Boligbygging i sør: Blanding av anarkisme og nyliberalisme?

Hvert år flytter 50 millioner mennesker til byene i utviklingsland. Vi er nødt til å finne nye løsninger på de mange utfordringene denne massive urbaniseringen medfører.

Av Erik Berg Sist oppdatert: 16.02.2016

Situasjonen de siste 50 årene har endret seg fra 1960 tallets «slum betyr håp» - betraktninger til slumfattigdommens «big bang» i tiårene etter. Marerittet er blitt virkelig i dagens mega-slummer: Cape Flats, Sadr City og Cono Sur. De er noen av arnestedene i Pentagons frykt for evigvarende, lavintensitets bykriger som ingen kan vinne eller tape. En konsekvens av at urbanisering i økende grad frakobles industrialisering og økonomisk vekst.

Det er en av realitetene som FNs tredje «Housing and Urban Sustainable Development Conference», kalt Habitat konferansen, i Quito, Ecuador, i oktober 2016, vil måtte forholde seg til. Andre utgangspunkt vil være høstens klimavedtak i Paris og «Bærekraftmålene/FNs Post 2015 utviklingsagenda» fra New York. Også «Det humanitære toppmøtet» i Istanbul i mai 2016 vil bidra til å sette byens muligheter og begrensninger i fokus. Det å skaffe folk trygg bolig med en global, urban befolkningsbombe tikkende blir likevel fortsatt en hovedutfordringen.

Krever byen tilbake

I byer verden over, inkludert norske, overtar spekulanter stadig mer av sentrale bydeler. Fattige innbyggere må flytte. «Gated communities» vokser i nesten alle land. 14 millioner mistet boligene sine i USA i 2008. Situasjonen utviklet seg til en internasjonal finanskrise. Spania har nå 3,6 millioner tomme boliger. I Barcelona lever 130000 husløse. I det «Globale sør» tvinges årlig minst 2 millioner mennesker til å forlate sine hjem pga. slumrasering.

Men: i kampen om byens rom – tomtene, fortauene, gatene, torgene, parkene, jernbanestasjonene og flyplassene - organiserer nye, marginaliserte grupper seg også internasjonalt. Det er lokale næringsdrivende, markedskvinner, gateselgere, søppelplukkere, hjemløse og slumbeboere. Byen kreves tilbake.

Når byene vokser skyldes det også flyktning- og migrasjonsstrømmer. De største finner ikke sted i Europa. I det «Globale sør» flytter hvert år 50 millioner mennesker til byene. De blir springbrett for videre flytting mot nord. Situasjonen er resultat av tiår med feilslått internasjonal sikkerhets-, utviklings- og landbrukspolitikk. Habitat III kan identifisere og sette retning på nye løsninger. 

Boligsubsidiene er tilbake

De kommende 35 årene vil verdens byer måtte huse 2 milliarder flere mennesker. Nye hjem må bygges og gamle oppgraderes. Finansiering og utbygging av land, infrastruktur, bolig og grunnleggende tjenester kan danne grunnlag for økonomisk og sosial vekst. Tross Verdensbankens og IMFs økonomiske restrukturering og liberalisering, med NGOer i stedet for stat- og bymyndigheter i førersetet, har det siste tiåret vokst fram flere statlige boligsubsidieringsprogram i mangemilliard-klassen. BRICS landene leder an (Brasil, Russland, India, Kina og Sør Afrika). Men også Angola, Argentina, Colombia, Etiopia, Ghana, Kenya, Mexico, Mongolia, Nigeria, Rwanda og Sri Lanka følger etter. I hovedsak legges to tilnærminger til grunn. Begge inspirert av det amerikanske konsulentfirmaet Mc Kinsey. 

Sovebyen

Den første dreier seg ombygging i stor skala av pre-fabrikerte, standardiserte hus   utenfor større byer. Det legges vekt på lave tomte-, bygge-, drift- og vedlikeholdsutgifter, samt subsidierte finanskostnader for kjøpere og utviklere. Skrekkeksemplet finnes i Ixctapalu, Estado de Mexico, med 447547 byggede boliger. De fleste ubebodd pga. av pris, reiseavstand til arbeid og skole, manglende sosialt miljø og så videre. 

Fantasibyen

I Afrika Sør for Sahara, særlig i land med olje-, gass- og mineral-inntekter, bygges i økende grad nye byer, såkalte «fantasibyer». Det skjer utenfor hovedstedene med Singapore og Dubai som modeller. De benevnes også som «smart»», «eco»-,«hub» og «tech–cities». Alliansen mellom utenlandske eiendomsspekulanter, som etter finanskrisen i 2008 har sett Afrika som en «last frontier», og prestisjesultne statsledere med ønske om egne «world class cities», blir bare sterkere. Utenlandske, statlige investorer med Russland og Kina i spissen, låner ut store beløp til bygging med sikkerhet i landenes råvarer, særlig olje og gass. Angola er allerede i gang (Novo Cidade do Kilambo) basert på kinesiske lån på  4 milliarder dollar, mens planer utvikles i Kinshasa, Kigali, Nairobi, Accra og Lagos. Internasjonale arkitekt- og planleggingsselskaper står i kø for å profitere mens investeringer fra de samme er minimale.

 Ikke en gang middelklassen har råd til å kjøpe slike boliger. Den afrikanske utviklingsbanken definerer den som folk som har inntekt mellom 2 og 20 USD per dag. I DRC Kongo må selv de rikeste kjøperne subsidieres av staten. For de fleste er boligene heller ikke attraktive: sosial og økonomisk infrastruktur mangler og de nye bysamfunnene framstår som sterile.

Selvhjelpsbyen

En tredje, folkelig modell baserer seg på selvhjelps-tilnærminger i regi av nasjonale og lokale frivillige organisasjoner. I Asia har «Asian Coalition for Community Action Programme» samlet erfaringene til slike organisasjoner gjennom 25 år. De siste fem årene har det støttet aktiviteter i 215 byer i 19 land. Tilnærmingen innebærer at i stedet for å være passive mottakere av andres ideer, blir fattigfolk selv aktører og leverer egne, tilpassede løsninger.

146 større boligprosjekt er gjennomført. 50000 fattige familier er bistått med tomter og bolig. Finansieringen skjer gjennom mindre byutviklingsfond. Tiltak i mer enn 2000 små by-samfunn er finansiert. Nesten 350000 fattige familier har utviklet praktiske løsninger på nære sosiale, miljømessige og økonomiske problemer. Dette er oppnådd med en støtte på 500000 kroner per by. Noe er egengenerert kapital, noe er utenlandsk bistand fordelt som billige lån.  

Slum Dwellers International (SDI) arbeider med tilsvarende tilnærminger med fokus på kvinner  i Kenya, Tanzania og Uganda. I 47 byer har mer enn 12000 kvinner organisert seg i 2500 grupper. Egen sparing skaper økonomisk og sosial kapital. Den utgjør basisen for utvikling av vann, sanitær og energi- forsyning. Noe utenlandsk bistand gitt som lån er også her nødvendig.

 Internasjonal «grasrotbank»

En utfordring for fattige bysamfunn er hvordan styrke selvhjelpstilnærmingen for å kunne nå flere («scaling up»)? Til det trengs økonomiske ressurser.  Uten- og innenlandsk finanskapital har ikke sett fortjenestemulighetene som ligger i sosial boligbygging. SDI tar nå initiativ til å opprette en egen finansieringsmekanisme – «en global grasrotbank» - i samarbeid med lokale organisasjoner i Afrika og Asia. Dels basert på egen sparekapital, men også på mulig tilskudd fra Kina.

 Inspirert av den engelske arkitekten og anarkisten John Turner ble Verdensbankens hovedtilnærming fra 1972- 1990 mht. boligbygging og slumoppgradering at fattigfolk skulle «hjelpes til å hjelpe seg selv» uten subsidier fra nasjonale og lokale myndigheter. Det betød mange steder slutten på offentlig boligbygging. Resultatet ble 116 «sites and services» enkeltprosjekter i 55 land til gjennomsnittlig kostnad på USD 42 millioner. Store internasjonale og nasjonale NGOer ble satt i ledelsen for utbyggingene uten statlig og folkelig medvirkning. Internasjonal forskning har enstemmig konkludert at tilnærmingen var mislykket med hensyn til å bygge nok boliger for fattige.  

 Ny tilnærming

Forberedelsene til FNs nye urbane agenda tyder på at Verdensbanken og flere likesinnede land, inkludert Norge, ønsker å se  by- og boligutvikling med nye øyne. Med en eksponensielt økende slumbefolkning i verden, med halvparten under 18 år, bidrar ikke minst sikkerhetsutfordringene til at det må tenkes nytt. 

En forutsetning for effektive, framtidige tilnærminger vil være at fattige får sikker tilgang til tomter der de bor. Fjerntliggende, nye fantasi- og sovebyer hvor folk verken vil eller har råd til å bo, er ikke svaret. Finansiering – eventuelt med internasjonale gave- og lånemidler – vil måtte fokusere på folks egne organisasjoner og deltakelse.

Deres løsninger må betales innenfor helhet-lige statlige ordninger. «Top down» innrettede internasjonale NGO’er bør unngås. Blandingen anarki og nyliberalisme, som John Turner hevdet viktigheten av og som disippelen Hernando de Soto viderefører, viser seg lite egnet. Subsidierte «sove-» og fantasibyer» er heller ikke svaret.

Publisert: 16.02.2016 14.48.38 Sist oppdatert: 16.02.2016 14.48.38